Dagbokblader

Jeg er i «Ja vi elsker» - stemning om dagen. Først kom sola i går, selv om det bare var for en dag. Men du verden så deilig den var mens den var framme. Så kom gullet i OL i dag. Ikke bare ett, men to! Tåken lettet både i Sotsji og i den norske smørebussen. Så nå er det bare å gjøre seg klar til medaljeseremoni og «Ja, vi elsker.» To ganger. Logoen til grunnlovsjubileet er også et fiffig utformet «Ja, vi elsker». Så det er vel ikke rart at en gammel nasjonalromantiker som undertegnede får godfølelsen. I går øvde vi til festgudstjenesten som skal være i Hedrum kirke søndag. Der blir det historisk «spill» med både nasjonalt og lokalt innhold. Larvik Kammerkor bidrar med vakker sang. Og forrettende prest er Even Sundby. Jeg har sjelden gledet meg sånn til å preke, som jeg gjør foran søndagens festgudstjeneste. Så er du i distriktet, er du hjertelig velkommen til vakre Hedrum kirke (bildet) søndag 23/2 kl. 11. Grunnlovsjubileet skal jo også markeres spesielt i alle «valgkirker» landet rundt. De sto sentralt i begivenhetene før eidsvoldsforsamlingen i 1814, og du har sikkert en slik kirke i din nærhet.

Dagens overskrift er selvsagt hentet fra fedrelandssangen. Ordene kan lede tankene i flere retninger. Senke kan nemlig bety to ting. I sangen er det snakk om saganatten, norgeshistorien, som stadig lar nye drømmer senkes ned over oss og i oss. «Dare to dream», står det på et skilt i det norskamerikanske hjemkomstsenteret i Moorhead i USA. Der var det knyttet til kopien av et vikingskip som var bygget og seilt til Norge. Det var èn manns drøm, som han våget å følge. Dette var det vel også som drev de over 800 000 utvandrerne fra Norge til Amerika i hundreåret fra 1825. De våget å drømme. Og de fulgte drømmen om et bedre liv. Kanskje var det også dette som drev eidsvoldsmennene i 1814. De våget å drømme om et fritt, selvstendig Norge. Det er slike drømmer vi synger om i «Ja, vi elsker». Den gang så det også ganske mørkt ut. Det gir meg et ørlite håp om at det går an å drømme og å følge drømmene, selv når det ser mørkt ut i livet. Jeg håper jeg aldri mister evnen og motet til å drømme. Derfor tok jeg med meg et bilde av skiltet fra Moorhead, da jeg var der i 2004. «Dare to dream.» VÅG Å DRØMME.

Men så kan senke også bety en helt annen ting, som det gjør i uttrykket «senke et skip». Både uviselige mennesker og vonde omstendigheter kan på et øyeblikk senke den flotteste drøm. Noen mennesker synes dessverre å ha både evne og vilje til å ta motet fra folk, med pessimisme og sårende bemerkninger. Jeg prøver å si til meg selv, at de behøver jeg ikke å høre på. Men det er ikke alltid lett, når depresjonen tar tak og følelsene ligger utenpå. Der er de jo mye lettere å få ram på. Omstendighetene kan også senke drømmer, som da Tora Berger falt i første utforbakke på fellesstarten i går. Eller når smørebussen har gått filleveien i tåke og griseføre. Da gjør det ekstra godt når drømmene oppfylles så til de grader som i dagens OL-øvelser. Selv om vi ikke har nordmenn i vår gamle paradegren, titusen meter på skøyter. Men der hadde vel nederlenderne senket alle våre drømmer uansett. For å hylle danske kommentatorers begeistring for Norge under OL, og kronprins Christian Fredriks genistrek på Eidsvoll i 1814, har jeg i dag justert litt på Norges nasjonalrett fårikålen, og spist svinikål til middag. Det var dessuten tilbud på svinekoteletter på Spar. De fleste av oss har ikke drømmer på OL-nivå. Men ingen skal få ta fra oss de små og store drømmene i livet. Jeg vil våge å drømme. Og jeg vil følge noen drømmer. Håper du også har noen, og våger å følge dem.

 Kvelde 18/2-2014

Med varm hilsen fra Even

«Du er ille ute», står det i Lykkepilen, «når lyset i den andre enden av tunnelen, er toget som kommer mot deg.» Jeg vet ikke hvor jeg fant dette sitatet. Men det passet veldig godt til galgenhumoren min i depresjonens mørke. Så det er blitt litt mitt. Når livet blir en mørk tunnel som sakte blir trangere og mørkere rundt en, kan hvem som helst miste motet og få lyst til å gi opp. Noen gjør da også det, når de ikke ser ett eneste lyspunkt, ingen utvei og ingen utsikt til bedring. Når psyken virkelig slår seg vrang, kan livet bli uutholdelig. Den smerten er det vanskelig å forstå, for den som aldri har opplevd depresjonens totale mørke eller angstens lammende grep. Eller livstruende fysisk sykdom eller langvarig smerte og fortvilelse. Derfor er det viktig med åpenhet rundt dette, tenker jeg. Både for at den som opplever dette, skal se at en ikke er alene. Og for at den som slipper unna de største fysiske og psykiske lidelsene i livet, skal forstå litt mer av hva det dreier seg om og hvordan det oppleves. Særlig de som styrer helsebudsjetter og helsetilbud i landet vårt. Men også folk flest, så noen flere kanskje kan få litt mer forståelse og respekt for den som sliter. Det første vennskap, sies det, oppsto da ett menneske sa: «Du også? Jeg trodde jeg var den eneste.» Det hjelper å ikke være alene.

Nå er det slett ikke så mørkt i livet mitt, som det var mens depresjonen herjet som verst. Nå kan lyspunktene og de gode opplevelsene i livet komme ganske tett. Men det skal ikke så mye til av belastning i livet, før handlingslammelsen og den sosiale angsten fester grep igjen. Det prøver jeg å takle på to måter. Først ved å passe på at utfordringene i liv og arbeid ikke blir for store. Dernest ved å glede meg over, nyte og ta vare på lyspunktene i livet. Noen av disse har jeg skrevet om i bloggen. Lyspunktene trenger ikke være så store. Men de er mine. Det kan være en revyfest på Bjerkely med god humor og hyggelig selskap. Det kan være et prestemøte på Kongsberg, med godt kollegafellesskap og flotte faglige, kulturelle og kulinariske opplevelser. Det kan være gode møter med glade dåpsfamilier eller med ansatte og beboere på Sykehjemmet. Eller en festkveld med Hvarnes Bygdekvinnelag. Det kan være en vakker naturopplevelse, en fisketur, eller en sommerkveld ved Lågen. Det kan være hyggelig fellesskap med familie og venner. Og det kan være en god klem eller et varmt smil. I går kveld gikk jeg tur i trappa med min lille gudsønn og grandnevø. Det var et sånt lyspunkt. Jeg er takknemlig for alle lyspunktene menneskene rundt meg bringer inn i mitt liv. I går fikk jeg et vakkert skilt av fetter Arne med teksten: «Gode venner er som gatelys langs veien. De gjør ikke avstanden kortere, men veien enklere å gå.»

Så kan det plutselig bli for mye sosial aktivitet for min del. Da trenger jeg å være helt alene og gjøre ingenting. Og da er det godt å være alene. Det er det ikke for den som føler seg ensom. Og det er ikke lett å se lyspunkter i livet når det oppleves helt mørkt. Men selv i den mørkeste tunnel kan vi oppleve glimt av lys. Små glimt som holder oss fast i livet. Det er mulig dette blir et banalt bilde. Men noen av disse tankene slo meg, da jeg fikk oppleve sølvgruvene på Kongsberg under prestemøtet sist i januar. Gruvetoget tok oss 2,3 km inn i fjellet, der vi fikk en spennende omvisning i Kongens gruve. Noen steder var det plassert skattkister, til glede for besøkende barn (bildet). Jeg mener jeg har lest noe i Den Gode Bok om å bli som barn. Og jeg ble det litt igjen på gruveturen. En fantastisk opplevelse. Og litt av skatten ble min. Og jeg tenkte: Kanskje er det mulig både å se lys og finne skatter i livets mange tunneler. Små ting som gjør livet verdt å leve. I dag har det vært flere lyspunkter allerede. I formiddag var sola framme noen timer her i Kvelde. Det er ganske lenge siden. Og det gjorde godt. Så ble det litt Annie på TV. Selv om det ble veldig amerikansk med happy ending, gråter jeg en skvett når hun synger «Tomorrow». Det er så mye håp i den sangen. Så fikk jeg med meg en TV-opplevelse som varmet enda mer. Gullet til Marit var en ting. Men å se samholdet og støtten jentene viste i forhold til Astrid Uhrenholdt Jacobsen, som mistet broren sin i går, rørte meg dypt. Selv i den mørkeste tunnel er det lyspunkter. Håper du ser og opplever noen slike i ditt liv. God helg. 

Kvelde 8/2-2014

Med varm hilsen fra Even

For noen år siden var jeg på besøk hos ei venninne som var fysioterapeut. På skrivebordet sitt hadde hun stående en plastmodell av en ryggrad. Samme figuren står på forværelset hos fastlegen min i Larvik. Første gang jeg så denne, bare datt det ut av meg: «en slik har jeg alltid ønsket meg.» Jeg har sagt noen ganger, at jeg tror jeg må tilhøre klassen virvelløse mennesker. Og da går det nettopp på manglende ryggrad. Jeg har nok en rent fysisk, tror jeg. Eller det er mulig skinnet er stappet så fullt, at jeg ville stått noenlunde oppreist uansett. Men det er den mentale, åndelige ryggraden jeg føler glimrer med sitt fravær. Det kan gjelde impulskontroll i forhold til mat, særlig sjokolade og søtsaker. Jammen ballet det på seg 10-15 kilo i høst igjen. Så nå må det bli nytt bunadskurs i vår. Og i år er det grunnlovsjubileum, så da må jeg i hvert fall komme inn i bunaden 17. mai. Mulig jeg fremviste et snev av ryggrad da jeg gikk ned 55 kilo i 2007. Men så ble den borte igjen, og vekta og psyken fortsetter å gå opp og ned. Og manglende ryggrad kan slå ut på flere måter. Når det gjelder å få ting unna. Å få tatt en telefon. Å ta opp noe som kan være vanskelig. Det er nok litt konfliktskyhet som gjør at jeg blir ekstremt utilpass når folk ryker i tottene på hverandre. Jeg tåler jo knapt å se et debattprogram på TV. For ikke å snakke om hvis jeg selv skulle ryke uklar med noen. Da bøyer det virvelløse mennesket unna. Depresjonen har på ingen måte gjort dette bedre. Og jeg skulle mange ganger ønske jeg var tøffere. Nå er det vel i og for seg nok konflikter i verden. Så verden trenger vel ikke en kranglefant til. Men jeg føler at jeg har litt å gå på. Og en smule ryggrad hadde antagelig gjort livet litt lettere. Den lar seg visst ikke transplantere, så den eneste muligheten er å bygge og trene den opp selv – smått om senn.

Men noe ryggrad er det kanskje i denne skrotten likevel. Jeg ble minnet om det i høst, da jeg deltok på møte i Skedsmo Normisjon, for å snakke om liv og tro og depresjon. Der var det to mennesker som virkelig hjalp meg å stå oppreist, da det stormet som verst i livet mitt midt på 90-tallet. Jobbutfordringer, ekteskap og skilsmisse hadde dratt proppen ut av livet. Og da jobben i Indremisjonen røk, fordi jeg ville gifte meg igjen, var det ikke mye som holdt Even Sundby oppe. På en samling på pastoral-klinisk kurs (sjelesorgkurs) på Modum Bad, ble jeg oppfordret til å reise meg opp og «tale Roma midt imot», og virkelig si hva jeg følte og mente om styrebehandling og tap av både jobb, ære og livsgnist. Den opplevelsen ble jeg minnet om på Skedsmo, da jeg møtte kurslederen fra Modum for første gang på nesten 20 år. Det var en fantastisk opplevelse, midt i det såre og vonde. For jeg kjente adrenalinet strømme, der jeg sto. Ryggen rettet seg og hodet ble hevet. Og jeg kunne nesten kjenne ryggraden i virksomhet. En utrolig god følelse. Å stå oppreist, når alt i livet prøvde å slå beina unna under meg. Nå slo jo depresjonen til noen år senere, og ryggraden visnet igjen. Men innimellom kjenner jeg at den er der. Og jeg gjør det jeg kan for å trene den opp.

I fjor sommer fikk jeg noen timer med kognitiv terapi. Der var også ryggraden tema. Og jeg synes jeg fikk god hjelp til å trene den opp. Det er noe med å våge å stå oppreist i storm når noe er viktig for en. Jeg innbiller meg, at følelsen av å kunne rette ryggen og stå oppreist mentalt, kan være nesten like sterk som når noen opplever å komme på beina igjen etter ulykker og fysisk sykdom. Det oppleves som en selvforsterkende, positiv spiral, som trekker oppover. Og det oppleves godt. Veldig godt. Jeg fikk hentet fram litt av denne følelsen, da jeg kåserte og presenterte min lille salme i Kvelde kirke i høst. Begge disse har sammenheng med krisen på 90-tallet. Du kan lese begge på hjemmesida, under «Evens salme». Når en ligger nede, og ikke greier å reise seg, trekkes en bare enda lenger ned. Når noen da i sin usigelige visdom, ber en ta seg sammen, er det virkelig gjort. En har ikke noe å ta seg sammen med. Å stå oppreist gir energi. Den gode spiralen trekker oppover. Derfor er ryggraden så viktig. Og jeg har den, selv om den ikke er så lett å se den og kjenne den hele tiden. Jeg ønsker å stå oppreist i møte med livets mange utfordringer. Jeg ønsker å kjempe for det som er viktig for meg. Innimellom greier jeg det virkelig. Og det oppleves uendelig godt. I morgen kveld er det revy og finalefest på Bjerkely i Hvarnes. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg kan jo ikke danse. Det var synd i min ungdom, så både teori og praksis gikk filleveien.  Men jeg er god til å holde, og ganske god å lene seg til. Der fungerer både kroppen og ryggraden. Ikke skal jeg slåss heller, så dette kan bli riktig bra. Og jeg skal stå oppreist både i morgen og resten av livet – håper jeg. Bildet fra sommernatten ved Anundsjø sist sommer får illustrere dagens blogginnlegg. Der er det hvile og inspirasjon for både kropp og sjel.

 Kvelde 24/1-2014

Med varm og oppreist hilsen fra Even

Jeg er i gang med mitt 40% vikariat som sokneprest i Larvik prosti. Det varer ut april, og jeg har hatt to gudstjenester så langt i år. Begge i min barndoms grønne dal, selv om den er svært hvit om dagen. For da snøen først kom, kom den til gagns. Og den vil ergre de store, men enkelte små vil den more, for å låne Wildenveys ord. Det gjelder snømengdene, som så mange andre ting i livet. Forberedelser til gudstjenester og annet har gjort at bloggskrivingen har stått på vent en stund. Jeg greier ikke å være kreativ på for mange områder av gangen, så jeg får bruke de gudstjenestefrie ukene til å skrive blogg. Og jeg tenkte at dagens blogginnlegg skulle handle om snøvær og kulde, men også om sterke og gode møter med mennesker i glede og sorg.

Jeg var i begravelse på Skarnes på torsdag. Bilturen var et kapittel for seg. Det var regn som frøs til is på frontrute og vindusviskere på veien oppover. Og det var skikkelig snødrev på hjemveien. Glatt og fælt var det begge veier, og mange som ikke tok hensyn til det, havnet i grøfta. Trafikken var stor og til dels kaotisk. Jeg hadde en følelse av at hele Vestfolds (og Buskeruds) bilpark var på vei til Oslo om morgenen og på vei hjem om kvelden. Hadde jeg visst at all verden skulle innskrives i manntall denne dagen, og at alle trodde sin by var Oslo, og at alle kjørte hver sin bil, hadde jeg startet enda tidligere. Nå kom jeg for sent til begravelsen, og kom inn i Oppstad kirke et stykke ut i minnetalen. Men jeg fikk med meg det meste, med vakker orgel- og trompetmusikk. Og jeg fikk med meg hjem en kopi av minnetalen som de to voksne barna holdt over sin kjære gamle far. Og jeg fikk være med familien hjem på et vakkert minnesamvær etterpå. Det som kom fram om kreativitet, omsorg, trofasthet og hjertevarme hos den gamle hedersmann, gjorde inntrykk. Og jeg er takknemlig for godt vennskap og gode opplevelser jeg har fått dele med dere som nå tok avskjed med deres kjære far, svigerfar og bestefar på 93 år. Det gjorde godt å oppleve fellesskap og hjertevarme på en dag som ellers var preget av grisevær og utfordrende vinterføre for min del.

Så var det gudstjeneste i Hvarnes kirke i går. En fin opplevelse med to flotte dåpsbarn og dåpsfamilier. Snøværet hadde roet seg litt på søndag, og både veier, parkeringsplass og området rundt kirken var godt måket. Brøytemannskapene har gjort en kjempejobb de siste dagene, og kirketjeneren hadde gjort en ekstra innsats rundt kirken. I tillegg hadde hun sydd noen nydelige gaveposer, som dåpsbarna fikk faddergaver i. Og selv om vikarpresten fortsatt er litt rusten, begynner det å løsne, og jeg tror gudstjenesten ble en god opplevelse for de fleste. Vakker sang og musikk preget gudstjenesten. Både enkle barnesanger og andre salmer til å bli glad av. Dåpsbarna oppførte seg eksemplarisk. Møtet med både foreldre og familier overbeviste meg om at disse to småjentene går en trygg og god framtid i møte. Det gjorde godt å merke både hjertevarmen og omsorgen. Når det i tillegg dryppet noen gode ord på presten etter gudstjenesten, gjorde det jo ekstra godt. Det varmet i vinterkulda. Og jeg ønsker jo så inderlig at folk skal oppleve kirken som et sted med hjertevarme, både fra Vårherre og bakkemannskapene hans.

Illustrasjonsbildet i dag er fra utebua på Sundby. Lillebror har gravd den fram. Og han kan virkelig skape stemning i vinterkulde og snøkaos, med fyr på både lykter og utepeis. Nyttårsforkjølelsen sitter enda såpass i hos meg, at jeg bare våget meg ut for å ta et bilde. Vinteridyllen er dermed foreviget. Nå går "Brøyt i vei" akkurat på NRK, og jeg ser at vi ikke har det så aller verst i Vestfold likevel. Men jeg gleder meg vel egentlig til våren og sommeren. I mellomtiden får jeg nyte hjertevarmen. Håper du også opplever noe av den om dagen.

Kvelde 20/1-2014

Med varm hilsen fra Even

I dag er det 100 år siden pappa Ola ble født her i huset på Sundby. Han kom til verden samme året som Thor Heyerdahl og Alf Prøysen. Hvis jeg forsto han rett mens han levde, ble han også konfirmert sammen med Thor Heyerdahl i Larvik kirke. Grunnen til at han endte opp der, var at konfirmasjonen i Larvik passet best i forhold til våronna på Sundby. Bestefar Even ville ha arbeidskraften på plass. Prøysen og Heyerdahl kommer andre til å markere behørig dette året. Markeringen av fars hundreårsdag blir antagelig begrenset til dette blogginnlegget. Det er mulig jeg må ta på stillongs og fyre i ovnen for å skape en verdig ramme rundt dette. Men det er jo så mildt både inne og ute om dagen. Far ville helst ha rundt 30 grader i stua året rundt, i tillegg til 2-3 lag med klær. Det ble i overkant for meg, og innimellom måtte jeg ut for å få puste skikkelig. Verdenskjent ble far aldri. Men han hadde sin tilhengerskare i Vestfold og i Telemark. Det skyldtes 20 flott år på Grenland folkehøyskole (ungdomsskole), og en enorm produksjon av sanger, prologer, dikt og avisinnlegg. Østlandsposten og Nybrott brakte Olas tanker og meninger ut i nærområdet. Mange hadde glede av det. Noen ergret seg grenseløst. Han ville videre ut, og det ble en mengde leserbrev til Dagen, Vårt Land, Stavanger Aftenblad og VG. Slik fikk han ertet på seg folk landet rundt. Og i Kvelde var Ola definitivt kjendis. Og han var virkelig slik jeg beskrev han med lånte ord i sangen til 80-årsdagen hans. «Hipp hurra for Ola-far, som er så snill og rar.» Far betydde mye for meg. Han var forbilde, læremester og inspirasjonskilde når det gjaldt skriving, kåserier og offentlig opptredener i ulike fora. Jeg var ikke veldig begeistret da han dro meg med som guttunge, for at jeg skulle lese dikt og spille piano på aldershjem og på diverse møter og fester. Da følte jeg meg litt som en apekatt på sirkus. Men jeg har hatt nytte av det senere. Og jeg tror ikke jeg har tatt nevneverdig skade av det. Det ble tomt for far da mor døde i 1988. Hun var hans store støtte og stabiliseringsfaktor i livet. Men han greide seg alene i 20 år etterpå, med god hjelp fra sønner, familie og senere sykehjem, og han ble 94 år. Noe bortreist de siste årene, men likevel hjertelig til stede. Snill og rar og omsorgsfull. Det ble litt slitsomt for oss rundt når omsorgen slo over i bekymring, som den ofte gjorde. Men jeg var veldig glad i far. Og jeg hadde lyst til å hedre han på denne måten på 100-årsdagen hans.

Så får andre ta seg av Heyerdahl og Prøysen. Prøysen har kommet med i salmeboka og Heyerdahl på verdenskartet, og jeg vil tro begge blir behørig markert i jubileumsåret 2014. Det blir også Norges Grunnlov. Det er 200 år siden Norge fikk en av Europas mest moderne og demokratiske forfatninger. Og en av de mest levedyktige, viste det seg. Det blir stort å feire grunnlovsjubileum for en nasjonalromantisk og bunadskledd Even Sundby. Bildet viser en stolt gudfar på dåpsdagen sammen med Olas oldebarn, Liam Fredrik, som fylte ett år nyttårsaften. Men jeg er redd jeg trenger et nytt «bunadskurs» på nyåret. Høsten og jula har lagt seg på sidebeina. Men det er heldigvis ganske lenge til den store grunnlovsfesten. I dag startet jeg dagen i gamle ærverdige Hedrum kirke. Jeg skal være en del av kirkestaben i Hedrum, Kvelde og Hvarnes noen måneder, og jeg gleder meg til det. Jeg skal blant annet delta på gudstjeneste i Hedrum kirke 23. februar. Da skal grunnlovsjubileet markeres i alle hovedkirker, der det foregikk valg til grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Hedrum var en av dem. Det er mye historisk sus i Hedrum kirke. Også litt fra 1814. Dette må jeg komme tilbake til i løpet av jubileumsåret. Jeg håper jeg har tid og overskudd til å skrive litt på bloggen utover, selv om jeg skal prøve meg litt mer i arbeidslivet i vinter og vår.

Jeg har fått ny PC, må vite. For meg er alt sånt litt angstfylt. Tekniske duppeditter er stort sett av det onde. Men det er visst et nødvendig onde. Og jeg får prøve å bruke dem som best jeg kan. I sin usigelige visdom besluttet Herren å hente hjem min gamle PC tett oppunder jul. Det kom slett ikke brått på. Den hadde hanglet lenge, manglet noen taster og nektet plent å forholde seg til Facebook og andre krevende medier og operasjoner. Så gikk den plutselig i svart, og var umulig å få i gang igjen. Noen dager senere gikk mobilen også i stå, og jeg var digitalt isolert fra omverdenen. Det oppleves ganske krevende for en depressivt anlagt mann med angst for maskiner som har mer enn en knapp. Særlig for nye og ukjente maskiner. En støvsuger er helt på grensen. Så tanken på å måtte kjøpe ny mobil samtidig, var nerveslitende. Med god støtte fra familien og Telenor fant jeg ut at det heldigvis var nok å bytte SIM-kort, hva nå i hule heite det er for noe. Velvillige ansatte på Space World på Nordbyen i Larvik tok seg av det, mens jeg fikk gratis kaffe. En fantastisk opplevelse og en utmerket service. Mobilen fikk livet tilbake umiddelbart. Nå er ny PC også på plass, med god hjelp av min nevø Simen. Så får jeg se om jeg får til å bruke den. Kommer dette blogginnlegget ut, har jeg i hvert fall lykkes delvis. Og jeg kan fortsette å skrive. Til glede for meg selv. Og kanskje noen andre. Så kan jeg oppsummere dagens blogginnlegg om kirkelig tjeneste og digitale hjelpemidler, med en kollegas bønn og hjertesukk rundt tusenårsskiftet, da all elektronisk virksomhet ble spådd å bryte sammen: «La oss EDB.» Amen. Og godt jubileumsår.

Kvelde 7/1-2014

Med varm hilsen fra Even