Jeg er i gang med mitt 40% vikariat som sokneprest i Larvik prosti. Det varer ut april, og jeg har hatt to gudstjenester så langt i år. Begge i min barndoms grønne dal, selv om den er svært hvit om dagen. For da snøen
først kom, kom den til gagns. Og den vil ergre de store, men enkelte små vil den more, for å låne Wildenveys ord. Det gjelder snømengdene, som så mange andre ting i livet. Forberedelser til gudstjenester og annet har gjort
at bloggskrivingen har stått på vent en stund. Jeg greier ikke å være kreativ på for mange områder av gangen, så jeg får bruke de gudstjenestefrie ukene til å skrive blogg. Og jeg tenkte at dagens blogginnlegg
skulle handle om snøvær og kulde, men også om sterke og gode møter med mennesker i glede og sorg.
Jeg var i begravelse på Skarnes på torsdag. Bilturen var et kapittel for seg. Det var regn som frøs
til is på frontrute og vindusviskere på veien oppover. Og det var skikkelig snødrev på hjemveien. Glatt og fælt var det begge veier, og mange som ikke tok hensyn til det, havnet i grøfta. Trafikken var stor og til dels
kaotisk. Jeg hadde en følelse av at hele Vestfolds (og Buskeruds) bilpark var på vei til Oslo om morgenen og på vei hjem om kvelden. Hadde jeg visst at all verden skulle innskrives i manntall denne dagen, og at alle trodde sin by var Oslo,
og at alle kjørte hver sin bil, hadde jeg startet enda tidligere. Nå kom jeg for sent til begravelsen, og kom inn i Oppstad kirke et stykke ut i minnetalen. Men jeg fikk med meg det meste, med vakker orgel- og trompetmusikk. Og jeg fikk med meg
hjem en kopi av minnetalen som de to voksne barna holdt over sin kjære gamle far. Og jeg fikk være med familien hjem på et vakkert minnesamvær etterpå. Det som kom fram om kreativitet, omsorg, trofasthet og hjertevarme hos den
gamle hedersmann, gjorde inntrykk. Og jeg er takknemlig for godt vennskap og gode opplevelser jeg har fått dele med dere som nå tok avskjed med deres kjære far, svigerfar og bestefar på 93 år. Det gjorde godt å oppleve fellesskap
og hjertevarme på en dag som ellers var preget av grisevær og utfordrende vinterføre for min del.
Så var det gudstjeneste i Hvarnes kirke i går. En fin opplevelse med to flotte dåpsbarn og dåpsfamilier.
Snøværet hadde roet seg litt på søndag, og både veier, parkeringsplass og området rundt kirken var godt måket. Brøytemannskapene har gjort en kjempejobb de siste dagene, og kirketjeneren hadde gjort en ekstra
innsats rundt kirken. I tillegg hadde hun sydd noen nydelige gaveposer, som dåpsbarna fikk faddergaver i. Og selv om vikarpresten fortsatt er litt rusten, begynner det å løsne, og jeg tror gudstjenesten ble en god opplevelse for de fleste.
Vakker sang og musikk preget gudstjenesten. Både enkle barnesanger og andre salmer til å bli glad av. Dåpsbarna oppførte seg eksemplarisk. Møtet med både foreldre og familier overbeviste meg om at disse to småjentene
går en trygg og god framtid i møte. Det gjorde godt å merke både hjertevarmen og omsorgen. Når det i tillegg dryppet noen gode ord på presten etter gudstjenesten, gjorde det jo ekstra godt. Det varmet i vinterkulda. Og
jeg ønsker jo så inderlig at folk skal oppleve kirken som et sted med hjertevarme, både fra Vårherre og bakkemannskapene hans.
Illustrasjonsbildet i dag er fra utebua på Sundby. Lillebror har gravd den fram.
Og han kan virkelig skape stemning i vinterkulde og snøkaos, med fyr på både lykter og utepeis. Nyttårsforkjølelsen sitter enda såpass i hos meg, at jeg bare våget meg ut for å ta et bilde. Vinteridyllen er
dermed foreviget. Nå går "Brøyt i vei" akkurat på NRK, og jeg ser at vi ikke har det så aller verst i Vestfold likevel. Men jeg gleder meg vel egentlig til våren og sommeren. I mellomtiden får jeg nyte hjertevarmen.
Håper du også opplever noe av den om dagen.
Kvelde 20/1-2014
Med varm hilsen fra Even