Jeg har alltid vært glad i å reise. Og jeg har alltid lengtet hjem. Hjem til Lågens bredder. I sangen til 50-årsdagen min skrev vennene fra Oslotida: «Men hva kan Syden by på? Hva er Skagerak mot Kvelde? Et sted foruten
like er Evens himmelrike! Langs Lågens bredd der finner vi hans hjem og vern og feste, som byder på det meste – for hjemme er det best!»
Dette skal det handle litt om i kveld, i mitt lille 7 -8 minutters kåseri: «En
hjemlengsel i min sjel», synger Ole Paus. «Uansett treng du et punkt som er fast», er Ola Bremnes sine ord. «Mitt fristed her på jord», skriver og synger Tom Arne Nilsen. Mitt også, kan jeg forte meg å tilføye.
Mitt hjem og vern og feste. Sommeren 1965 flyttet vi fra Grenland hjem til gården på Sundby. Femti år senere flyttet jeg ut for godt. Så kveldens kåseri blir også en slags utflyttertale. Jeg har flyttet til Gjønnes
– så her er det snakk om store avstander.
Nå har jeg fortsatt noen tilknytningspunkter til Sundby og plassen her. Blant annet ei lita fuglekasse. Og i år kunne jeg følge 8 kjøttmeisunger fra egg til de forlot redet
i begynnelsen av juni. Det gir meg mye glede. Dere som er Facebookvennene mine vet det. Så har vi flåtefisket. Og fortsatt ser det ut til at det er oss gamlegutta som brenner inne med dette i år igjen. Harald med kunnskapen, Jon som kårkall
på Sundby og jeg som «andresoper» og hjelpemann på flåten. Bortsett fra når de andre er på ferie: Da er jeg flåtesjef! Arne er med som formann. Jeg gleder meg jo til ungdommen tar over, og vi bare kan sitte der
og si hvordan ting skal gjøres, omtrent som de tre vise menn. Det er lov å drømme. Apropos de tre vise menn. Vet dere hvorfor Jesus ikke kunne bli født i Sverige?? Jo, det var umulig å oppdrive tre vise menn og en jomfru der
borte. Nå er det vel kanskje sånn, at formen heller ikke er på topp lenger. Her får jeg kanskje snakke for meg selv. Det er puslete greier. Og hadde jeg hatt råd til det, så hadde jeg vel abonnert fast på Vita pro
og K 2 og Mann og allslags livgivende tilskudd. For min del så ligger visst de tre vise menn nærmere tittelen på en revy som skal gå i Stavanger i sommer, bl.annet med Torolf Nordbø. Tittelen er fantastisk og sier på mange
måter alt: «De tre visne menn.» Der har du oss! Heldigvis heter revyarrangøren «Ryfylke livsgnist». Så det er kanskje håp likevel.
Jeg trenger et sted å hente den livsgnisten. Plassen her ved Lågen
er et slikt sted. Og jeg har sittet her mange, mange ganger og kjent at elva og vannet tar med seg noe av det tunge i livet, og at nye krefter fylles på. Det blir ikke så mye reising på meg i sommer. Jeg har ikke råd til det. Jeg har
oppdaget at jeg har legning for å leve mye dyrere enn jeg har økonomi til. Men en trenger ikke reise så langt for å oppleve vakker natur. Vi bor midt i smørøyet i så måte. Kulturelle opplevelser har vi jo
også i nærområdet. Tenk bare hva vi får med oss i kveld av vakker sang og musikk av Idyllgjengen med gjester.
Jeg har 50 % uføretrygd på grunn av denne sørgelige depresjonen. Så har jeg noen ganger brukt
formuleringen: Det er ikke noe å bli feit av. Jeg ser at den er uheldig. For det blir jeg visst uansett. Jeg har en kamerat som sier: «Jeg har en svak karakter, og den har jeg hatt mye glede av gjennom livet». Dessverre har det også
noen andre sider. Jeg vet at noen slutter å spise når livet går imot. Jeg har aldri hatt det sånn. Jeg har det som Obelix: Når jeg er lei meg, da spiser jeg! Enten det er kjærlighetssorg eller annen sorg, savn, fortvilelse
eller mismot. Nå har jeg vært røykfri siden 8-april. Det er jeg litt stolt av. Men da er det jo så lett å putte andre ting i munnen isteden. Men jeg jobber med saken. Og jeg håper jeg en gang der framme skal få bunaden
til å passe igjen. Det får være kveldens hjertesukk.
De fleste av dere kjenner mitt forhold til kvinnfolk og sjokolade. Jeg kan ikke ha det i huset, men jeg kan kose meg litt med det når jeg er ute. De fleste av dere kjenner
også mitt forhold til en god klem. Det er jeg veldig glad i. Og det gjør som regel veldig godt. Bare pass på at den andre også er omtrent der. Eller at det er noen du kjenner. Jeg kommer aldri til å glemme jenta på Europris
under julehandelen for halvannet år siden. Jeg var SIKKER på at det var ei jeg kjente. Og jeg gikk mot henne med åpne armer for å gi henne en klem. Og hun rygget litt usikkert bakover. Da BURDE jeg tatt hintet. Men neida. Jeg fortsatte
mot henne med åpne armer i all min velde. Hun så seg litt fortvilet rundt og sa tynt: Jeg tror ikke jeg kjenner deg! Jeg har vel aldri beklaget så mye i hele mitt liv. Før jeg skyndte meg ut av butikken. En liten realitetssjekk i forkant
skader aldri. Men jeg vil alltid sette pris på en klem – så lenge det er sånn noenlunde frivillig.
Et varmt smil. En god klem. Ett oppmuntrende ord. Det gjør alltid godt. Det samme – kanskje enda bedre – gjør
praktisk omsorg når en opplever ting i livet som gjør at en ikke helt greier å ta vare på seg selv. Når en føler en mister både livsgnist, livsmot og ankerfeste i livet. Når alvorlig sykdom rammer en selv eller
noen en er glad i. Når en mister noen som betyr alt for en. En mor, en far, et barn, en kjæreste. Jeg har stor respekt for sykkelløpet Gran fondo som har foregått i Larvik i dag – til støtte for kreftsaken. Og jeg tenker
spesielt på de to jentene som syklet for å hedre mammaen sin – sammen med tante og bestemor. Jeg håper dere har kjent mange varme tanker i dag.
Det er kanskje noen flere som trenger det. Noen varme tanker. Ei hand å holde
i. Praktisk hjelp i hverdagen. Noen oppmuntrende ord. En god klem. Hjelp til å finne livsmotet og ankerfestet i livet tilbake. «Uansett treng du et punkt som e fast.». Jeg siterer ofte Professor Humlesnurr i Harry Potter. Han har sagt følgende:
«Man kan finne glede selv i den mørkeste stund. Hvis man bare husker å tenne lyset.» Av og til orker vi ikke å gjøre det selv. Da kan vi kanskje gjøre det for hverandre.
Takk for at dere er med og bringe
lys og varme til oss denne sommerkvelden – dere i Idyllgjengen med gjestene dere. Så skal vi nyte kvelden – og sangen og musikken. Takk for oppmerksomheten.