Jeg har sjelden gledet meg slik til å preke, som jeg har gjort foran denne gudstjenesten. Både fordi det er første gang jeg står på prekestolen i Hedrum kirke. Men også fordi det er grunnlovsjubileum og festgudstjeneste.
Vi feirer noen av de viktigste begivenhetene i norgeshistorien, og vi markerer kirkens sentrale plass i disse – og i nordmenns liv og hverdag. Dette står mitt hjerte veldig nær. Så er Larvik Kammerkor med og skaper virkelig fest i gudstjenesten,
både med korsang og ekstra trykk i salmesangen. Og Arne Solems historiske spill i tre akter er med og levendegjør de historiske begivenhetene i 1814, flott fremført av Harald Heggernes og Grim Bredo Melø.
4.
mars 1814 var det bededagsgudstjeneste i Hedrum kirke. Da ble eden avlagt, og det ble valgt valgmenn som dro til Larvik og valgte Larvik Grevskaps representanter til Eidsvollsforsamlingen. Kong Fredrik den sjette hadde løst det norske folk fra forpliktelsene
til den dansk/norske konge – med dyp sorg. Kronprins Christian Fredrik var i Norge, og var sentral i utformingen av både eden, valget og grunnlovsarbeidet. Han ble også valgt til Norges konge for en kort periode, før svenskene satte
foten ned, og krevde Norge lagt inn under den svenske krone. Men jeg tror vi kan gi Christian Fredrik og eidsvollsmennene æren for at unionen ble såpass løs, og at Norge fikk beholde en stor form for selvstendighet, både med egen Grunnlov
og eget Storting. Både eden og Grunnloven var viktige her. 4. mars 1814 sto sokneprest Johan Anton Wright foran Hedrumsokningene og spurte: « Sværge I, at hævde Norges Selvstendighed, og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland,»
hvilket med oppløftede fingre besvare med: «Det sværge vi, saa sandt hjelpe oss Gud og Hans hellige Ord!»
Jeg lurer på om de visste hvilken sentral begivenhet i Norges og Europas historie de var med på. Men de var
lojale overfor presten. Og de stolte på Guds hjelp i disse dramatiske dagene. «Så sant hjelpe oss Gud og Hans hellige Ord.» Omtrent som når amerikanske presidenter blir innsatt i våre dager, og avslutter med ordene: «So
help me God.» I konprinsens brev, som vi har lest fra flere ganger allerede, fastsettes også teksten det skal prekes over denne dagen. Davids salme 62,8-9. Og Johan Anton Wright gikk opp på denne prekestolen og leste denne teksten. Jeg føler
en form for ydmykhet og ærefrykt ved å stå her 200 år senere, og lese samme tekst. Og jeg synes jeg kan kjenne trøstens ord senke seg ned over engstelige Hedrumsokninger i en urolig tid. Disse ord som folket i Ukraina, Syria
og andre steder kan trenge så inderlig i våre dager.
«Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud. Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerter for ham! Gud er
vår tilflukt. Sela» Salme 62,8-9.
Jeg har lest slottsprest Claus Pavels sin preken i Akershus Slottskirke den 25. februar 1814 noen ganger. Han snakker mye om begivenhetene og uroen i land og folk – og i Norden. Men gang
på gang gjennom prekenen henter han fram trøstens ord fra Bibelen til sine tilhørere. «Det er ikke sikkert dette får det utfall vi håper på. Men tap for all del ikke troen og håpet til Gud! Han forlater deg
aldri. Hans kjærlighet blir aldri kald. Hans arm er ikke for kort til å frelse, hans øre ikke for tunghørt til å høre. Gud er vår tilflukt og vår frelse. Jeg er i Herrens hender – i alt som med meg skjer!!»
Jeg husker ikke hvor, men jeg har lest om en fotoutstilling, der temaet var FRED. Folk hadde vanskelig for å forstå hvorfor vinnerbildet vant. Det var et bilde av en buldrende foss. Grunnen til at dette bildet vant, måtte du helt inntil
bildet for å oppdage. På et klippefremspring midt i fossen, lå en liten fugl på et rede. FRED!
Ikke en spurv til jorden, uten at Gud det vet. Det var også med i Pavels preken. Det var folkets trøst i 1814, da det
buldret og stormet i Europa. Det har vært min trøst gjennom livet, når det har stormet både rundt meg og inni meg. Gud er min tilflukt og min klippe. Hans kjærlighet tar aldri slutt. Hans nåde bærer gjennom alt. Gud
er vår tilflukt, sier Salme 62. Les gjerne hele salmen når du kommer hjem. Den er det både trøst og hjelp i. Men prekenteksten er bare på to vers. Forklaringen ligger kanskje i vers 10: «Småfolk er bare et pust, stormenn
er en løgn, på vektskålen vipper de opp, lettere enn et vindpust er de alle.»
Embetsmennene styrte Eidsvollsverket. Prestene var embetsmenn og kongens folk. Det er kanskje ikke så rart at de kuttet ut vers 10. Det er veldig
sterke ord om at for Gud er vi alle like! Det er ingen forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Det var ikke dette kongens embetsmenn ønsket å legge vekt på. Og det er et tankekors, at de samme embetsmenn som ga oss Norges
Grunnlov, var de som nektet jøder adgang til riket, og sørget for at Hans Nilsen Hauge satt flere år i fengsel. Men de hadde satt i gang noe som ikke lot seg stoppe. Hundre år senere hadde både menn og kvinner stemmerett i et
fritt og selvstendig Norge, med en av verdens flotteste grunnlover.
Vi skal feire nattverd i dag. Og historisk sett vet jeg ikke hva som er verst; embetsprestene som skremte folk TIL nattverden. Alle måtte gå til nattverd minst
to ganger i året. Eller vekkelsesprestene og predikantene som skremte folk FRA nattverden. Fortsatt er det mange som kjenner på at de ikke er verdige. «Stol alltid på ham, dere folk. Øs ut deres hjerter for ham. Gud er vår
tilflukt.» Nattverden er for alle som vil øse ut sitt hjerte for Gud og ta sin tilflukt til ham. Der får vi ta imot Guds tilgivelse, hans kjærlighet, og styrke og hjelp til både troen og livet. Jeg opplever sjelden Guds nærvær
så sterkt i mitt liv som i nattverden. Guds evige armer tar tak i oss og holder oss fast. Gud er vår tilflukt.
Tilbake til Eidsvoll. 16. mai ble den ferdige Grunnloven opplest. 17. mai stilte eidsvollsmennene i galla. Og enstemmig
valgte de kronprins Christian Fredrik til Norges konge. 18. mai satte de sine segl og navn under Grunnloven. 19. mai møtte kongen grunnlovsforsamlingen. Han sverget eden på Grunnloven. Det samme gjorde eidsvollsmennene. Så var det gudstjeneste.
Det var Kristi Himmelfartsdag. Deretter møttes eidsvollsmennene for å signere protokollen. Samlingen ble avsluttet med at de dannet broderring og ropte: «ENIGE OG TRO TIL DOVRE FALLER». Eidsvollverket var fullført.
Vi skal en liten tur oppom et annet fjell, som vi hørte om i evangelieteksten fra Matteus 17,1-9. Jesus og disiplene er på Tabor. Der opplever de at Moses og Elias viser seg og snakker med Jesus. Guds røst lyder fra himmelen; «Dette
er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede». Stemningen med frykt, spenning og begeistring er minst like stor som på Eidsvoll. Peter vil bygge hytter, så de kan bli der oppe. Men så forsvinner Moses og Elias. Himmelstemmen
stilner. Den hadde skremt disiplene, så de hadde kastet seg til jorden. Jesus rører ved dem, og sier; «Vær ikke redde». «Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn han». BARE JESUS. JESUS ALENE. Men
det er også nok. For dem og for oss. I tid og evighet. Ved det navnet fant jeg frelse. Intet annet frelse kan. Prestene på 1800-tallet ble ofte beskyldt for å være mer opptatt av landbruk og folkeopplysning, enn av frelsen i Jesus Kristus.
Du har sikkert hørt uttrykket «potetprester». Det ble lite om Jesus som Guds Sønn og verdens frelser. Han som vi møter på Tabor. Men mange prester gjorde en flott jobb, både for land og folk og grunnlov og kirke.
Brevet fra kronprins Christian Fredrik avsluttes da også med ordene; «Jeg stoler ved denne, som ved alle Leiligheder, paa Præsteskabets gavnlige Indflydelse paa Almuen, til at oppflamme dens varme Følelse for Fædrelandets den
gode Sag». Det gjorde de da også. Men både de og jeg ville svikte vårt kall som prester, om vi ikke også lar folk få møte Jesus som verdens frelser og vår frelser.
Dovre skal falle en gang.
Tabor skal bli borte. Eidsvollsbygningen også, uansett hvor flott den er restaurert til grunnlovsjubileet. Himmel og jord skal forgå. Da er det èn klippe vi kan sette vår lit til; GOLGATA, der Jesus døde på korset for
vår skyld. Min mektige klippe. Min tilflukt er hos Gud. Derfor har det vært min bønn og mitt inderlige ønske for denne dagen og denne jubileumsgudstjenesten. Vi skal få feire og glede oss over eidsvollsverket og Grunnloven.
Vi skal få takke Gud for fedreland, frihet, demokrati og fred. Men tenk om også noen kunne få oppleve friheten og gleden i Kristus denne dagen.
«So vil ved korset eg standa,
Med undring eg ser; Eg er fri.
Eg skal
ikkje døy, eg skal leva,
med Jesus til æveleg tid.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.