Dagbokblader

Kalibrering. Det ordet har jeg tenkt mye på i det siste. For å være helt sikker på at jeg har forstått dette riktig, har jeg slått det opp (eller googlet det, i fall jeg har ynge lesere). Kalibrering innebærer at et instrument (i vid forstand) justeres mot en fast mal for å sikre at instrumentet viser riktige verdier. I min verden av ulike lidelser og diagnoser (jeg har det på ingen måte verst, som jeg har understreket tidligere) har jeg et sterkt minne om kalibrering som har satt seg fast hos meg. Jeg har heldigvis vært spart for sykehusinnleggelser. Akkurat rundt fødselen hadde jeg nok noen døgn etter at jeg ble hentet ut med keisersnitt, men etter det har det bare vært en natt. Den ble tilbragt på søvnklinikken på Ullevål Sykehus i Oslo en gang på 90-tallet. Der skulle jeg få sjekket antall pustestopp per time. Og mistanken om alvorlig søvnapnè, som det heter på fint, ble behørig undersøkt og bekreftet. Og jeg er fortsatt avhengig av en såkalt C-pap maskin for å få brukbar søvnkvalitet.

Jeg husker spesielt to ting fra natta på Ullevål Sykehus. I sin usigelige visdom hadde sykehuset lagt søvnklinikken rett ved siden av helikopterplattformen. Hvordan det virket inn på en som i utgangspunktet strevet med å sove, overlater jeg til fantasien. Etter hvert ble jeg såpass dopet ned, at jeg sovnet til tross for helikopterstøyen. Og klinikken fikk tatt de nødvendige målinger, som dessverre viste et farlig antall pustestopp. Men før vi kom så langt, skjedde dette som handler om kalibrering og som jeg aldri har glemt. For at pustestoppene skulle bli skikkelig registrert, måtte jeg få en tynn slange tredd inn gjennom nesen og videre ned et eller annet sted i skrotten. Og for meg som har en smerteterskel som er lavere enn den gule stripa midt i veien, var dette en særdeles ubehagelig affære. Jeg hostet og harket og svelget mens tårene spratt, og pleieren tredde slangen gjennom neseboret og videre nedover i svelget. Ubehaget ga seg heldigvis ganske raskt, og jeg tenkte lettet at nå var det verste over. Så hørte jeg et «oopps» fra pleieren mens han så skeptisk på måleapparatet. Og jeg ante det verste. Han hadde glemt å KALIBRERE apparatet. Dermed måtte mennesket dra slangen opp igjen, kalibrere (finjustere) instrumentet og tre elendigheten inn igjen gjennom nese og svelg. Morsomt var det ikke. For ordens skyld skal det sies at jeg det siste året har vært gjennom en lignende test – hjemme og med atskillig mindre ubehag. Men pustestoppene er der fortsatt, dessverre. Og trolig har de virket inn på både overvekt og depresjon, som jeg også har slitt med i store deler av livet. Og begge disse tingene har blitt mye vanskeligere å håndtere etter som koronapandemien har trukket i langdrag. Det er her kalibreringen kommer inn.

Det krever litt velvilje å følge meg her. For nå skal det handle om et særdeles følsomt instrument; sjelen eller psyken og kalibreringen av denne. Det synes jeg har blitt mer og mer utfordrende etter som pandemien og tiltakene har bølget gjennom liv og hverdag i snart to år. Og jeg vet ikke hva som er verst for psykens del; koronaen eller tiltakene, pandemien eller stadig nye nedstengninger i sinn og samfunn. Jeg kjenner at min underliggende depresjon har blitt aktivert og forsterket i flere omganger gjennom pandemien. Og jeg har hørt flere har sagt noe lignende; det suger kreftene ut av oss. Og hver gang sjelslivet har vært gjennom en ny, skjør kalibrering, og funnet noenlunde balanse, har det skjedd noe som har spolert og reversert hele prosessen. Så var det på an igjen. Med ny kalibrering. Og slangen måtte trekkes opp og trykkes ned igjen, gang på gang, for å bli i bildet fra søvnklinikken på Ullevål. Og allerede tynnslitte nerver ble mer og mer tynnslitte. Sjelen er et følsomt instrument. Stadig gjentagning av kalibreringen tar på.

Jeg håper det snart er over. Jeg prøver å nyte jevnlige solstreif i livet, som gårsdagens tur i Stavern og dagens selskap med «nestenbarnebarn». Det hjelper meg å holde ut. Men jeg gleder meg veldig til et liv uten pandemi, avstand, munnbind og forbehold. Jeg håper jo vi kommer dit snart. Selv om sjelslivet mitt kanskje aldri kommer helt i water. En ung venninne la ut et bilde av en water på Facebook for en stund siden. Og jeg måtte bare kommentere; «Der skulle vi ha vøri Kal». Sekunder senere kom svaret fra den unge dame med avslutningsstrofen i Hans Børlis dikt: «Dit ska’ vi aldri komme Kal. Det kan du banne på.» Jeg blir umåtelig sjarmert av unge damer med klassisk dannelse og sans for humor. Og jeg kommer kanskje aldri helt i water. Men en noenlunde balanse i livet – det må det være lov å håpe på. Og jeg håper jeg snart er ferdig kalibrert! Det går mot lysere tider!

Kvelde, 29/1-2022

Med varm og vennlig hilsen fra Even

«Dette vil også gå over.» Ordene i overskriften tok tak i meg under andakten i NRK 1 en tidlig morgen denne uka. Herborg Kråkevik siterte en av Karen Blixen sine kloke livsbetraktninger. De ordene gjorde meg godt, nå midt i tredje strafferunde i pandemien, der vi holder på å slippe opp for greske bokstaver til å sette navn på nye aggressive og ondskapsfulle mutasjoner av covid 19. «This will also pass!»

Kanskje ikke ALT blir bra, som det står over tegningen av regnbuen som jeg tegnet på mitt lille påskeverksted for èn i fjor vår. Det har blitt en del egenaktivitet og solokvelder for oss eneboere i koronatiden. And here we go again! MEN; This will also pass! Dette vil også gå over! Det er noe trygt og godt med denne isolasjonen også, skal vi tro Lene Kongsvik Johansen i Kongsvika. Traileren til hennes nye humorserie på TV NORGE var med å trigge skrivelysten for meg denne gangen. Der sitter hun inntil leveggen ved campingvogna og sier fornøyd: «Her kan jeg sitta å fillosofere, godt beskytta for de fire verste tinga i verden; direkte sol, regn, trekk og folk generelt.» Bortsett fra det siste, var dette som å høre min gamle far. Og jeg har sittet og humret i godstolen. Jeg gjorde et unntak for folk generelt med tanke på pappa Ola. For han elsket mennesker. Og han snakket med alle! En gang han og jeg var på Oslo S, og jeg måtte finne en telefonautomat for å ringe min bror (så lenge siden), ble han sittende alene en liten stund. Da jeg kom tilbake, hadde far hils på alle rundt seg, fortalt at jeg var prest og at vi hadde vært på tur på Vestlandet. Så måtte jeg også hilse på alle, da, uten at jeg hadde nevneverdig behov for det. Og jeg gjorde gode miner til slett spill. Men jeg glemmer det aldri. Jeg var sykmeldt på grunn av depresjon den gangen, og jeg trengte slett ikke hilse på og snakke med alle. Denne depresjonen har fulgt meg som en skygge i snart 25 år. Og den har blitt kraftig aktivert i løpet av pandemien. Da er det ofte godt å være en del alene. Men når alt blir stengt ned, og en ikke får lov til eller våger å møte noen, slår dette helt kontra for min del. Og isolasjonen forsterker depresjonen. «Menneskekjær og folkesky» var overskriften på et blogginnlegg jeg skrev en gang. Der har du meg, i all sin kompliserte enkelhet! Ikke er det lov å klemme, heller. Jeg rakk akkurat å få lurt til meg noen gode klemmer i den lille åpningen som var i klemmeforbudet. Og du verden så godt som de gjorde!!

Men nå er det litt sånn igjen, at en verken vet ut eller inn. Så her kommer en historie til, som jeg har gått og ruget på lenge. Den er hentet fra Ole Brumm-sitatboken min. En gang var den hjertegode lille bjørn på besøk hos Petter Sprett. Der kom han i vanvare til å spise opp all honningen. Og det var ikke få krukker. God og mett takket han for seg og ville hjem. Men i døråpningen ble han sittende bom fast. Han hadde spist alt for mye. Og han kom verken ut eller inn, til tross for iherdig dytting og trekking fra vennenes side. Her kjenner jeg meg igjen på flere plan. Både rent kroppslig – og følelsesmessig under pandemien. En kommer liksom ingen vei! Og jeg siterer: «Brumm ville sukke, men oppdaget at han ikke fikk det til, for han satt så trangt. Det trillet en tåre nedover kinnet hans, og han sa til Robin; «Vil du kanskje lese høyt en bok som kan hjelpe og trøste en bjørn i stor trengsel og pine?» Sitat slutt.

Verken Ole Brumm eller Even Sundby har det (så) aller verst! «Det skal mye til for å ha det verst,» skal Per Tveit ha sagt en gang. Men innimellom føles det likevel ganske tungt. I vår og sommer måtte jeg si nei til alt av oppdrag, både som prest og kåsør. Jeg orket ikke all usikkerheten. Pandemien sugde ut både livsmot og handlekraft. I høst har jeg våget meg litt utpå igjen med et par kåserier i lag og foreninger, og deltagelse på «Helt enkelt» gudstjeneste i Nanset kirke. Det var godt å være i gang igjen, selv om det førte med seg både uro og nattevåk. Og jeg har sagt ja til noen flere gudstjenestevikariater neste år. Jeg er jo så glad i formidling. I Nanset kirke var det flott sang, flott band, flotte mennesker og en god samtale med min gode venn og kollega, Olav. Vi snakket blant annet om nåden. Og vi sang Johannes Møllehaves nydelige salme, der det første verset lyder:

«Nåden er ditt kvardagskår,

nåden er det nære,

menneske som omgir deg,

nåden er å vere.»

Og så den setningen som jeg er blitt så glad i;

«Nåden er når alt er tapt, å få alt tilbake.»

Salmen står på nummer 500 i salmeboka, vakkert oversatt til nynorsk. Jeg tror på det utvidete nådebegrep, som salmen målbærer. For meg handler nåden også om raushet mellom mennesker, og det trenger vi virkelig i disse tider. Jeg tror på et nytt nådens år. Og jeg lever hver dag i nådens rom. Der kan jeg både rette ryggen og puste fritt. Og det er neimen ikke mange steder en kan gjøre det om dagen. Bortsett fra i nådens rom. Og i skog og mark i Kvelde (og andre steder).

Mitt avslutningspoeng i Nanset kirke, får også avslutte dette blogginnlegget. Det ble fryktelig langt, men min unnskyldning er at det er over et år siden sist. Men altså; Uansett hvor mange varianter og greske bokstaver dette viruset greier å hoste opp (sic!) og mutere til, blir det aldri ALFA OG OMEGA. Det er det en annen som er. Og han skal jeg feire nå. GOD JUL.

Kvelde 16/12-2021

Med varm og vennlig hilsen fra Even

Sammenlignet med nesten hvemsomhelst hvorsomhelst, er det IKKE synd på meg. Likevel føles det sånn. Og det har jeg tenkt å skrive litt om nå. Så hvis du mener at vi som bor i Norge, har tak over hodet og mat på bordet, IKKE har lov til å klage, må du være snill å slutte og lese nå. Finn på noe annet. Ellers vil du bare bli provosert og irritert. Hvis du derimot, som jeg, tenker at det kan være godt å få lov til å klage litt, når livet oppleves tungt, er du velkommen til å bli med videre. Kanskje du har det omtrent som meg, og føler at koronatåken innimellom holder på å ta pusten fra deg. Jeg føler det. Det virker som disse taggene på koronaviruset, ikke bare fester seg til celler i kroppen, men også til tanker og følelser, spesielt de negative og tunge. Men jammen ser det ut til at viruset også kan feste seg til tanker som i utgangspunktet er positive – og snu dem! Aldri så godt at ikke det er galt for noe, synes å være koronatidens refreng i mitt liv.

Og jeg tror jo på det. Det henger nok delvis sammen med min oppvekst, som i utgangspunktet var både trygg og god, men likevel skjedde i en eim av bekymring, spesielt på farssiden. En blir ikke spesielt robust av slikt. Og når denne grunntonen i livet senere finner gjenklang i hendelser som utløser en alvorlig depresjon, er en bare sånn passelig i stand til å takle en verdensomspennende, langvarig pandemi, som attpåtil kommer i bølger. Når det for en stakket stund begynner å lysne, og en våger seg ut blant mennesker igjen, skyller det over oss en ny bølge –før en har fått igjen pusten og livsmotet etter den første.

Arv og miljø og livserfaring har utstyrt mitt sjelsliv med et slags mentalt borrelåsfeste, som taggene i koronaviruset fester seg raskt og hardt til. Og det skapes et slags sjelelig lavtrykk som nærmest suger koronatåken til seg, så den legger seg klam og kald og tung i selv de minste dalfører i livet. Det er mulig det nå blir så billedrikt her, at både jeg og andre går surr i metaforene. Men enten det er viruset eller tåken som klamrer seg fast til livet mitt, så føles det som både livsmot og livskrefter suges sakte ut. Og både kropp og sjel føles innimellom fullstendig tomme.

Det eneste som ser ut til å virke hos meg så langt, for å få sjelen ut av koronatåken, er å få kroppen ut først! Jeg siterer ofte Søren Kierkegaard; «Jeg går meg hver dag mitt daglige velbefinnende til.» Og jeg praktiserer sitatet så ofte jeg kan – helst hver dag! På Evjeklinikken, der jeg fikk tilbringe 8 uker i 2019 som en del av et pågående livsstilsendringsprosjekt, var MORGENTUREN en obligatorisk start på dagen. For å komme i gang! Og den virker. Hver gang! Og jeg skal ikke ha gått mange skritt, før jeg kjenner at den begynner å virke. Turen utløser endorfiner og andre gladstoffer nesten like raskt som sjokolade. Og tåka letter nesten umiddelbart – i hvert fall for en stakket stund. Og det er antagelig sånn jeg kan komme meg gjennom koronatiden. Øyeblikk for øyeblikk. Ett skritt av gangen. Dag for dag! Og natt for natt. Da ligger jeg jo mye våken og lurer på hvordan dette skal gå. Men så lysner det jo igjen – selv i november. Og jeg kan gå ut på tur igjen. «Jeg går meg hver dag mitt daglige velbefinnende til.» «Og når jeg slik kommer ut å gå, så går det nok,» sier også Søren Kierkegaard. Og det gjør det jo. Det har i hvert fall gjort det så langt.

Og når jeg som i går, blir invitert på vafler og lek med nestenbarnebarna, som jeg er grandonkel til, føles det jo nesten som om selve sola står opp i livet. Og nestenbesten får lyst og mot til å gå noen skritt til! Bildet som illustrerer dagens blogginnlegg er fra Vaset i Valdres. Det viser både fjellet, lyset, dalen og tåka – og sier det meste. Den opplevelsen tidlig i november, med godt vennskap og god mat og gode turer i fjellet, gav også sårt tiltrengt aktiv livshjelp. Akkurat som daglige turer i vakker Vestfoldnatur! Kronikken av Dora Thorhallsdottir i lørdagens VG virket også slik for min del. Den er klippet ut og skal leses flere ganger. Så fikk jeg også med meg et ørlite dikt av Håvard Rem, som jeg umiddelbart tok til meg. Han leste fra sin siste bok «Almanakk», og jeg siterer etter hukommelsen; «Husk å gjøre bare det, du kan gjøre noe med.» Og som Søren Kierkegaard også sier; «Tap for all del ikke lysten til å gå.» Da går det nok. God tur.

Kvelde 22/11-2020.

Med varm og håpefull hilsen fra Even

Jeg har for lengst akseptert at jeg ikke kommer til å bli noen «innfluenser» av betydning. Nå burde det vel egentlig være slik at ord som «innfluenser» og betydning gjensidig opphevet hverandre, men slik er det dessverre ikke. «Innfluenser» dukker stadig opp som tittel i kulørt presse i vid forstand og på sosiale medier i enda videre forstand. Jeg er veldig usikker på hvordan det skal staves. Derfor står det i gåseøyne her. Ordet er ofte knyttet til yngre mennesker med diverse innkjøpte og innsprøytede attributter.  Og mye av denne påvirkningen kan menneskeheten klare seg utmerket uten. Så det kan i og for seg være det samme for min del. Men jeg synes jo det er så moro å skrive. Så jeg skulle gjerne fått til et blogginnlegg i ny og ne. Men implantat der bak – det har jeg aldri ønsket meg.

Nå hører jo i og for seg attributter til det jeg i overskriften kaller Se-vitaminer. Men det får da være måte på. For min del er det greit at de ser LITT naturlige ut. Men da kan de også gi mye glede. Og jeg har ingen behov for å legge skjul på at det gjør meg godt å beundre en vakker kvinne. Det kan være en gedigen vitamininnsprøyting. Får jeg i tillegg et varmt smil, er dagen reddet for min del.

Det står to glass på kjøkkenbenken hjemme. Ett med Trippel Omega 3 og ett med D-vitaminer. Jeg satser på at frukt og grønt gir meg nok Vitamin C. Jeg trenger det jeg kan få i meg nå når mørketiden setter inn. Særlig nå som den i tillegg formørkes ytterligere av mer smittespredning og innskjerpede koronatiltak.

Så har jeg tenkt, som antydet ovenfor, at jeg også trenger daglige doser av det jeg kaller Se-vitamin. Sånt som jeg blir glad av å se og oppleve. For når jeg blir glad, produseres det gladstoffer i hjernen og i kroppen som gjør godt for hele meg. Sånn tror jeg i hvert fall at det er. Se-vitaminer, rett og slett. Det kan være noe eller noen som er godt å hvile øynene på. Se-vitaminer tas opp gjennom øynene. Det kan være et varmt smil. Det kan være glade mennesker. Å være i Kvelde kirke i går og se 4- og 6-åringer i til dels fri dressur på jakt etter skatter og bøker, var en gedigen SE-vitamin-innsprøyting. Å se tre nestenbarnebarn på hver sin sparkesykkel i morges var det samme. Å få daglige glimt av dem og resten av gjengen jeg er nestenbesten (grandonkel) til på Snapchat, er også slike Se-vitaminer, selv om jeg ikke får til noe annet enn å se.

Fredag fikk jeg være med en god venn og kollega og trekke hummerteiner. Både sjøen, hummerfangsten og krabbeklørne jeg fikk med hjem, var Se-vitaminer i vid forstand. Høstfargene på trærne er Se-vitaminer. Stjerneklare netter er Se-vitaminer. Høstfarger som speiler seg i stille skogsvann, er Se-vitaminer. Bilde av en hundevalp, er Se-vitaminer. For ikke å snakke om et bilde av en nydelig hundevalp og en vakker matmor samtidig, som dukket opp på Instagram i dag. Eller en stor flokk hundevalper live, som jeg opplevde tidligere i sommer. På FN-dagen 24/10 satt jeg og så på bilder fra året som feltprest i FN-tjeneste i Sør-Libanon. Gode bildeminner er også verdifulle Se-vitaminer. Se-vitaminer kan også være alt vi sanser på ulike måter, tenker jeg. God musikk, vakker sang, barnelatter, varme smil. Men du verden som jeg savner en god klem – eller mange! Håper du skjønner poenget mitt. At du greier å se og legge merke til noe som gjør deg godt midt oppe i alt – dine egne Se-vitaminer?

Jeg gruer meg til nye dager, uker og måneder med koronavirus, særlig nå som tiltak må innskjerpes. Dette er IKKE godt for psyken min, selv om jeg vet at mange har det mye verre. Jeg gleder meg kolossalt til det blir lov å klemme igjen. Jeg vet at det kan bli for voldsomt for noen, som synes et håndtrykk kan gi i overkant med kroppskontakt. Men folk får heller skygge banen når de møter meg, når den tid kommer, hvis ikke de vil ha en klem. På turen min i går fant jeg et bilde (se øverst på siden) på en gravemaskin som jeg lurer på om det går an å få trykket på en button eller en caps eller noe. Så er folk advart, på en måte. Men jeg vil jo helst at de kommer helt nær! Når det endelig blir lov. Imens prøver jeg å få i meg mine daglige doser av både A, D, og ikke minst Se-vitaminer! Husker du på å ta dine?

Kvelde, 26/10 2020.

Med varm, digital klem fra Even.

Jeg har sagt det før; en blir ikke rare innfluenseren av ett blogginnlegg i måneden. Her kommer de enda sjeldnere. Min skriving er jo så inderlig avhengig av dagsformen. Med min underliggende depressive diagnose, krever det mye tid å få både penn og andre ting hos meg i bevegelse. Tankekjøret er visst det eneste som går av seg selv. Alle forholdene rundt koronapandemien, bidro både til mer psykisk tankekjør og til at både depresjon og handlingslammelse ble aktivert hos meg. I den grad handlingslammelse kan bli AKTIVERT. Nå er det heldigvis lettet noe på koronarestriksjonene. Nå håper jeg bare folk greier å oppføre seg, slik at vi ikke må stenges ned igjen.

Lettelse i restriksjonene har ført til at jeg også har fått ha et par søndagsprekener igjen. MED folk tilstede! Det har vært fint å møtes igjen, og jeg er veldig takknemlig for at jeg får tilhøre kollegafellesskap og menighetsfellesskap i Larvik prosti, selv med min begrensede arbeidskapasitet. Jeg er jo så glad i formidling. Men jeg tror jeg er MANUSDEPRESSIV (selvdiagnostisering av både navn, symptomer og lidelse) – jeg strever veldig med å komme i gang med forberedelsene. Samtidig som noe av det mest meningsfulle jeg kan drive med, er formidling i ulike sammenhenger, som kan lokke fram både smilet, tåren, gleden og livsmotet hos tilhøreren. Og det skjer i lyse øyeblikk. Da føler jeg meg som verdens aller heldigste! Men så har jeg så lett for å miste motet. Depresjonen har skadet atofokusmekanismen min. Og koronaen har slått opp igjen den skaden.

Overskriften på dagens blogginnlegg er FOKUS. Det ordet har jeg tenkt på ganske lenge. Jeg satt på en benk og så utover Larvik indre havn en morgen. Da oppdaget jeg at benken jeg satt på var plassert der av FOKUS Larvik. Det tror jeg er en gjeng mannfolk som gjør gode ting for kommunen og miljøet, blant annet å sette ut benker. I mange år var det også noe som het iFokus Larvik. Det tror jeg hadde noe med tilrettelagt arbeid å gjøre, hvis jeg ikke husker feil. Begge deler er veldig viktig. Det hjelper oss til å holde fokus på det som gir oppdrift i livet. Det er noe jeg prøver å formidle både til meg selv og mine tilhørere. Jeg har ofte sagt at jeg har to hobbyer. Den ene er å passe på vekta (Roede og Evjeklinikken). Den andre er å samle på gylne øyeblikk. Begge deler er livslange prosjekt for min del. Og begge steder er det så lett å miste fokus. Da blir alt en grå masse, og mye har lett for å stoppe opp – alt bortsett fra vekta! Litt sånn som i koronatiden for mange av oss.

Jeg har alltid vært glad i å lete etter gode motiver, som jeg kan fange med både penn og kamera. Men jeg vil helst ha kamera med autofokus – som stiller skarpt på de gode motivene selv. Sånn ville jeg helst hatt det i livet også. Dessverre har depresjonen delvis skadet mitt indre autofokus. Det har så fryktelig lett for å stille skarpt på det mørke og tunge. Og noen ganger må jeg ta meg alvorlig sammen for å fokusere på lyspunktene i livet. Det gjør så inderlig godt når jeg greier det, selv om jeg slett ikke lykkes alltid. Jeg lurer på om det ikke kom opp en beskjed på lerretet når vi viste film i gamle dager; STILL SKARPT! Jeg prøver å øve meg opp på å stille skarpt/fokusere på livets lyspunkter og gylne øyeblikk i mitt liv. Og jeg prøver å minne andre på det. Og hvis ikke lyspunktene behøver å være så store, kan det bli ganske mange av dem. De hjelper meg til å leve – og i lyse øyeblikk; til å nyte livet!

En annen grunn til at ordet FOKUS har fulgt meg så lenge, er en episode av QI (Britenes Brille), der Stephen Fry minnet om at focus på latin kan bety ILDSTED! Da ser jeg for meg bålet ved Lågen en vakker sommerkveld. Det er lite som gir meg slik sjelefred som å sitte og se inn i et bål. Det måtte da være å se rennende vann. Ved Lågen har jeg begge deler – samtidig. Derfor sitter jeg der ganske ofte. I dag er det regn og tett tåke ute. Jeg trengte noen minutter med fokus på gledene og lyspunktene i livet. Har du fått øye på noen av dine i dag?

Kvelde en regnfull julidag 5/7-2020.

Med varm hilsen fra Even