Dagbokblader

Dette året er det ikke bare mødrene som har grett i og rundt nasjonalsangen. Jeg har vel ikke grått så mye en 17.mai siden min første (og eneste) kone tok bilen på jobb en syttende mai tidlig på 90-tallet og aldri kom tilbake. Jeg bebreider ikke henne. Vårt ekteskap var et feilskjær, og vi gjorde hverandre ikke godt. Derfor var skilsmissen den gangen det eneste riktige for vår del. Men bevares; slikt er ikke trivelig, det gjorde veldig vondt, og opplevelsen satte sitt preg på feiringen av nasjonaldagen for meg i årevis etterpå. Og på selve livet.

Heldigvis har jeg vært omgitt av familie og gode venner som har vært der hele tiden, og som har vært med å holde både motet og flagget oppe når jeg ikke klarte det selv i skilsmisseprosess og jobbkrise og depresjon som fulgte i årene etterpå. Syttende mai for meg de siste åra har vært mye jobb (diverse gudstjenester og taler), selskap med familie og venner og gode klemmer fra fagre bunadskledde damer i absolutt alle aldre. Når det gjelder klemming, har jeg forresten ingen svært streng kleskode. Det meste fungerer. Og det gjør bare godt. Men i år ble det ikke noe dreis på det, heller. Så da tilbudet kom om nytt opphold på Evjeklinikken som også feide med seg et par av de røde dagene i mai, hadde jeg svart ja før den gode doktor var ferdig med spørsmålet. Og selv med strenge koronatiltak har dagene på Evjeklinikken også denne gangen inneholdt både hverdager og festdager, der både kroppen og sjelen har hatt sine utfordringer. Det har ikke rent mye blod disse dagene, bortsett fra det som til tider har fosset rundt i kroppen. Men det har vært svette og tårer i strie strømmer. Svetten har vært noenlunde likelig fordelt på dagene. Tåreflommen var konsentrert til 17. mai, bortsett fra noen etterdønninger reprisene skapte. Men altså – nasjonaldagen var den verste.

Og da var det altså fritt fram. Jeg oppdaget etter hvert at jeg ikke var den eneste i Norge med følelsene utenpå denne dagen. Den ble spesiell for mange. Når en ikke kunne være nær og holde rundt hverandre rent fysisk, var det mange, mange som fant nye, kreative veier til å vise nasjonalfølelse og kjærlighet til land og folk. Og som det berørte. Fra fjern og nær strømmet varmen gjennom PC-skjermen dypt inn i det innerste av sjelen, der tårekanalene har sitt utspring.

For min del startet det med samling ved fredsmonumentet i Kvelde, hjembygda mi, med musikk av Lågabrass og appell ved min kjødelige lillebror. Vel blåst og vel talt. Det var flagg og kjentfolk og grønnfarger – både folka og bygda var pyntet til fest. Så sveipet kameraet opp til det nye Kveldeskiltet på toppen av Jordstøyp, der det også sto folk og viftet med norske flagg. Og da var det gjort, vettu. Jeg fikk så vidt tørket tårene før jeg gikk til frokost. Men de kom igjen – gjennom hele dagen. Først så jeg en video fra Skien kommune som berørte flere enn meg. Så var det musikklinja ved Sandefjord videregående skole, korsang fra Færder, «Norge i rødt hvitt og blått» fra Holmenkollen, Garden fra Operataket og ikke minst Line Kaupang med «Mitt lille land» mens dronen filmet Larvik kommune og dens innbyggere i festdrakt fra sør til nord. Og jammen var de også oppom Kveldeskiltet og fredsmonumentet og flåtefiske i Lågen. Og da jeg ikke trodde det var tårer igjen, fikk jeg se en bunadskledd Ann Kristin Eikeland synge «Gud signe vårt dyre fedreland» fra toppen av Ørneknipen med en gedigen utsikt over Kvåsbygda. De to siste har jeg sett flere ganger. Og jeg kommer til å gjøre det igjen. Jeg måtte vente noen dager med å skrive dette, men jeg kjenner jo nå at ei uke ikke var nok. Dette gjorde inntrykk. Og det gav meg en 17.mai feiring jeg aldri kommer til å glemme. Du har sikkert dine egne favoritter fra denne spesielle feiringen av nasjonaldagen.

Som om dette ikke var nok, strømmet det inn bilder fra familie og venner på Snap og Messenger, som holdt tårestrømmen godt vedlike. Å se nestenbarnebarna gå i tog rundt kjøkkenøya om morgenen, og hele familien arrangere lokale leker på dagen, ble nesten for mye for en gammel skrott. Det gjorde spesielt inntrykk å se robotgressklipperen rulle rundt i hagen utstyrt med flagg, innimellom med minstejenta etter. Det gjelder jo å hive seg på de toga som går.

Her på Biovita Helsesenter (les: Evjeklinikken) ble også dagen feiret på behørig vis. Spisesalen var pyntet til fest. De som fikk med seg dagens festlunsj, fikk også besøk og tale av selveste direktøren. Jeg gikk glipp av den. Men alternativet var slett ikke dårlig. Jeg hadde hyggelig selskap på to fjelltopper. Først Fennefossfjellet på 490 meter. Så Masi, der vi hadde vår festlunsj med påsmurte rundstykker, kaffe og vår ukentlige lille sjokolade. Klokka ett sang vi «Ja vi elsker» sammen med resten av Norge, i blåbærlyngen med en fantastisk utsikt over Evje, og vårt lille medbrakte norske flagg dypt plantet i fedrenes jord/fjell. Det var slett ingen dårlig alternativ feiring for min del. Vel nede vanket det laks og jordbær til middag. Og på nyhetene etterpå fikk jeg se kongeparet og kronprinsparet på deres signingsferd gjennom Oslos gater. Så var vi i gang igjen! Og referatene fra små og store kjærlighetserklæringer til land og folk fortsatte å strømme inn. Da min gamle tante på 94, som ikke har vært på besøk hos folk på over to måneder, fortalte om nabofamilien som hadde kommet med bløtkake og stått utenfor og sunget «Ja, vi elsker.» Ja, da greide ikke jeg mer.

«Alt blir bra», står det på tegningen millioner av barn har tegnet av regnbuen, og hengt i vinduer over hele verden. Selvsagt blir ikke alt bra. Men det lille håpet, og den store gleden, denne tegningen og dette budskapet gir meg, hjelper meg til å holde motet oppe. Så vet jeg, at regnbuen trenger både regn og sol, for å gi oss sitt fantastiske budskap. Det er noe med lyset som brytes i regndråpene, og skaper noe uendelig vakkert. Og jeg har sagt det noen ganger. Kanskje ikke det er noen skatt ved enden av regnbuen. Kanskje regnbuen er selve skatten, der den strålende vakker kommer til syne når lyset brytes i regndråpene. Og kanskje det er noe tilsvarende som skjer når tårene mine brytes mot lyset fra de utallige kjærlighetserklæringene i bilder, ord og toner som strømmet mot meg på årets 17.mai. Det skapes håp – fargerikt og lysegrønt. Som jeg elsker dette landet!!

Evjeklinikken 24/5-2020.

Med varm og håpefull hilsen fra Even

Frynsete. Jeg tror det er en noenlunde treffende betegnelse på nervene mine (for ikke å si livet mitt) i disse koronatider. Jeg er ikke helt sikker på hva det betyr, eller for den saks skyld, hva det innebærer. Men det føles sånn. Jeg har prøvd å slå det opp. For eventuelt yngre lesere; det er det samme som å google det. Men det er ikke umiddelbart lett å finne uttrykket, verken på nett eller i andre oppslagsverk. Det som poppet opp mest på nettet, var faktisk et rockeband fra Jæren, med det treffende navnet «Frynsete på nervene» og en dertil hørende nærmere beskrivelse; «På scenen har de med seg sminke, moped og angst fra helvete.» Jeg strever litt med å se dette for meg, og har heller ingen voldsom dragning mot å oppleve det live. Om det er bandet eller tilhørerne som blir frynsete på nervene, er jeg også litt usikker på. Kanskje det faktisk er en beskrivelse av både band, publikum, formidlingsprosess og resultat. Hva vet jeg? Dette viser uansett at ordet og uttrykket i hvert fall er i daglig bruk. Jeg har en gang overvært en forestilling på Munken Kino i Larvik (før Bølgens tid), der noe originalt av Arne Nordheim ble framført. Det var mye pling og plong med metallisk lyd og ekko, og det virket på ingen måte beroligende på nervene mine. Dette er ikke så lett å forklare. Og musikk har antagelig en veldig forskjellig virkning på ulike mennesker i så måte.

Det jeg derimot føler meg ganske overbevist om, er at de der ute som har det litt som meg, hva psykisk helse angår, vet hva frynsete nerver er. Eller i hvert fall hvordan de føles. Og kjente vi dette på kroppen og sjelen tidligere, er vi slett ikke bitt noe mindre klar over det etter at koronapandemien med alle dens bivirkninger på alle livets områder slo til for fullt. Nervene er blitt mer frynsete – veldig frynsete!

Jeg tror vel ikke frynsete nerver er en medisinsk diagnose. Men her lar jeg meg gjerne korrigere. På en vennlig måte, selvsagt. Jeg har tross alt frynsete nerver, og responderer veldig dårlig på kjeft, høy stemme eller høye lyder. Jeg ble tutet på i Larvik her forleden. Det opplevdes ikke godt. Men det kommer jeg tilbake til. Det jeg innbiller meg, er at nerveendene rent kroppslig har noen mottakere som tar inn impulser av smerte eller annen påvirkning utenfra. I en eller annen overført betydning, har man så kommet til at frynsete nerver gir mange flere slike ender eller punkter, der livets angst og uro og smerte, både fysisk og mentalt, lett kan suge tak og finne veien helt inn i vårt innerste. Jeg tenker at frynsete nerver er omtrent som brennmanetens tråder, bortsett fra at de bare er egnet til å skade en selv, suge smerten inn, så å si. Sånn føles det i hvert fall. Men jeg vet jo at det heller ikke er enkelt å leve tett på folk som har frynsete nerver, der en hele tiden risikerer å dulte borti en overfølsom nerveende. «Nå må du ikke være så nærtagende», husker jeg far sa noen ganger, når han pirket borti nerveendene mine. Det hjalp ikke nevneverdig!

All verdens elendighet fanges opp av mine frynsete nerver om dagen – og ikke minst om natten. Isolasjon, usikkerhet, uro og annen elendighet går rett inn med lynets hastighet. Jeg er blitt ekstremt avhengig av trygge rammer og minst mulig utfordringer i hverdagen. Nå er det ikke det at min hverdag UTEN koronaen er så veldig mye annerledes. Men jeg savner normaliteten, det å ikke være i beredskap hele tiden. Fredag ble jeg altså tutet på i Larvik. Voldsomt og ettertrykkelig. Jeg var uoppmerksom, tolket en situasjon feil, og jeg fortjente det sikkert. Men jeg var jo i ulage i timevis etterpå. Som sagt; frynsete nerver.

Da gjorde det veldig godt å møte lam og budeier på Gumserød Gård ved Stavern på min lille tur langs kyststien etterpå. Det er lite som er så velgjørende og så intenst beroligende som halen på et lite lam som drikker melk – enten det skjer hos kjødelig mor eller hos pleiemor. Det måtte da være et varmt smil eller et vennlig ord. Eller smittende latter. Eller glad barnelatter, som jeg også fikk en liten porsjon av i helga. Eller vakker musikk, fuglesang, vårblomster og solvarme. Eller kombinasjonen solvarme og softis. Her fins det mye balsam for såre sjeler og salve for frynsete nerver.

Jeg fikk være med på innspilling av en såkalt «HELT ENKELT» gudstjeneste i Nanset kirke, som ble sendt søndag 3/5. Det ble en fantastisk opplevelse for min del. Jeg synes vi hadde en fin samtale, som jeg vet gjorde noen godt. Men jeg ble jo sittende der, i flere timer. Mens bandet spilte, og sang og musikk ble terpet på til det satt som et skudd. Igjen og igjen. Og jeg nøt hvert øyeblikk. Det gjorde godt for mine frynsete nerver. Salmene var da også blant mine absolutte favoritter. Men det var ikke bare det. Jeg fikk være sammen med folk. Jeg opplevde fellesskap. «Hver gang vi møtes, har vi det bra,» synger Halvdan Sivertsen. Jeg gleder meg voldsomt til vi kan gjøre det igjen – uten forbehold! Imens tar jeg til meg det jeg kan av balsam for sjelen og salve for frynsete nerver. Som en vakker soloppgang, eller en stille kveld ved Lågen(bildet).

Kvelde 11/5-2020

Med varm og vennlig hilsen fra Even  

Jeg har noen egenproduserte og noen lånte regler for min virksomhet på sosiale medier. I min verden betyr sosiale medier stort sett Facebook. Det er det jeg får til å bruke sånn noenlunde. Messenger kan jeg bruke litt. Og jeg er også på Instagram, men det får jeg ikke noe dreis på. Facebook er tingen, selv om jeg ser litt mørkt på endringer og oppdateringer også der. Og med en depressiv diagnose med sosial angst som vedheng, blir Facebook en ganske viktig del av mitt sosiale liv. Mye av grunnen til det, er at der kan jeg logge meg inn og se hva folk tenker og holder på med, uten at det krever noe av meg. Og jeg kan legge ut små tekster og enkle bilder som jeg selv har glede av, og som forhåpentligvis kan gi andre noe å tenke på, glede seg over eller smile litt til. Der har du meg.

Dessverre dukker det opp en del utfordringer av ulike slag også på Facebook. Da blir jeg veldig urolig, og tenker at folk må få legge ut det de vil, bare ikke mas på meg. Jeg synes det er nok utfordringer i livet! Jeg ble en gang utfordret til å helle en bøtte isvann over hodet. Dere husker kanskje den. Den utfordringen reagerte jeg så voldsomt på, at jeg er redd utfordreren fikk varige men. Ellers får jeg stort sett til å ignorere alt sånt. Men nå blusser det noe voldsomt opp igjen, fordi mange åpenbart kjeder seg, og har behov for å dele utfordringer og oppgaver og gåter og rebuser over en lav sko på sosiale medier. Jeg blir både engstelig og ergerlig, og vil gjøre rede for mitt forhold til dette i nedenstående lille åndsverk. La meg kalle det Evens 10 bud med forklaring. De er formulert med dypt alvor, glimt i øyet og litt angst i kroppen. De gjelder mitt digitale liv på sosiale medier, men noen er også analogt anvendbare.

Første bud. Hvis ikke du har noe positivt å si; hold kjeft!

Det er: Det aller viktigste i alle mellommenneskelige relasjoner, både digitalt og analogt. Mer er det ikke å si om det. Bortsett fra at både tonen og utropstegnet i mitt først bud, vel gjør at dette budet egentlig slår i hel seg selv. Men det får stå sin prøve. Her trenger mange utropstegnet!!

Andre bud. Jeg prøver å «like» alle positive kommentarer på mine innlegg.

Det er: Akkurat som det står. Jeg legger jo ut ganske mye på Facebook. Jeg synes det er moro å skrive, og jeg elsker en god formulering. Når noen gir uttrykk for at de setter pris på det jeg skriver, gir det meg stor glede. Ved siden av halv uføretrygd, lever jeg jo delvis av vikargudstjenester, foredrag og kåserier. Når alt dette nå er avlyst, prøver jeg å holde både formidlingsglede og kontakt med omverdenen ved like ved å skrive på FB og blogg. Mitt håp er at når isolasjonen er over, vil kanskje noen fortsatt høre Even Sundby live. Noen ganger legger jeg ut noe jeg kaller FISKERIMELDING, bare fordi jeg trenger noen gode og oppmuntrende ord tilbake. Her er det snakk om å fiske etter positiv oppmerksomhet. Noen ganger blar jeg til og med gjennom alle «likes», fordi også navnene bak gir meg glede og gode minner.

Tredje bud. Jeg prøver å gratulerer alle FB-vennene mine med dagen.

Det er: Alltid hyggelig med positiv oppmerksomhet. Og hver enkel gratulasjon betyr at noen et øyeblikk har tenkt på meg. Det varmer.

Fjerde bud. Jeg gir ALDRI penger til veldedige formål når jeg gratulerer noen med dagen.

Det er: Litt utfordrende å smyge seg forbi den gode sak og gratulere likevel. Jeg føler meg litt utilpass, omtrent som når de verste telefonselgerne ikke ville gi seg.

Femte bud. Jeg ignorerer ALLE utfordringer på Facebook.

Det er: En uting!!

Sjette bud. Jeg videresender ikke kjedebrev av noe slag.

Det er: Også en uting. Folk må legge ut akkurat det de vil. Men det kan da ikke være nødvendig å mase på andre når de gjør det. Her er det spesielt ille på Messenger. Send videre til alle dine venner og tilbake til meg. Vennligst advar alle dine venner! Det er klemmedag og klappedag. Alt godt skal vederfares den som ikke bryter kjeden. Og noen tror åpenbart at dette blir frommere hvis kjedebrevet inneholder gode ønsker fra Vårherre. Det blir det IKKE!

Sjuende bud. Jeg svarer ALDRI på gåter, rebuser e.l. på FB.

Det er: Meningsløst. Enten det gjelder å få øye på en hai, ett tall blant mange, eller å gjette hva som blir summen av rare figurer. Jeg har prøvd et par ganger, svart feil, og blitt UTFORDRET!! Som sagt: meningsløst!

Åttende bud. Jeg skriver IKKE under på underskriftskampanjer på FB.

Det er: Jeg skriver ikke under på noe noen steder, bortsett fra der mitt navnetrekk er strengt nødvendig.

Niende bud. Jeg ønsker IKKE invitasjon til landsomfattende grupper.

Det er: Klappegrupper, naturgrupper, bildegrupper, turgrupper, matgrupper, tenåringpåsyttitalletgrupper og masse annet.

De ti bud var hugget i stein. Det er ikke mine. Derfor kan de variere, det kan komme nye til, og jeg praktiserer dem litt romslig. Jeg hadde et par småbud til på blokka, men jeg lar dem ligge. Det ble likevel 11 bud, og det er jo ett for mye etter boka. Men nummereringen der er heller ikke helt entydig. Til mitt forsvar skal sies at Vårherre puttet veldig mange ulike ting inn i sitt tiende bud. Og både han og Øystein Sunde mener jo at «har du tryna i ei snøfonn, har du tryna i dem alle.» For egen del er jeg rimelig sikker på en ting; Jeg har ALDRI begjært min nestes asen!! Ellers kan nok både Sunde og Vårherre ha rett i mye her. Jeg skal innrømme at mine to siste bud egentlig ikke er mine. Våkne lesere vil raskt forstå det. Jeg tar dem likevel med her, fordi jeg mener at det er de to viktigste budene i ALLE mellommenneskelige forhold. Muligens er de også de to eneste budene vi trenger. Det ene er jo en del av praktisk talt all etisk tenkning verden over. Det andre har preget norsk kultur og folkeliv i flere generasjoner. Mon tro hvorfor. Jo – fordi det er så rasende godt sagt. Følger du disse, kommer du til å leve både lenge og godt på landet. Særlig hvis du kopierer dette, og sender det til alle dine venner og kontakter over alt. Or not! Det holder at du følger dem.

Tiende bud. Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.

Ellevte bud. Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre det man vil.

Sånn er det med den saken! Å – det var godt å få det ut!

Kvelde 17/4-2020

Med varm, vennlig og litt småkrakilsk hilsen fra Even

Som så mye annet i livet, har jeg arvet uttrykket «arrige nissebukktanker» fra min far. Han igjen hadde det fra Ibsen og Peer Gynt. Far brukte uttrykket når han så at jeg innimellom hadde ting å slite med i livet. Jeg tror han kjente seg igjen – både i meg og Peer Gynt. Og jeg tenker ofte på hvor mye jeg har fått i farsarv, både av utrustning og utfordring i livet. En god venn skrev sang til min for lengst henrullede femtiårsfest, der han brukte uttrykket «en depressiv gladgutt». Det er en god beskrivelse av både faderen og sønnen. Jeg må ha med en strofe til fra den sangen. Den har ingen ting med fortsettelsen her å gjøre, men jeg synes den beskriver meg så godt; «Av legning alltid kvinner han bedårer. Hans utfordring er; det går alltid over.» Kanskje har det noe med fortsettelsen å gjøre likevel, forresten. Det at jeg ikke orker å ha noen så tett innpå meg over tid, på grunn av denne tilbakevendende depresjonen, er jo hovedårsaken til at jeg tilbringer tiden i korona-isolasjonen alene. Og det er absolutt en utfordring. Det vet jeg flere opplever disse dagene. På Asbjørn Brekkes Twitter-profil står følgende presentasjon; «Enslig ungkar uten forpliktelser, verken på jobb eller privat. Abildsø.» Det er jo så inderlig sårt, at det er til å både le og grine av. Og jeg kjenner meg jo litt igjen.

Så sitter vi her, da. Asbjørn Brekke og jeg. Og antagelig mange, mange flere. Og prøver å unngå at de arrige nissebukktankene tar overhånd. Jeg har jo både snakket og skrevet om disse tingene i bøker, blogger, foredrag og kåserier siden depresjonen for alvor rammet meg i 1997. I dag har jeg lyst til å dele noen av de sitatene jeg har brukt, som kanskje har gitt meg mest, både når det gjelder å sette ord på utfordringene, og hjelp til å finne en vei ut og opp og fram, i hvert fall for en stakket stund. Noen ganger er det nok. Å få mot og hjelp til ett skritt videre. Først et sitat fra meg selv. Noe av denne søvnløsheten jeg sliter med nå, kjenner jeg veldig godt igjen fra de første månedene i depresjonens mørke. Og jeg siterer fra «Lykkepilen». «For jeg fikk ikke sove. Natten før min første time hos psykiater var en lang natts ferd mot dag. Uten blund på øyet. Det er rart med psykisk ubalanse og spenning. En er ofte så trøtt at en ikke orker seg selv. Men legger en hodet på puta om kvelden, er det plent umulig å få sove. Da kommer alle de arrige nissebukktankene, som Ibsen skriver om.»

Her kommer avsnittet fra Peer Gynt som handler om nettopp dette:

«Lås må der være, lås som kan binde

døren for trolltøy, og mann og kvinne.

Lås må der være, lås som kan lukke

for alle de arrige nissebukke. –

De kommer med mørket, de klapper og banker:

lukk opp, Peer Gynt, vi er snygge, som tanker!

 Under sengen vi pusler, i asken vi raker,

gjennom pipen vi rusler som gloende draker.

Hi-hi! Per Gynt; tror du spiker og planker

kan stenge for arrige nissebukktanker?»

Jeg har også ofte henvist til en sang av Bjørn Eidsvåg fra 1990, der han skriver om «Troll i magen». Jeg opplever at det er et uttrykk for noe av de samme tingene. Tittelen på sangen er «Opp og gå», og refrenget lyder; «Opp og gå, gå, gå. Et troll har satt seg i magen. Opp å gå, gå, gå. Gå og venta på dagen.» Jeg tror jeg tar med hele teksten. For meg har mye av dette vært svært gjenkjennbart de siste dagene – og nettene.

«Nåttå har månge lydar,

eg trudde aldri på troll,

nå vet eg de fins –

eg vet kor de e’.

Borte e’ fine dydar;

sjøldisiplin og kontroll,

eg får ikkje fred –

eg får ikkje fred.

REFRENG.

Ein bør’kje gå å tråkka

der minner og spøkelser bor,

men dei gir meg’kje fred

– dei gir mrg’kje fred.

Eg e’ for lett å lokka,

nå fins det ingen retur:

eg e’ kor eg e’ –

eg e’ kor eg e’.

REFRENG.

Ingen å snakka med

eg e’aleina nå

ingen å ringa te’

heilt aleina nå.

Kom alle englar små,

syng meg til drømmeland.

Eg vil sova nå,

syng for ein skuffa mann.

Opp og gå, gå, gå,  

et troll har satt seg i magen

Opp å gå, gå, gå

gå og venta på dagen.»

Nå har jeg akkurat vært ute og sett på en fantastisk flott fullmåne med kikkert. Fullmånen hjelper heller ikke nevneverdig på søvnen for mange av oss. Jeg prøver jo å ikke plage folk før etter kl.8. Men i natt kom jeg i skade for å sende et ord på Word Feud kl.4. Beklager, kjære fetter. Jeg glemte meg. Men jeg ser jo også at flere er våkne. Jeg er med i ei gruppe på Facebook for Libanon-veteraner. Der dukker det stadig opp spørsmål til alle døgnets tider; «Noen veteraner som er våkne?» Heldigvis ser jeg også at noen svarer. Og folk får noen å snakke med. Jeg orker ikke bidra der, dessverre. Men dere skal vite at jeg tenker på dere og føler med dere. Så er det ikke bare i magen det dukker opp troll. Det gjør det også i kommentarfeltene. Jeg registrerte en som mente han ville kaste ut en brannfakkel; alle disse som hadde psykiske problemer etter utenlandstjeneste – burde de ikke ha tenkt på det før de reiste ut? Det er ikke en brannfakkel, tenker jeg. Det er bare ondskapsfull mobbing! Heldig er den som til enhver tid vet hvordan han vil reagere på unormale situasjoner.

Nå er det mulig jeg har tatt motet fra absolutt alle som har lest så langt. Jeg håper likevel noen, som meg, finner litt hjelp og trøst i det gjenkjennbare. Vi er ikke alene. Jeg vil avslutte dagens blogginnlegg med det sitatet som jeg kanskje har hatt mest nytte og glede av, midt oppe i alt som har skjedd i mitt liv de siste ukene og de siste åra. Fordi det viser meg en vei videre. Ut av uføret, så å si.Det er av Søren Kierkegaard. Jeg siterer det i den form det har fått i Poesiparken i Larvik. Der lyder det;

«Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og fra enhver sykdom. Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner at ikke en tanke er så tung at jeg ikke kan gå fra den. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.»

Helt til slutt kommer et sitat fra Winston Churchill fra andre verdenskrig. Det er 80 år siden krigsutbruddet i dag – for Norges del. Og det er jo på mange måter en indre krig som pågår gjennom disse våkenettene. «If You are going through hell, keep going!» NÅ må jeg ut og gå.

Kvelde, en grytidlig morgen 9/4-2020

Med varm og håpefull hilsen fra Even