Dagbokblader

Jeg skal skrive litt om psykisk helse, slik jeg opplever den i disse korona-tider. Hvis du tenker at det ikke er noe å bry seg om, vær snill og slutt å lese nå og finn på noe annet. Det siste jeg trenger nå er kjeft for å skrive om psykiske utfordringer, fordi noen mener at det er så mange ting som er verre. Det vet jeg, og jeg føler dypt og inderlig med alle som kjemper for livet på ulike måter og på ulike arenaer disse dagene. «Det skal mye til for å ha det verst», sa en god venn til meg en gang. Det er sant. Og jeg har det ikke verst, i hvert fall ikke så aller verst. Likevel har jeg lyst til å si; Av og til kan depresjonens mørke være veldig mørkt.

På omslaget til andre utgave av min lille bok «Lykkepilen. Blinkskudd i depresjonens mørke» står følgende sitert fra boka; «Vær tålmodig. Det er alltid lys i den andre enden av tunnelen. Jaså, hvordan kan du vite det? Hva vet du om min tunnel? Hvordan vet du at min tunnel har åpning i den andre enden? Og hvordan kan du vite, at lyset i den andre enden av tunnelen, IKKE er toget som kommer mot meg?»

Det nest siste jeg trenger, er forslag til raske og lettvinte løsninger på, og veier ut av, depresjonen.  Jeg har prøvd 4-5 forskjellige antidepressive medisiner og flere ulike former for terapi. Etter mange år med det noen kalte for tilbakevendende depresjon (jeg synes den betegnelsen er riktigere for min del enn kronisk), har jeg innfunnet meg med at den sårbarheten depresjonen har gitt meg, må jeg leve med. Jeg har lært litt om det hver dag i 23 år. Så lenge er det siden depresjonen slo meg ut av normalt liv og arbeid.

Men koronapandemien har vist meg at jeg på ingen måte er utlært. Det kan hende at noen har både hørt og lest seg lei av livsmottoet mitt. Men i disse dagene har det bare blitt enda tydeligere og viktigere for meg; «Jeg lever. Og jeg vil leve. Jeg må bare finne en måte å leve på som jeg kan leve med.» Også i disse koronatider. For meg er det endringene og usikkerheten som er verst. Først skremte «Hufsa» livet av meg i Debatten på NRK. Så ble tirsdagen denne uka en ekstra vanskelig dag for meg, mens jeg ventet på avgjørelsen om fortsatte tiltak mot koronapandemien. Så trenger jeg litt tid til å vende meg til situasjonen. Derfor blir det en del våkne timer om natta. Med halv uføretrygd som eneste faste inntekt, gir også økonomien utfordringer når mye blir avlyst. Men også her har mange det mye verre enn meg. Gode ordninger har kompensert for noe av dette for min del, og jeg er både lettet og takknemlig. Jeg får visst litt igjen på skatten også, ser det ut til.

Mitt depressive vedheng gir også en del sosiale utfordringer. Jeg kjente meg så inderlig godt igjen i Elling-filmen i sin tid, der han utbryter: «Hva i all verden skal man med en leilighet, hvis man på død og liv må gå ut av den hele tiden?» Litt sosial angst hører til min depresjon. Men det er rart med det; når en tvinges til isolasjon, kan det også skape litt uro. Jeg siterte meg selv på Facebook her om dagen; «Depresjon er rop etter nærhet og avstand – samtidig. Derfor er det så vanskelig å besvare.» Jeg så Asbjørn Brekke på samme medium i går, der han på sin såre måte snakket om sine erfaringer med folk som så bort, skrådde over gaten på god avstand, og lot som de ikke hadde sett ham. «Hvis det er et uttrykk for omsorg (som det er i disse koronatider), setter det store deler av min oppvekst i et helt nytt lys.» Sa Asbjørn Brekke.Det er sitert etter hukommelsen, og er så vemodig sårt, at det gjør godt og vondt på samme tid.  Jeg låner også en post fra nettsiden «HIGHERPERSPECTIVE.COM», som går på noe av det samme: «You realize how isolated you have been, when a world pandemic happens, and you need to make almost zero changes in your lifestyle». Og så hørte jeg de Lillos synge så vakkert på radio: «Alt er rolig nå, alle håper på, at dette her skal gå!»

Telefon og sosiale medier hjelper oss med det. Noen henger sammen i små familiegrupper, som støtter hverandre. Det kan være litt mer utfordrende for den som lever alene. Jeg overlever med god margin – enn så lenge. Min viktigste overlevelsesmekanisme denne tiden, ved siden av troen og humoren, har jeg lært av en god venninne. Jeg skal gjøre EN nyttig ting og EN hyggelig ting hver dag!! Det er ikke sikkert jeg får til mer. Men ofte har det vært nok for min del, nok til å greie å holde fast ved livet og gjøre hverdagen litt lettere – og litt mer meningsfull og til å holde ut. Og noen dager greier jeg flere ting, hvis jeg bare deler dem opp i små nok deler. I går var det hyggelige å plukke en bukett hestehov! Og et par telefoner fra gode venner! Det lyser opp dagene, og de oppleves ikke lenger så tunge og grå, selv om koronamørket ser ut til å trekke i langdrag. EN nyttig ting, og EN hyggelig ting hver dag. Prøv det! Det funker for meg!

Kvelde 26/3-2020

Med varm, antidepressiv hilsen fra Even

I dag er det 100 år siden Kjell Aukrust ble født. Jeg har sittet og bladd meg gjennom boka «Jø, så fyse» de siste dagene. Den ble gitt ut i forbindelse med hans 70-årsdag. Boka inneholder bidrag fra flere kulturpersonligheter i landet vårt, som hyller Kjell Aukrust. Den er full av festlige fotografier fra et mangfoldig liv, og den er krydret med et utall tegninger av Aukrust selv. Jeg har humret og ledd meg gjennom sidene og dagene, som ellers har vær preget av isolasjon og litt koronaangst. Boka har da også en tegning av et virus, sterkt forstørret, slik Aukrust i sin tid så det for seg. Men det er vi nok ikke klar for enda. Hvis jeg får det til, blir dagens blogginnlegg illustrert med Kjell Aukrust sin tegning av Simen fra 1958. Det må ha vært tidenes klabbeføre, og is i rubben blir en bagatell i forhold.

En del av Aukrusts tegninger er hysterisk morsomme. En del er rørende vakre og stemningsfulle. Og detaljrikdommen er fantastisk. Nå kommer det sikkert ikke overraskende på noen, at Kjell Aukrust er en av mine største helter og forbilder. Hans enestående formidling av humor og varme, har gitt meg uendelig mye, og han har vært en stor inspirasjonskilde i mitt eget formidlingsarbeid. Uten sammenligning for øvrig. Eller forresten; han er Ridder av første klasse av Sankt Olavs Orden. Jeg er Kommandør av Sigurd Jorsalfares Orden! Ellers er jeg bare en blek kopi. Men det er nok for meg – å leve i mesterens skygge! Eller lys!

Jeg tror nok det er Flåklypa-filmen fra 1977 som for alvor gjorde meg til en svoren Aukrust-fan. Jeg har mange av bøkene hans i bokhylla, blant annet flere utgaver av Flåklypa Tidende. Jeg har også erindringsboken «Slipp ham inn», som overskriften på dagens blogginnlegg er hentet fra. Jeg har kost meg med bøker, tegninger og halsbrekkende formuleringer. Og gleden min var stor da jeg første gang fikk stå ved siden av skulpturen av Sola, Ludvig og Kjell under en pilegrimsreise til Alvdal kirke tidlig på 90-tallet. Min kjære mamma Solveig døde i 1988, bare 60 år gammel. Og jeg synes det er ganske rørende at hun i sin bok med fødselsdager ved datoen for sitt første barnebarns fødsel, har skrevet; «Solan» er født. Navnet står riktignok som her i gåseøyne. Men likevel. Jeg hadde lenge spøkt med at det burde bli navnet på det første barnebarnet. Jeg var bare onkel, så jeg sto jo helt fritt her, og mente ungen burde kalles opp etter Solveig (farmor) og Ola (farfar). Altså Solan, som Kjell Aukrust sin ukuelige optimist. Moral kunne guttungen få andre steder fra! Jeg vant jo ikke fram med dette. Men navnet står i boka!

Det jeg derimot oppnådde i livet, var å få være foredragsholder på to seminarer om humor på selveste Aukrustsenteret i Alvdal. Det ene året et seminar om «Humor og helse» for helsepersonell fra hele Norden. Året etter et seminar om bonde- og bygdehumor. Uforglemmelige opplevelser, begge deler. Jeg har lyst til å minnes og å hedre Kjell Aukrust på hundreårsdagen hans med to avsnitt fra boka «Jø, så fyse.» Først noen linjer ført i pennen av forfatterkollegaen Kjell Chr. Johanssen, som beskriver Kjell Aukrust som forfatter og tegner på en måte som jeg både beundrer og etterstreber; «Tilsynelatende flyr setninger ut av hodet hans som elektriske utladninger og drar med seg skisser som var det lynet som hadde gnistret over papiret. Sånn skal det se ut når kjapphogde ord rystes sammen til like snauhogde avsnitt som bare står der.»

Det andre minnet er et lite vers fra Erik Bye sin ode «Hue hass Kjell» som ble deklamert av’n Henki Kolstad ved den store avsløringa i Alvdal lørdag 5. august 1989 (av den ovennevnte skulptur/byste). Et nydelig ordbilde av den humor og varme, som preget Kjell Aukrust, og som vi virkelig kunne trenge noe av i disse koronatider.

«Hvem snakker om «varme»? Vi har den

langt inne i bringa et sted.

Kan hende vi verner’n for vaktsamt?

(«En skal itte sløse med ved.»)

De’r godt det fins menneskje blant oss

som veit hvor den varmen gror,

og blæs på’n, så den får blakre,

i toner, i streker og ord.»

Kanskje har du ditt eget Aukrust-minne, din egen Aukrust-favoritt? Jeg har mange. Og jeg henter både glede og latter og livsmot hos dem i disse usikre tider og dager. Jeg er jo så inderlig lik Ludvig, av både legning og diagnose. Derfor trenger jeg både Solan og Reodor og Halstein og Mysil og Emanuel og alle de andre figurene, ordene og bildene fra Kjell Aukrusts fantastiske verden. Slipp ham inn!  

Kvelde 19/3-2020.

Med lun og varm hilsen fra Even.

En av mine absolutte favoritter de siste åra, har vært Freias Sjokoklem, en liten orgie av kjeks og lys melkesjokolade. Bare navnet tilsier at dette er midt i blinken for Even Sundby. Nå er det ganske lenge siden jeg har nytt en sjokoklem. Det har jo med de siste par årenes livsstilsendringsprosjekt å gjøre. Skal jeg få vektendringen til å vare, er sjokolade en av de tingene jeg må være veldig forsiktig med. Det smaker jo så fryktelig godt. Og det gir jo sånn voldsom tenning. Så dette må det bli en slutt på, i hvert fall til hverdags.

Min trøst i tunge stunder med dypt savn etter sjokoladen, er at de om lag 45 kiloene som er borte, har gjort at jeg kan komme mye nærmere når jeg får en klem. Og det smaker jo også veldig godt. Men nå er jo det blitt farlig og. Styret i Kvelde Sanitetsforening hjalp til med servering og annet på 60-årsfesten min i høst. Tilbakebetalingen, et kåseri av Even Sundby, er i dag utsatt til høsten på grunn av koronatrusselen. Men 60-årslaget sist høst framsto som de reneste Wallmans salonger, med syngende servitører fra Kvelde Sanitetsforening. De fremførte en rørende vakker egenprodusert sang til jubilanten, må vite. Du verden som det varmet en gammel skrott. Der hadde de også tatt tak i det som er en av hovedutfordringene i livet mitt; «Men med slikt som sjokolade, damer, mat og godteri. Han kan bare ikke ha det, alt for lett tilgjengelig.» Det er slett ingen dårlig parafrasering over min egen programformulering; «Kvinnfolk og sjokolade kan jeg ikke ha i huset, men jeg kan kose meg litt med det når jeg er ute.»

Nå KAN jeg jo ikke det lenger, heller. Det er kanskje like greit nå i fastetiden. Den handler jo delvis om å avstå fra noe. Jeg har aldri vært spesielt god på forsakelse. NÅ MÅ VI DET! Jeg er veldig klar over at mine ubehag og avståelser er bagatellmessige i forhold til det andre utsettes for i disse koronatider. Jeg går vel heller ikke tom for dopapir de nærmeste ukene, selv om en del synes å være fryktelig redde for det. Jeg husker en replikk i en av Harald Heide Steen bøker, som det vel også ble et revynummer utav, der en skipskaptein oppgitt prøver å spre en folkemengde som har samlet seg foran en åpen dodør, der en stakkar fortvilet sitter inne på toalettet, og prøver å vifte tilskuerne bort og dekke seg til. Dette er åpenbart interessant for folk, og kapteinen utbryter oppgitt; «Jeg tror folk er blitt spenna gærne, jeg!!» Jeg synes jo det også kan være en treffende replikk i møte med tomme butikkhyller og overfylte handlevogner. «Jeg tro folk er blitt spenna gærne!» Jeg siterer Katarina Flatland på God Morgen Norge i morges: «Nå må alle sitte litt stille i båten og vente på at det roer seg.»

Så ser jeg også noen fantastiske utslag av dugnadsånd og omsorg dukke opp på sosiale medier, der mange tilbyr seg å hjelpe noen som trenger det i disse utfordrende koronatidene. Det gjør meg både rørt og glad. Selv greide jeg å ta en telefon til min gamle tante på 94 i formiddag. Det er jo slett ingen stor prestasjon, men mine depressive utfordringer, gjør at det koster meg en del å ta kontakt med folk. Men når jeg et øyeblikk tenker på tantes glede og takksigelser på telefon i dag, tenker jeg at jeg må prøve å ringe eller sende en hilsen til noen disse dagene. Gjerne til noen som sitter alene. En telefon bærer ingen annen smitte med seg enn glede. På begge sider!!

Det var min tante på morssiden. Der har jeg opplevd mye omsorg opp gjennom årene. Jeg har fortsatt plommesyltetøy igjen i frysen etter sist besøk hos henne. Så mistet vi en tante på farssiden denne uka. I hennes hjem har jeg også opplevd fantastisk mye omsorg. Det var mitt andre hjem i studietiden og i til sammen 25 år i Oslo. Et utall gode middager, med dessert, middagshvil i kjellerstua, kaffe og godsaker til Dagsrevyen (det var liturgien), og alltid noe godt med hjem til nevøen som bodde alene. Jeg kjenner på uendelig takknemlighet. På grunn av koronaviruset, kan vi ikke være med i begravelsen. Men vi sender blomster og varme tanker til søskenbarna, som har mistet sin mor, og til deres familier. Vi skulle gjerne ha vært sammen med dere, som dere har vært sammen med oss i sorg og glede så mange ganger. Men vi forstår og respekterer situasjonen. Og vi er med dere i tankene.

Det MÅ vi være disse dagene. Orker du å sende en hilsen, skrive en melding, eller ta en telefon til noen som sitter alene, tror jeg det varmer mer enn vi aner. Men for all del – alle må ikke ringe meg. Da kan jeg fort bli en belastning for helsevesenet selv. For meg, som har litt begrenset sosial kapasitet, er det i grunnen godt å være litt isolert om dagen. Jeg har mye å glede meg over på mindre enn en armlengdes avstand. Jeg har bilder, taler og sanger fra høstens 60-årsfest, der nesten alle Sundby-søskenbarna var med. De skal jeg se på igjen og glede meg over disse dagene. Og når savnet av en klem blir for stort, går jeg inn på NRK TV og ser «Helene sjekker inn» - episoden fra desember en gang til. Der er det både varme mennesker og gode klemmer, som fortsatt varmer.  Og jeg har videoopptak av sanitetskvinnenes sang på 60-årsfesten. Og jeg har ferskt bakerovnsbrød fra På Fjøla. Meg fattes intet!

Dagens blogginnlegg er illustrert med et bilde av vårens favorittblomst; blåveisen. Jeg gikk ei runde i lysløypa i Kvelde i går og nøt synet av blåveis flere steder. Og jeg gjentar ordene av Skjæraasen, som jeg er så glad i; «Inn under yta glir moldmørke årer. Blåveisen blømer i gråbleke vårer. Livstrua bryt gjennom tele og tvang. Danse mi vise, gråte min sang.» Den livstrua trenger vi nå. Ta vare på hverandre!

Kvelde 13/3-2020.

Med varm hilsen og en helt ufarlig digital klem fra Even

Vi som har i hvert fall ett bein i den digitale verden og virkelighet på sosiale medier, har et forhold til «emojier», hvis det er sånn det skrives. Det er disse smilefjesene og tommel opp tegnene og hjertene og all slags ulike fjes og figurer som brukes til å forsterke et budskap. Noen ganger utgjør det hele budskapet, enten det er en melding på mobil eller messenger eller et innlegg på Facebook, som jeg bruker mest. Jeg har vært litt innom Snapchat og Instagram, men de får jeg ikke noe dreis på. Jeg er nokså fattig i ånden, digitalt sett. Og Twitter er jo der Trump slipper sine sure fjerter hver dag. Så dit vil jeg IKKE. Utenom dette finnes det visst en mengde varianter av sosiale medier, der ungdom i alle aldre lever sitt digitale liv, som altfor ofte blir forvekslet med det virkelige.

Jeg brukte ordet «emojier» i en konfirmasjonstale jeg skrev for noen venner nylig, og bestefaren, som skulle holde talen, måtte ha en grundig innføring i både hva det var og hvordan ordet skulle uttales. I vinter ble det jo også mange flere av dem. Og enn så lenge, er det millioner av emojier som er de hovedmistenkte for å ha fått NRK sitt avstemningsopplegg til å bryte sammen under Grand Prix-sendingen lørdag. De tar jo åpenbart plass, disse små figurene. En annen utfordring som har dukket opp, er at ungdommen har begynt å bruke emojier i stedet for tegnsetting, også i innleveringsoppgaver på skolen. Så her er det visst ikke bare Grand Prix-avstemningen som går filleveien. Det norske språk går samme vei.

Denne lange innledningen har sammenheng med overskriften i dagens blogginnlegg. Det ville jo vært litt dumt ellers, forresten. Uttrykket OPP IGJEN kunne i min verden vært utstyrt med emojier fra absolutt alle følelsesregistre. Dere som så episoden av «Helene sjekker inn» fra Evjeklinikken i høst, fikk i tillegg til undertegnede med flere, også møte en psykiatrisk fagarbeider ved navn Siv, som er ansatt ved klinikken. Hun var også med på «Norge Nå»-sendingen fra Evjeklinikken tidligere i fjor høst. Hun har lært meg mye i min kamp for vektnedgang , livsstilsendring og sunnere vekt og liv. «Bedringens vei – er den lang?», spurte rollefiguren Trosten i NRK-serien «Soria Moria» i sin tid. Min reise på vei mot et sunnere og lettere liv ER lang. Og tornefull. Og den går opp og ned, på så veldig mange måter. Og fellene og fallene er mange. Jeg føler meg som en liten unge som holder på å lære å gå. Kanskje du greier å se for deg den karakteristiske «hovmestergangen» fra «Grevinnen og Hovmesteren». Eller du kjenner et lite barn som går foroverbøyd, blir stående og vippe begge veier, og plutselig går bums i bakken. En vet ikke om en faller framover eller bakover. Det eneste som er helt sikkert, er at en kommer til å falle. Nederst på et ark fra en av Sivs undervisningstimer på Evjeklinikken, som inneholder glimt fra pasienters ulike erfaringer fra hjemmeperiodene, står følgende lille oppmuntring: «Hva sier en til små barn som faller på rumpa når de lærer å gå? Opp igjen! Ikke gi opp!»

OPP IGJEN. Her skulle jeg gjerne hengt på all verdens positive emojier; tommel opp, smilefjes, hjerter, klemmer, blomster og ballonger. Men det får jeg ikke til, så du får prøve å se dem for deg. Jeg trenger virkelig alle de oppmuntringene jeg kan få, både fra meg selv og andre. For det som synes uendelig sikkert i denne prosessen fram mot varig vekt- og livsstilsendring, er at jeg kommer til å gå på «rattatan». Igjen og igjen. Da gjelder det virkelig å IKKE GI OPP! For gir jeg opp, er vekta på full fart opp igjen, før jeg vet ordet av det.

Ser du uttrykket fra overskriften igjen i den siste setningen? OPP IGJEN. Det er jo det som skjer, hvis jeg ikke er konstant på vakt. Og her er det plass til all verdens negative emojier! For jeg vil IKKE OPP IGJEN på DEN måten! Du som så «Helene sjekker inn»-programmet, la kanskje merke til den såre tonen, da jeg pekte på vektkurven min, som igjen nådde toppen på 144 kg – for andre gang i livet. Jeg greide det igjen. OPP IGJEN.

Sist sommer var jeg godt under 100. Det gikk bra ganske lenge utover høsten. Jeg nøt livet med tosifret vekt og mer bevegelsesfrihet. Så kom 60-årsfest, og studietur med rikholdige matbuffeter, og vekta bikket 100 igjen. Evjeoppholdet før jul gav ny giv og ny vektjustering, før juletillegget brakte meg over 100 igjen. OPP IGJEN. Men ikke på DEN MÅTEN.

Opp igjen! Jeg gir meg ikke. Og nå har jeg visst greid å snu det igjen. Vanntrim på Kysthospitalet og daglige turer hjelper meg med det. Men matinntaket er og blir det viktigste. Og jeg må slutte å spise hver måltid som det skulle være mitt siste. Det er jo som regel ikke det!

En av de andre englene/djevlene på Evjeklinikken, som er min fantastiske personlige veileder, sier noe om at når de tar fra oss det som har vært vår viktigste støtte gjennom livet, MATEN, er det ikke så rart at livet og hverdagen oppleves utfordrende. Med min depressive bakgrunn og diagnose, slår det ut umiddelbart, når jeg strammer inn på matinntaket. For meg har åpenbart maten vært medisin for både såre følelser, tunge dager og lange våkenetter. Gjør en noe med det ene, slår det umiddelbart ut på det andre. Alle som strever, eller kjenner noen som strever, med avhengighetsproblematikk eller ulike andre psykiske utfordringer, vet noe om dette. Derfor er det så vanskelig å mestre. Men jeg gir meg ikke. Og livsmottoet mitt gjelder også her- kanskje aller mest her. «Jeg lever. Og jeg vil leve. Jeg må bare finne en måte å leve på, som jeg kan leve med.» Kanskje det er håp, tross alt?

Opp igjen! Ikke gi opp!

Kvelde 17/2-2020.

Med varm og håpefull hilsen fra Even

Jeg har mange ganger opp gjennom livet bidratt med «ord for dagen» i forskjellige sammenhenger. Det være seg ved flaggstanga ved Hvarnes skole tidlig en 17.mai morgen, på leir i forskjellige epoker i livet eller i privat selskap med gode venner. Det er nå engang sånn at når det er snakketøyet som er ens eneste noenlunde velfungerende kroppsdel, som det er hos meg, er det den en oftest blir invitert til å bruke i sosial sammenheng. Jeg er jo bortimot ubrukelig til de fleste praktiske oppgaver, og blir dermed satt til ordets og åndens gjerning i fellesskapet.

Jeg er enda dårligere stilt enn min gamle far, som jo var utdannet sløydlærer, og faktisk KUNNE lage ting. Men selv om han ble det sagt; «han var brå og uvøren og til dels farlig å arbeide sammen med.» Far var utdannet hovslager og var veldig stolt av det. Men det var nok som rimsmed han hadde sine største suksesser. Og far hadde også sine beste stunder i livet i ordets og åndens tjeneste. Så her er det snakk om både god og dårlig farsarv for min del. Jeg står ikke øverst på lista når folk trenger praktisk hjelp. Der er det omtrent som det var når fotballaget skulle tas ut i barndommen. Da var det heller ingen stor rift om Even Sundby. Men om det er behov for en tale, en sang eller et kåseri. Ja, da ser rekkefølgen annerledes ut.

Dessverre var det liten etterspørsel etter dette i min oppvekst. Det var vel et generelt fenomen, vil jeg tro. Og vi litt fyldige, små teoretikere lå atskillig nærmere mobbeofferet enn superhelten. Og de som hadde som oppgave i livet å påpeke andres tilkortkommenhet og mangler, kunne være ganske ondskapsfulle. Det har åpenbart ikke forandret seg. Det deles et blogginnlegg på sosiale medier om dagen, der tema er kjøpepress og mobbing av barn som ikke er kledd og utstyrt med absolutt siste skrik i miljøet. «Navunge», var et av ordene som var i bruk om en som hadde en mor som var trygdet og dessverre måtte utstyre sitt kjæreste barn med noe billigere eller kanskje til og med noe brukt. Dette har nok blitt fryktelig mye verre, men det var ikke bare enkelt før heller. Min barndoms byrder som teoretiker ble ytterligere tynget med arv av klær. Mor kunne sy, og dermed ble poden utstyrt med hjemmelaget, eller enda verre; bukser arvet og omsydd etter gamle onkler. Jeg husker enda at jeg kunne klø meg på kneet i bukselomma – og den hadde ikke hull. Som om ikke det var nok, ble jeg klippet av min far, som også der hadde svært overdreven tro på egne evner. Men det ble jo billig, da. Selv om det innimellom kostet dyrt.

Nå er ikke jeg ute etter medlidenhet her. Det ble folk av meg og, iallfall sånn noenlunde. Og min depresjon og delvise uførhet skyldes ikke oppveksten – i hvert fall ikke hovedsakelig. Selv om jeg vel kjenner at noen av mobbeopplevelsene også kunne sette dypere og mer varige spor. Det jeg er ute etter, er ordet i overskriften. Ordet for dagen. Kanskje til og med ordet for livet; VENNLIGHET. Jeg har lært en setning av en god venninne, som er blitt min viktigste lærdom de siste åra. «Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind – always!» Opphavet er ukjent, og på norsk blir det omtrent som følger; «Alle du møter kjemper en kamp du ikke vet noe om. Vær vennlig – alltid!» Der har du ordet for dagen og for livet. Ordet som kanskje kan skape en bedre verden. I hvert fall kan det skape en bedre hverdag for den som blir møtt med det. ALLTID! Det som er enda bedre, er at jeg tror det virker begge veier. Det skaper en aura av vennlighet og raushet, som det er trygt og godt å leve og vokse i. Bla deg gjerne ned til Tove Lie sitt dikt «Gode ord» i forrige blogginnlegg, hvis du vil lese et vakkert uttrykk for dette.

Er det den vennligheten vi omgir oss med, når vi snakker om og med hverandre? Eller snakker vi om «navere» (et forferdelig ord), innvandrere, uføre, sykmeldte, annerledeslevende og annerledestenkende på en måte som forgifter generasjoner? Det er mange måter å ta livet fra folk på. Kommentarfelt flommer over av negative karakteristikker av både avtroppende og påtroppende statsråder. Og dagens markering av frigjøringen av Aushwitz minner oss om hvor galt det kan gå når noen skal forfølges og utryddes bare på grunn av det de er.

Det går ikke an å sammenligne ting her. Og muligens ble dette et sammensurium av altfor mye. Men jeg hadde så inderlig behov for å løfte fram dagens ord; VENNLIGHET. Jeg er jo en hund etter gode ord. Og jeg er veldig takknemlig for alle vennlige hilsener og oppmuntrende ord som kommer min vei. For ikke å snakke om en god klem. En av jentene i en familie i distriktet som jeg er så glad i, spurte mammaen sin en gang om hun trodde det var greit at hun gikk fram og ga Even en klem. Svaret på det spørsmålet er JA. Alltid! Bildet som illustrerer dagens blogginnlegg, var et av de vennligste jeg fant av meg selv fra det siste året. Det er tatt ved favorittplassen min ved Lågen. Det er en selfie, og jeg ser litt engstelig ut også. En gjør ofte det på selfier. Det er helt åpenbart at denne mannen trenger en klem. Ofte. Og jeg tror ikke jeg er den eneste.

Kvelde 27/1-2020

Med varm og vennlig hilsen fra Even