Vi som har i hvert fall ett bein i den digitale verden og virkelighet på sosiale medier, har et forhold til «emojier», hvis det er sånn det skrives. Det er disse smilefjesene og tommel opp tegnene og hjertene og all slags ulike
fjes og figurer som brukes til å forsterke et budskap. Noen ganger utgjør det hele budskapet, enten det er en melding på mobil eller messenger eller et innlegg på Facebook, som jeg bruker mest. Jeg har vært litt innom Snapchat
og Instagram, men de får jeg ikke noe dreis på. Jeg er nokså fattig i ånden, digitalt sett. Og Twitter er jo der Trump slipper sine sure fjerter hver dag. Så dit vil jeg IKKE. Utenom dette finnes det visst en mengde varianter
av sosiale medier, der ungdom i alle aldre lever sitt digitale liv, som altfor ofte blir forvekslet med det virkelige.
Jeg brukte ordet «emojier» i en konfirmasjonstale jeg skrev for noen venner nylig, og bestefaren, som skulle holde talen,
måtte ha en grundig innføring i både hva det var og hvordan ordet skulle uttales. I vinter ble det jo også mange flere av dem. Og enn så lenge, er det millioner av emojier som er de hovedmistenkte for å ha fått NRK
sitt avstemningsopplegg til å bryte sammen under Grand Prix-sendingen lørdag. De tar jo åpenbart plass, disse små figurene. En annen utfordring som har dukket opp, er at ungdommen har begynt å bruke emojier i stedet for tegnsetting,
også i innleveringsoppgaver på skolen. Så her er det visst ikke bare Grand Prix-avstemningen som går filleveien. Det norske språk går samme vei.
Denne lange innledningen har sammenheng med overskriften i dagens blogginnlegg.
Det ville jo vært litt dumt ellers, forresten. Uttrykket OPP IGJEN kunne i min verden vært utstyrt med emojier fra absolutt alle følelsesregistre. Dere som så episoden av «Helene sjekker inn» fra Evjeklinikken i høst,
fikk i tillegg til undertegnede med flere, også møte en psykiatrisk fagarbeider ved navn Siv, som er ansatt ved klinikken. Hun var også med på «Norge Nå»-sendingen fra Evjeklinikken tidligere i fjor høst. Hun
har lært meg mye i min kamp for vektnedgang , livsstilsendring og sunnere vekt og liv. «Bedringens vei – er den lang?», spurte rollefiguren Trosten i NRK-serien «Soria Moria» i sin tid. Min reise på vei mot et sunnere
og lettere liv ER lang. Og tornefull. Og den går opp og ned, på så veldig mange måter. Og fellene og fallene er mange. Jeg føler meg som en liten unge som holder på å lære å gå. Kanskje du greier
å se for deg den karakteristiske «hovmestergangen» fra «Grevinnen og Hovmesteren». Eller du kjenner et lite barn som går foroverbøyd, blir stående og vippe begge veier, og plutselig går bums i bakken.
En vet ikke om en faller framover eller bakover. Det eneste som er helt sikkert, er at en kommer til å falle. Nederst på et ark fra en av Sivs undervisningstimer på Evjeklinikken, som inneholder glimt fra pasienters ulike erfaringer fra hjemmeperiodene,
står følgende lille oppmuntring: «Hva sier en til små barn som faller på rumpa når de lærer å gå? Opp igjen! Ikke gi opp!»
OPP IGJEN. Her skulle jeg gjerne hengt på all verdens positive
emojier; tommel opp, smilefjes, hjerter, klemmer, blomster og ballonger. Men det får jeg ikke til, så du får prøve å se dem for deg. Jeg trenger virkelig alle de oppmuntringene jeg kan få, både fra meg selv og andre.
For det som synes uendelig sikkert i denne prosessen fram mot varig vekt- og livsstilsendring, er at jeg kommer til å gå på «rattatan». Igjen og igjen. Da gjelder det virkelig å IKKE GI OPP! For gir jeg opp, er vekta på
full fart opp igjen, før jeg vet ordet av det.
Ser du uttrykket fra overskriften igjen i den siste setningen? OPP IGJEN. Det er jo det som skjer, hvis jeg ikke er konstant på vakt. Og her er det plass til all verdens negative emojier! For
jeg vil IKKE OPP IGJEN på DEN måten! Du som så «Helene sjekker inn»-programmet, la kanskje merke til den såre tonen, da jeg pekte på vektkurven min, som igjen nådde toppen på 144 kg – for andre gang
i livet. Jeg greide det igjen. OPP IGJEN.
Sist sommer var jeg godt under 100. Det gikk bra ganske lenge utover høsten. Jeg nøt livet med tosifret vekt og mer bevegelsesfrihet. Så kom 60-årsfest, og studietur med rikholdige
matbuffeter, og vekta bikket 100 igjen. Evjeoppholdet før jul gav ny giv og ny vektjustering, før juletillegget brakte meg over 100 igjen. OPP IGJEN. Men ikke på DEN MÅTEN.
Opp igjen! Jeg gir meg ikke. Og nå har jeg visst
greid å snu det igjen. Vanntrim på Kysthospitalet og daglige turer hjelper meg med det. Men matinntaket er og blir det viktigste. Og jeg må slutte å spise hver måltid som det skulle være mitt siste. Det er jo som regel ikke
det!
En av de andre englene/djevlene på Evjeklinikken, som er min fantastiske personlige veileder, sier noe om at når de tar fra oss det som har vært vår viktigste støtte gjennom livet, MATEN, er det ikke så rart
at livet og hverdagen oppleves utfordrende. Med min depressive bakgrunn og diagnose, slår det ut umiddelbart, når jeg strammer inn på matinntaket. For meg har åpenbart maten vært medisin for både såre følelser,
tunge dager og lange våkenetter. Gjør en noe med det ene, slår det umiddelbart ut på det andre. Alle som strever, eller kjenner noen som strever, med avhengighetsproblematikk eller ulike andre psykiske utfordringer, vet noe om dette.
Derfor er det så vanskelig å mestre. Men jeg gir meg ikke. Og livsmottoet mitt gjelder også her- kanskje aller mest her. «Jeg lever. Og jeg vil leve. Jeg må bare finne en måte å leve på, som jeg kan leve med.»
Kanskje det er håp, tross alt?
Opp igjen! Ikke gi opp!
Kvelde 17/2-2020.
Med varm og håpefull hilsen fra Even