Dagbokblader

STJERNESTUNDEN. Jeg falt så inderlig pladask for dette ordet i overskriften med en gang jeg så det. Ordet er lånt fra min gamle praktikumsrektor på MF, Olav Skjevesland. Han var også biskop i Agder. Han døde i fjor, men han har satt dype spor i mitt liv, ikke minst gjennom alle sine velformulerte, elegante, blomstrende og varme ord og setninger. «Stjernestunden» var overskriften på hans gjennomgåelse av teksten om de vise menn, som var prekentekst sist søndag. Da sto jeg på prekestolen i Tjølling kirke, med mitt prekenmanus med STJERNESTUNDEN som overskrift. Bildet som illustrerer dagens blogg er hentet fra Tjølling kirke. Det er et teppe de henger opp til jul, og jeg følte jeg sto midt i julekrybben mens jeg leste evangelieteksten. Da jeg hadde lest teksten, begynte organisten å spille de siste versene av «Deilig er den himmel blå.» Og jeg tenkte; «Hva er det han holder på med nå??» Nå skal jeg jo preke. Han fortsatte å spille, til tross for mine milde protester. Og jeg tenkte vi bare fikk synge sangen ferdig. Den passer jo så inderlig godt til teksten om de vise menn. Det var derfor jeg hadde valgt den. Og vi hadde delt den i to, for den har mange vers. Mens jeg sto der og ventet på å få starte på prekenen, begynte endelig hjernen min å fungere igjen. Og det slo meg med intens kraft. Det er ikke organisten som er på ville veier her. Det er PRESTEN! Og dessverre var presten JEG. Den følelsen.

Det er mulig du har falt av allerede. Men hvis du fortsatt henger med, skal jeg prøve å forklare katastrofefølelsen. Jeg hadde gått på prekestolen for tidlig. Etter første tekstlesning, sang vi fire vers av «Deilig er den himmel blå», og alt var såre vel. Da må jeg åpenbart ha tenkt at nå var det min tur. Dermed toget jeg opp på prekestolen og satte i gang. Men det var IKKE min tur. Klokkeren skulle ha lest en tekst til. Så skulle vi ha sunget de tre siste versene av «Deilig er den himmel blå». Og SÅ skulle jeg ha gått på prekestolen. Jeg vet ikke hvorfor jeg rotet det til. Jeg strevet litt med lyden i starten, og var litt stresset på grunn av det. Og jeg hadde ikke tatt med meg programmet og fikk ikke fulgt med på det under tekstlesningene. Dermed toget jeg opp. Og satte i gang. Organisten prøvde bare å redde situasjonen da han startet på de siste versene av salmen. Den følelsen når det sakte gikk opp for meg at jeg hadde rotet til hele starten på gudstjenesten, unner jeg ingen. Du har kanskje hørt om presten som hadde mareritt, der han drømte at han sto totalt uforberedt på prekestolen i en fullsatt kirke. Så våknet han – og det var nettopp der han sto. Jeg greide heldigvis å samle meg så mye, at jeg ba klokkeren lese den andre leseteksten, beklaget rotet, og kom litt utkjaset i gang med prekenen. Jeg har et kraftuttrykk jeg har tatt vare på fra en gammel Olsenbanden-film. Jeg synes det er så nydelig, og passer så godt i mitt liv og min tjeneste. Jeg brukte det IKKE på prekestolen i Tjølling. Der passer det IKKE. Men du verden så mange ganger jeg har tenkt det siden søndag. Jeg mener det er Dynamitt-Harry, som i en svært pinlig situasjon utbryter; «Porca Madonna!! Nå dreit jeg meg ut!»  Sånn følte jeg det søndag.

Det er en legende etter Petter Dass, der han i København Domkirke skal ha holdt en preken over to tomme manusark, der han ser på arkene, og sier; «Her var det intet, og der var det intet. Og av intet skapte Gud verden». Så holdt han en forrykende preken, der fanden ble snytt for sine lovede sjeler – de som sovnet. Jeg har ikke tenkt å sammenligne meg med Petter Dass, selv om jeg ofte har følt meg i slekt med han. Besøket i Alstahaug kirke sommeren 2018 kommer jeg aldri til å glemme. Det gjorde et voldsomt inntrykk. Men jeg er best til å være Even, selv om ikke det heller alltid går så bra. Jeg hadde gledet meg til å preke om STJERNESTUNDEN i Tjølling kirke søndag. Så trodde jeg en stund jeg hadde ødelagt alt med rotet mitt. Men så viste det seg, at det hadde jeg ikke. Folk ble sittende i kirken og hørte på det jeg hadde forberedt. Det var godt med folk, og jeg følte jeg var blant venner. Salmesangen var flott, Dag Bredvei fortalte engasjert om det lille, men viktige misjonsprosjektet Tjølling Menighet har i Sør-Sudan, som det var ofring til, det var nattverd og en enkel kirkekaffe etterpå. Min beklagelse mot slutten av gudstjenesten ble møtt med applaus. Og det er umulig å skildre min følelse akkurat da. Det ble min stjernestund den søndagen. Og jeg hadde åpenbart, sammen med gode medarbeidere, greid å formidle noen små stjernestunder til noen i løpet av gudstjenesten, til tross for rotet i starten.

Nå fortsatte stjernestunden søndag for min del i koselig familieselskap med nydelig middag og hyggelig prat. Men jeg var fryktelig sliten da jeg kom hjem søndag kveld. Jeg har hatt noen stjernestunder sammen med familie og gode venner i julen og nyttårshelgen. Jeg har mye å være takknemlig for. Likevel sov jeg urolig natta før søndagens gudstjeneste, og jeg ble sittende i bilen på vei til kirken og tenke på hvorfor. Så streifet tankene innom Ari Behn, og den tunge tiden hans familie har vært gjennom. Plutselig ante det meg hvorfor tungsinnet hadde tatt litt ekstra tak i meg også disse dagene. Jeg har sett det og lest det hos flere. Vi som strever med litt mørke tanker i perioder, og en psykisk helse som ikke alltid er lett å hanskes med, får ofte en ekstra nedtur når det tunge og mørke kommer opp så voldsomt som det gjorde nå i forbindelse med Ari Behns selvmord og bisettelse. Jeg har kjent det før når slike ting kommer veldig nær. Da blir det fryktelig tungt å leve.

Derfor betydde applausen i Tjølling kirke etter gudstjenesten søndag så fryktelig mye. Det gjorde også gode ord og gode klemmer etterpå. Mest av alt betydde det mye å få høre at til tross for min lille fadese, var det mange som likevel hadde opplevd en liten stjernestund. Å, som jeg skulle ønske at vi greide å skape flere slike for og med hverandre i året vi nettopp har gått inn i. Det skal ikke så mye til. Et oppmuntrende ord. Et varmt smil. Et håndtrykk. En god klem. En enkel invitasjon. Jeg har lyst til å sitere noen ord fra Maud Angelica Behn i farens bisettelse. Det var virkelig ord til oss som både lever og strever; «Det er så mange mennesker der ute som du betyr så mye for. Kanskje de ikke sier det nok, eller kanskje de til og med tar deg litt for gitt av og til. Men de er der. Det er så mange mennesker der ute som er så uendelig glade over at akkurat du er i livet deres, og som trenger deg i livet sitt, og som elsker deg så, så høyt. Aldri tenk at det er bedre for de du er glad i om du går bort.» STERKT! Det er kanskje noe med at når det er aller mørkest, lyser stjernene aller klarest. Kan vi hjelpe hverandre til å se det, tro?

En av mine hobbyer i livet er å samle på gode ord og gylne øyeblikk. Stjernestunder, om du vil. Og Henrik Wergelands ord er blitt veldig mine; «Klag ikke under stjernene over mangel på lyspunkter i ditt liv.» Så også det lille diktet av Tove Lie, som jeg hadde med meg på prekestolen i Tjølling kirke søndag, og som jeg har sitert så mange ganger. Tittelen er «Gode ord.» «Det visne mennesket fikk overrisling av gode ord. Dagen etter var mennesket fullt av blomster. Røttene boret dypt i oss.» Det er stjernestunder. GODT NYTT ÅR!

Kvelde 7/1-2020.

Med varm hilsen fra Even

Helt siden jeg så Bond-filmen «Goldeneye» i 1995, har ordene i overskriften vært en del av mitt aktive ordforråd. Det var replikken til Boris, han som startet som en liten helt, slik jeg oppfattet det, og endte som en av skurkene. Han var dataprogrammerer og nærmest datageni, og det var når han fant geniale løsninger på dataproblemer, han løftet begge armene i været, viste muskler og utbrøt; «I am invincible!». Siste gang han gjorde det i filmen, stivnet både ordene og bevegelsen i en flom av flytende nitrogen. Det var historien om Boris.

Men ordene hans har levd videre hos meg. HVORFOR jeg ikke har fått disse ordene ut av hodet, er faktisk en gåte for meg. Kanskje begynner jeg å øyne noe av svaret nå. Ordet betyr nemlig noe så lite beskjedent som USLÅELIG eller UOVERVINNELIG. Og etter at depresjonen slo meg ut av arbeidsliv og normalt sosialt liv i 1997, har jeg følt meg alt annet enn uovervinnelig. DET har vel forresten aldri vært noen fremtredende følelse i livet mitt. Men likevel har dette uttrykket hengt fast hos meg siden jeg så filmen i 1995. Det kan jo ha med de store motsetningene å gjøre – uovervinnelighet og sårbarhet. Kanskje drømmen har ligget der under sårbarheten hele tiden; «I am invincible.» Og nå har den omsider fått følge av litt indre driv. Tror jeg. Muligens. I hvert fall kanskje litt.

For opptil flere ganger i løpet av «Helene sjekker inn» episoden fra Evjeklinikken, kan undertegnede observeres med armene i været og et høyt og tydelig «I am invincible» på leppene. Det skjer også flere ganger uten kamera tilstede. Bare så det er sagt. Jeg tror fortsatt ikke jeg er uovervinnelig. Jeg synes jeg kan høre stemmen til Atle Antonsen i reklamen for avfallssortering. «Du æ`kke det, vettu. Uovervinnelig! Nå må du ta deg litt sammen!» Jada, jeg vet det! Men dette uttrykket er likevel blitt et slags mantra jeg bruker for å heie på meg selv. For jeg står midt i en livsstilsendringsprosess som krever veldig mye. Nesten 50 kg Even Sundby er blitt borte de siste par åra. Og det har kostet flesk, som noen så vakkert formulerte det. Dette er en lang prosess, der jeg prøver å vende meg til å spise mindre og smartere, og å bevege desto mer på all annen muskulatur enn tyggemuskelen, hvis det er noe som heter det. Jeg nøler med å bruke ordet trening. Men det er vel egentlig det jeg prøver å få til. I tillegg til å slutte å spise hvert måltid som om det skulle være mitt siste. Men invincible? Neppe. Eller kanskje litt?

For jeg kjenner at jeg har både utfordret og brutt en del grenser. Jeg tåler å være andpusten. Jeg tåler å verke i muskulaturen. Jeg har jo hatt vondt på steder jeg ikke ante jeg hadde muskler. Jeg tåler til og med å være litt sulten, selv om det kanskje er det vanskeligste. Og det er disse små seirene, særlig på treningssiden, som har vært årsaken til disse «I am invincible» fra min side på Evjeklinikken og til og med i selveste Kringkàstingen. Den følelsen kan jeg bruke til noe. Følelsen av mismot og mislykkethet kan jo ikke brukes til noe som helst. Så jeg skal fortsette med mantraet «I am Invincible» i livet mitt. Jeg tenker at det kanskje kan hjelpe meg i denne utfordrende livsstilsendringsprosessen. Og hvis vi skal våge oss på en liten engelskleksjon til, sånn helt på tampen, tar jeg med et ord som ligner fælt, men som betyr og virker nesten motsatt; INVISIBLE. Det betyr USYNLIG. Og det er nok dessverre mer uttrykk for den daglige virkelighet hos mange enn invincible. Hvis jeg husker riktig, konkluderer Helene sine inntrykk fra denne runden med innsjekk med at det som er viktigst for mennesker hun har møtt, er å bli sett og anerkjent FOR DET DE ER! Kanskje ikke uovervinnelige. Men SYNLIGE, BETYDNINGSFULLE og VERDIFULLE.

For meg har juleevangeliet en menneskelig side som handler om nettopp dette. Ordet ble menneske. Det ble følelser, kropp, evner og muligheter. Herligheten består av nåde og sannhet. Og vi kan leve med mye sannhet om oss selv, på godt og vondt, så lenge vi lever i nådens rom, omsluttet av kjærlighet og raushet. Og så lyset da!! Over livet. I livet. «Lyset skinner i mørket. Og mørket har ikke overvunnet det.» UOVERVINNELIG. GOD JUL!

Kvelde, lille julaften 2019.

Med ønske om god jul fra Even

Tredje opphold på Evjeklinikken går mot slutten. Det har vært intense dager, som alltid. Kanskje enda mer intense denne gangen, fordi «Helene sjekker inn» - episoden skulle vises på TV, og livskamper og følelser skulle brettes ut for store deler av det norske folk på TV-skjermen. Eller all slags andre skjermer, slik som mulighetene nå har blitt. Og til tross for profesjonalitet og varme og respekt og oppmuntring hele veien fra hele det fantastiske teamet i «Helene sjekker inn» - redaksjonen, er dette ganske voldsomt for en som ikke er vant med det. Jeg føler meg sliten og ganske tom. Mange tanker kverner rundt i hodet. Og da går det ut over søvnen, også som vanlig. Å fly her å vime i gangene i brakka før kl.5 har lite for seg, så jeg lå og vred meg litt i senga, før jeg syntes jeg kunne stå opp. Da hadde jeg allerede hørt at det var liv i gangen, og jeg kunne gå ut til den første kaffekoppen og en hyggelig prat med en god venninne og lidelsesfelle både på klinikken og i TV-ruta. Det er mye god omsorg fra og mange gode samtaler med disse flotte menneskene jeg er sammen med til daglig på Evjeklinikken. Og det er ikke bare Helene som har sett det; Vi og jeg er veldig takknemlig for å være her. Både med en fantastisk stab og med medpasienter som en blir veldig glad i. Det er virkelig noe med felles skjebne. Og vennskap der en slipper å forklare hele tiden. I går var det quiz og tacomiddag, før noen av oss dro til Evje sentrum for å spille bowling i Evjes kolossale fembaners bowlinghall. Men det skal de ha. Det Evje mangler i størrelse, tar de igjen i service og vennlighet, både på klinikken, i bowlinghallen og i bygda. Og sjelden har jeg hatt så stor glede av ei lita flaske cola uten sukker, som under bowlingturneringene vår på Evje. Jeg tror det er en sannhet som gjelder veldig mye i livet. Når en ikke har/får så mye av det, setter en veldig pris på det en har/får. Da tenker jeg primært på ting som smaker godt. Jeg har jo absolutt ingen asketiske trekk. Det er vel også derfor jeg strever slik med å venne meg til mer intens trening og mer begrenset spising.

Men jeg håper jo inderlig at jeg greier å holde fokus også når jeg kommer hjem. Jeg har jo etter hvert oppdaget, at jeg ikke dør av LITT andpustenhet og LITT sultfølelse. Og det skal bli godt å komme hjem. For meg som er vant til å bo alene, er det også utfordringer med å leve så tett på mennesker over tid, som jeg gjør her. Uansett hvor hyggelige de er. Jeg ser fram til mer alenetid. Men jeg gleder meg også veldig til samvær med «nestenbarnebarna», som kommer springende og roper ONKEL EVEN!! Det å greie å hoppe på trampoline i sommer sammen med 4 av disse som jeg er så glad i, gjør slitet med vektnedgang og trening så inderlig verdt det. Og jeg sa det vel til fastlegen min i sommer. «Nå har jeg sluttet å røyke og gått ned nesten 50 kilo. Hvis jeg nå får slag, blir jeg skikkelig sur!» Jeg har jo INGEN garantier for noe. Men jeg håper jo inderlig at dette gir meg litt mer tid og overskudd til å leke med og være sammen med små og store i familie og venneflokk. 

Og noe av det som har rørt meg mest disse dagene etter TV-programmet, er alle disse gode ordene og tilbakemeldingene som viser meg at jeg har folk rundt meg som jeg kan stole på og som vil meg vel. De skulle bare visst hva det betydde. Håper du også får oppleve noe av det. Blant alle disse gode ordene, var det et enkelt, vakkert utsagn jeg har lyst til å dele i dag. Det gjorde meg så godt; «De eneste som fortjener å være i livet ditt, er de som behandler deg med omtanke, kjærlighet og respekt.» Og disse dagene har vist meg på nytt. Jeg har mange slike. Og det er jeg veldig takknemlig for. Men den mest rørende opplevelsen denne uka for min del, var likevel morgenmøtet tidlig torsdag morgen, dagen etter Helene-programmet. Det var så fullt i gangen i kjelleren på Evjeklinikken, og jeg lurte litt på hva som skjedde. Da vi kom inn i det lille klasserommet, og fikk satt oss, toget hele staben på klinikken, med direktøren i spissen inn for å takke for at vi hadde deltatt i programmet, bydd på oss selv og åpenbart gitt mange et godt møte med Evjeklinikken i TV-ruta. Da var det vanskelig å holde tårene tilbake.

For det har kostet. Men jeg tenker at det er så inderlig verdt det, hvis det kan gi noen oppmuntring, mot og hjelp til å velge livet og finne veien videre. Når jeg våkner tidlig søndag morgen, som i dag, hører det til mitt faste morgenrituale å høre fedrelandssalmen på NRK Radio rett før nyhetene kl.7. Det har nok noe med alderen å gjøre. I denne flotte salmen, står setningen; «Ljos over landet strøymde.» Takk for alt det lyset hyggelige tilbakemeldinger har sendt inn over mitt liv disse dagene. Håper vi greide litt av det i programmet på NRK 1 på onsdag også; å bringe litt lys og humor og mot og varme inn i de tusen hjem – og inn i enkeltmenneskers liv.

Evjeklinikken søndag 15/12-2019

Med varm hilsen fra Even

Det er over 2 ½ år siden jeg skrev noe på hjemmesiden. Det skyldes delvis en fysisk og psykisk form som ikke har vært på topp, og delvis en del taleoppdrag som måtte forberedes. Og selv om jeg jo elsker formidling, både skriftlig og muntlig, krever forberedelsene såpass mye at dette begrenser seg selv. En bidiagnose til depresjonen for min del, er at jeg er utpreget «manusdepressiv»; det vil si at jeg strever voldsomt med å komme i gang med forberedelsene. Når ting først løsner, går det mye lettere. Og selve framføringen synes jeg jo er veldig morsom, enten jeg står på en prekestol i en av våre kirker eller kåserer på Idyllkonsert ved Lågen eller i Sanitetsforeningen i Kvelde. Jeg kan glede meg ekstremt over en elegant formulering og et godt poeng, enten jeg har funnet på dem selv eller lånt dem av andre. Hvis jeg har noen hobby, i tillegg til livsstilsendring (slanking og trening), må det være å samle på gode ord og gylne øyeblikk. Samle på – og gi videre.

Hovedgrunnen til at jeg nå prøver å aktivere hjemmesiden litt igjen, er opptredenen på NRK i «Helene sjekker inn» fra Evjeklinikken i morgen (onsdag 11/12 kl.21.20). Her fokuseres det på ting som jeg har slitt med nesten hele livet. Og jeg jeg blir både rørt og glad og takknemlig over mulighetene oppholdet på Evjeklinikken gir meg. KANSKJE kan jeg nå greie å gjøre denne livsstilsendringen varig. Tenk om jeg kunne greie å slippe å gå opp igjen 50 kilo, som jeg gjorde sist. Helt siden depresjonen slo inn i 1997, og jeg la på meg 20-30 kilo på noen måneder, har dette vært en konstant utfordring i livet mitt. Før også, selvsagt, men ikke så ekstremt. Sosial isolasjon, stillesitting, usunn mat og konstant matsug som en bivirkning av de såkalte «lykkepillene», ført til en ekstrem vektoppgang på forholdsvis kort tid. Jeg greide jo å gå ned 55 kilo i 2007, men et lite år etterpå var jeg på full fart oppover igjen. Jeg kjøpte Vestfoldbunad for pengene jeg fikk til 50-årsdagen min. Og jeg var fryktelig stolt og glad da jeg kunne ta på meg den første gangen. Etter et par år var det bare hatten og skoa som passet. Og jeg syntes det var riktig ille å betale 45 000 kroner for et plagg nærmest til engangsbruk.

Til 60-årsdagen i høst fikk jeg den på igjen – med god margin. Og jeg kjenner på noe av den samme stoltheten. Og jeg tenker; Måtte det vare! Og denne gangen tror jeg det kan lykkes. En fantastisk stab og flotte medpasienter her på Evjeklinikken hjelper meg til det. Opplegget varer 5 år. Og oppfølgingen er både tett og god. Nå ser det ut til at jeg kan holde det jeg lovet min bror, som driver begravelsesbyrået Sundby & Tidemansen i Larvik: Jeg skal være under 100 kilo når de en gang skal bære meg ut av kirken. Jeg håper det blir lenge til. Og jeg håper livsstilsendring, vektreduksjon og bedre fysisk form skal bidra til det.

Dette blir det mer om i «Helene sjekker inn» i morgen kveld. Og jeg er spent på både programmet og reaksjonene etterpå. Dette er sårt på mange måter. Og jeg håper det blir tatt imot på en positiv måte. Jeg er veldig takknemlig for alle oppmuntrende ord og hyggelige tilbakemeldinger på Facebook fra både bygdefolk og andre i prosessen, som nå har pågått i snart to år. Jeg er på tredje opphold på Evjeklinikken nå, og vi skal se programmet sammen på storskjerm i morgen. Jeg gledegruer meg.

Evjeklinikken 10/12-2019

Med kjempespent hilsen fra Even.

Den første vinteren min her på Gjønnes, hang Vegard (den ærede gårdbruker og utleier) opp en foringsautomat for småfugl i det lille kastanjetreet utenfor bryggerhuset der jeg bor. Både automaten og solsikkefrøene var inkludert i husleia det første året. Sist vinter har jeg finansiert fuglematen selv. Det går noen kilo. Jeg har også investert i et plastoppheng for meiseboller, med plass til en «meisekake» oppå. Dette har gitt meg umåtelig stor glede gjennom to vintre. Og gleden har bare ballet på seg nå på vårparten. For nå begynner også trekkfuglene å sige inn. Og vinterens mer sporadiske gjester, som stillits og dompap, med sin nydelige fargeprakt, har vært her oftere de siste ukene. En mengde bokfinker har samlet seg under kastanjetreet, den første linerla trippet i tunet sist torsdag, stæren har vist seg på bryggerhustaket, og lerka jubler høyt i sky. Grønnfink og grønnsisik har også sluttet seg til selskapet under kastanjetreet. Og et par ekorn har kastet glans over samværet rundt matfatet i vinter og vår. Det gir litt ekstra glede. Og for ordens skyld; jeg VET at de ikke er fugler!

Grunnen til at dette ble tema i bloggen nå, er noen nylig publiserte resultater av engelsk forskning, som viser at nærkontakt med naturen, virker positivt inn på vår psykiske helse. Især gjelder dette aktiv fugletitting. Og det har jeg jo bedrevet til gagns i vinter og vår. Nå har det dessverre ikke kurert depresjonen fullstendig. Det var kanskje heller ikke å vente. Men småfuglene bringer atskillig glede inn i livet mitt. Deres nærvær gjør hverdagene både lysere og lettere. Og det er jo slett ikke så galt.

I vinter har det vært mye blåmeis og kjøttmeis. Blåmeisen ligner litt på Mysil Bergsprekken. Den ser litt ut som en kjøttmeis som ikke er helt ferdig utviklet. Men de er vakre begge to. Så har jeg nok urettmessig kommet i skade for å anklage gråspurven for å søle med maten. Det er sannsynligvis pilfinken. Den spiser som en hjulvisp. Solsikkefrøene skvetter rundt den. Fugleboka sier at pilfinken er mye mer energisk enn gråspurven, selv om de ellers ligner på hverandre. Det synes! Så det er ikke bare småsporven som gjeng i tunet. Kjøttmeisen tar med seg ett frø bort i treet og spiser innholdet der. Forbilledlige spisevaner. Et par spettmeiser har også skapt liv i rundt matfatet. De er flotte å se på, og ganske fascinerende der de hopper nedover trestammen med hodet først. Granmeis og/eller svartmeis har vært flittige gjester. Noen nøtteskriker har vært sporadisk innom. Praktverkene dompap og stillits har jeg beskrevet før. Og flaggspetten forsyner seg av meisebollene av og til. Den er også veldig flott (bildet). Det skjer noe hele tiden. Og det er både morsomt, vakkert og underholdende å se på.

Et par ekorn har også vært faste gjester under kastanjetreet. De rydder opp på bakken etter pilfinken. De jager bort de minste fuglene, og vil helst ha matfatet for seg selv. Men de er jo så nusselige å se på. De siste dagene er imidlertid ekornene behørig satt på plass. En gjeng kjernebitere har rykket inn. De er flotte å se på, er ganske store, og har et kraftig nebb som kan sette seg i respekt hos de fleste, også hos ekornene. Det spørs om ikke ekornfar er redd for nøttene sine.  

Nå går foringssesongen mot slutten. Det kommer forhåpentligvis snart nye leieboere i fuglekassa ved Lågen. Fuglelivet blir stadig rikere. Både mangfoldet og sangen øker fram mot Sankthans. Det er en fantastisk tid. Fuglelivet, fuglesangen, vårblomstene og de lyse dagene bringer masse glede inn i livet mitt. Og selv om livet smaker av fugl, blir det mest småfugl. Det er mulig jeg burde ha noe mer storfugl inn i livet, som de sivhønene vi kom over under en padletur på Lågen for noen år siden. Men det er et helt annet kapittel. Nå er det påske. Og da er det historien rundt hanen som galer og den sterke symbolikken i nyklekte påskekyllinger som gjelder. GOD PÅSKE.

Gjønnes 10/4-2017

Med varm hilsen fra Even