Den første vinteren min her på Gjønnes, hang Vegard (den ærede gårdbruker og utleier) opp en foringsautomat for småfugl i det lille kastanjetreet utenfor bryggerhuset der jeg bor. Både automaten og solsikkefrøene
var inkludert i husleia det første året. Sist vinter har jeg finansiert fuglematen selv. Det går noen kilo. Jeg har også investert i et plastoppheng for meiseboller, med plass til en «meisekake» oppå. Dette har gitt
meg umåtelig stor glede gjennom to vintre. Og gleden har bare ballet på seg nå på vårparten. For nå begynner også trekkfuglene å sige inn. Og vinterens mer sporadiske gjester, som stillits og dompap, med sin
nydelige fargeprakt, har vært her oftere de siste ukene. En mengde bokfinker har samlet seg under kastanjetreet, den første linerla trippet i tunet sist torsdag, stæren har vist seg på bryggerhustaket, og lerka jubler høyt i
sky. Grønnfink og grønnsisik har også sluttet seg til selskapet under kastanjetreet. Og et par ekorn har kastet glans over samværet rundt matfatet i vinter og vår. Det gir litt ekstra glede. Og for ordens skyld; jeg VET at de
ikke er fugler!
Grunnen til at dette ble tema i bloggen nå, er noen nylig publiserte resultater av engelsk forskning, som viser at nærkontakt med naturen, virker positivt inn på vår psykiske helse. Især gjelder
dette aktiv fugletitting. Og det har jeg jo bedrevet til gagns i vinter og vår. Nå har det dessverre ikke kurert depresjonen fullstendig. Det var kanskje heller ikke å vente. Men småfuglene bringer atskillig glede inn i livet mitt.
Deres nærvær gjør hverdagene både lysere og lettere. Og det er jo slett ikke så galt.
I vinter har det vært mye blåmeis og kjøttmeis. Blåmeisen ligner litt på Mysil Bergsprekken.
Den ser litt ut som en kjøttmeis som ikke er helt ferdig utviklet. Men de er vakre begge to. Så har jeg nok urettmessig kommet i skade for å anklage gråspurven for å søle med maten. Det er sannsynligvis pilfinken. Den
spiser som en hjulvisp. Solsikkefrøene skvetter rundt den. Fugleboka sier at pilfinken er mye mer energisk enn gråspurven, selv om de ellers ligner på hverandre. Det synes! Så det er ikke bare småsporven som gjeng i tunet. Kjøttmeisen
tar med seg ett frø bort i treet og spiser innholdet der. Forbilledlige spisevaner. Et par spettmeiser har også skapt liv i rundt matfatet. De er flotte å se på, og ganske fascinerende der de hopper nedover trestammen med hodet først.
Granmeis og/eller svartmeis har vært flittige gjester. Noen nøtteskriker har vært sporadisk innom. Praktverkene dompap og stillits har jeg beskrevet før. Og flaggspetten forsyner seg av meisebollene av og til. Den er også veldig
flott (bildet). Det skjer noe hele tiden. Og det er både morsomt, vakkert og underholdende å se på.
Et par ekorn har også vært faste gjester under kastanjetreet. De rydder opp på bakken etter pilfinken.
De jager bort de minste fuglene, og vil helst ha matfatet for seg selv. Men de er jo så nusselige å se på. De siste dagene er imidlertid ekornene behørig satt på plass. En gjeng kjernebitere har rykket inn. De er flotte å
se på, er ganske store, og har et kraftig nebb som kan sette seg i respekt hos de fleste, også hos ekornene. Det spørs om ikke ekornfar er redd for nøttene sine.
Nå går foringssesongen mot slutten. Det kommer
forhåpentligvis snart nye leieboere i fuglekassa ved Lågen. Fuglelivet blir stadig rikere. Både mangfoldet og sangen øker fram mot Sankthans. Det er en fantastisk tid. Fuglelivet, fuglesangen, vårblomstene og de lyse dagene bringer
masse glede inn i livet mitt. Og selv om livet smaker av fugl, blir det mest småfugl. Det er mulig jeg burde ha noe mer storfugl inn i livet, som de sivhønene vi kom over under en padletur på Lågen for noen år siden. Men det
er et helt annet kapittel. Nå er det påske. Og da er det historien rundt hanen som galer og den sterke symbolikken i nyklekte påskekyllinger som gjelder. GOD PÅSKE.
Gjønnes 10/4-2017
Med varm hilsen fra Even