Tredje opphold på Evjeklinikken går mot slutten. Det har vært intense dager, som alltid. Kanskje enda mer intense denne gangen, fordi «Helene sjekker inn» - episoden skulle vises på TV, og livskamper og følelser
skulle brettes ut for store deler av det norske folk på TV-skjermen. Eller all slags andre skjermer, slik som mulighetene nå har blitt. Og til tross for profesjonalitet og varme og respekt og oppmuntring hele veien fra hele det fantastiske teamet
i «Helene sjekker inn» - redaksjonen, er dette ganske voldsomt for en som ikke er vant med det. Jeg føler meg sliten og ganske tom. Mange tanker kverner rundt i hodet. Og da går det ut over søvnen, også som vanlig. Å
fly her å vime i gangene i brakka før kl.5 har lite for seg, så jeg lå og vred meg litt i senga, før jeg syntes jeg kunne stå opp. Da hadde jeg allerede hørt at det var liv i gangen, og jeg kunne gå ut til
den første kaffekoppen og en hyggelig prat med en god venninne og lidelsesfelle både på klinikken og i TV-ruta. Det er mye god omsorg fra og mange gode samtaler med disse flotte menneskene jeg er sammen med til daglig på Evjeklinikken.
Og det er ikke bare Helene som har sett det; Vi og jeg er veldig takknemlig for å være her. Både med en fantastisk stab og med medpasienter som en blir veldig glad i. Det er virkelig noe med felles skjebne. Og vennskap der en slipper å
forklare hele tiden. I går var det quiz og tacomiddag, før noen av oss dro til Evje sentrum for å spille bowling i Evjes kolossale fembaners bowlinghall. Men det skal de ha. Det Evje mangler i størrelse, tar de igjen i service og
vennlighet, både på klinikken, i bowlinghallen og i bygda. Og sjelden har jeg hatt så stor glede av ei lita flaske cola uten sukker, som under bowlingturneringene vår på Evje. Jeg tror det er en sannhet som gjelder veldig mye
i livet. Når en ikke har/får så mye av det, setter en veldig pris på det en har/får. Da tenker jeg primært på ting som smaker godt. Jeg har jo absolutt ingen asketiske trekk. Det er vel også derfor jeg strever
slik med å venne meg til mer intens trening og mer begrenset spising.
Men jeg håper jo inderlig at jeg greier å holde fokus også når jeg kommer hjem. Jeg har jo etter hvert oppdaget, at jeg ikke dør av LITT andpustenhet
og LITT sultfølelse. Og det skal bli godt å komme hjem. For meg som er vant til å bo alene, er det også utfordringer med å leve så tett på mennesker over tid, som jeg gjør her. Uansett hvor hyggelige de er.
Jeg ser fram til mer alenetid. Men jeg gleder meg også veldig til samvær med «nestenbarnebarna», som kommer springende og roper ONKEL EVEN!! Det å greie å hoppe på trampoline i sommer sammen med 4 av disse som jeg
er så glad i, gjør slitet med vektnedgang og trening så inderlig verdt det. Og jeg sa det vel til fastlegen min i sommer. «Nå har jeg sluttet å røyke og gått ned nesten 50 kilo. Hvis jeg nå får
slag, blir jeg skikkelig sur!» Jeg har jo INGEN garantier for noe. Men jeg håper jo inderlig at dette gir meg litt mer tid og overskudd til å leke med og være sammen med små og store i familie og venneflokk.
Og noe
av det som har rørt meg mest disse dagene etter TV-programmet, er alle disse gode ordene og tilbakemeldingene som viser meg at jeg har folk rundt meg som jeg kan stole på og som vil meg vel. De skulle bare visst hva det betydde. Håper du
også får oppleve noe av det. Blant alle disse gode ordene, var det et enkelt, vakkert utsagn jeg har lyst til å dele i dag. Det gjorde meg så godt; «De eneste som fortjener å være i livet ditt, er de som behandler
deg med omtanke, kjærlighet og respekt.» Og disse dagene har vist meg på nytt. Jeg har mange slike. Og det er jeg veldig takknemlig for. Men den mest rørende opplevelsen denne uka for min del, var likevel morgenmøtet tidlig
torsdag morgen, dagen etter Helene-programmet. Det var så fullt i gangen i kjelleren på Evjeklinikken, og jeg lurte litt på hva som skjedde. Da vi kom inn i det lille klasserommet, og fikk satt oss, toget hele staben på klinikken, med
direktøren i spissen inn for å takke for at vi hadde deltatt i programmet, bydd på oss selv og åpenbart gitt mange et godt møte med Evjeklinikken i TV-ruta. Da var det vanskelig å holde tårene tilbake.
For
det har kostet. Men jeg tenker at det er så inderlig verdt det, hvis det kan gi noen oppmuntring, mot og hjelp til å velge livet og finne veien videre. Når jeg våkner tidlig søndag morgen, som i dag, hører det til mitt
faste morgenrituale å høre fedrelandssalmen på NRK Radio rett før nyhetene kl.7. Det har nok noe med alderen å gjøre. I denne flotte salmen, står setningen; «Ljos over landet strøymde.» Takk for
alt det lyset hyggelige tilbakemeldinger har sendt inn over mitt liv disse dagene. Håper vi greide litt av det i programmet på NRK 1 på onsdag også; å bringe litt lys og humor og mot og varme inn i de tusen hjem – og inn
i enkeltmenneskers liv.
Evjeklinikken søndag 15/12-2019
Med varm hilsen fra Even