STJERNESTUNDEN. Jeg falt så inderlig pladask for dette ordet i overskriften med en gang jeg så det. Ordet er lånt fra min gamle praktikumsrektor på MF, Olav Skjevesland. Han var også biskop i Agder. Han døde i fjor,
men han har satt dype spor i mitt liv, ikke minst gjennom alle sine velformulerte, elegante, blomstrende og varme ord og setninger. «Stjernestunden» var overskriften på hans gjennomgåelse av teksten om de vise menn, som var prekentekst
sist søndag. Da sto jeg på prekestolen i Tjølling kirke, med mitt prekenmanus med STJERNESTUNDEN som overskrift. Bildet som illustrerer dagens blogg er hentet fra Tjølling kirke. Det er et teppe de henger opp til jul, og jeg følte
jeg sto midt i julekrybben mens jeg leste evangelieteksten. Da jeg hadde lest teksten, begynte organisten å spille de siste versene av «Deilig er den himmel blå.» Og jeg tenkte; «Hva er det han holder på med nå??»
Nå skal jeg jo preke. Han fortsatte å spille, til tross for mine milde protester. Og jeg tenkte vi bare fikk synge sangen ferdig. Den passer jo så inderlig godt til teksten om de vise menn. Det var derfor jeg hadde valgt den. Og vi hadde
delt den i to, for den har mange vers. Mens jeg sto der og ventet på å få starte på prekenen, begynte endelig hjernen min å fungere igjen. Og det slo meg med intens kraft. Det er ikke organisten som er på ville veier her.
Det er PRESTEN! Og dessverre var presten JEG. Den følelsen.
Det er mulig du har falt av allerede. Men hvis du fortsatt henger med, skal jeg prøve å forklare katastrofefølelsen. Jeg hadde gått på prekestolen for
tidlig. Etter første tekstlesning, sang vi fire vers av «Deilig er den himmel blå», og alt var såre vel. Da må jeg åpenbart ha tenkt at nå var det min tur. Dermed toget jeg opp på prekestolen og satte
i gang. Men det var IKKE min tur. Klokkeren skulle ha lest en tekst til. Så skulle vi ha sunget de tre siste versene av «Deilig er den himmel blå». Og SÅ skulle jeg ha gått på prekestolen. Jeg vet ikke hvorfor jeg
rotet det til. Jeg strevet litt med lyden i starten, og var litt stresset på grunn av det. Og jeg hadde ikke tatt med meg programmet og fikk ikke fulgt med på det under tekstlesningene. Dermed toget jeg opp. Og satte i gang. Organisten prøvde
bare å redde situasjonen da han startet på de siste versene av salmen. Den følelsen når det sakte gikk opp for meg at jeg hadde rotet til hele starten på gudstjenesten, unner jeg ingen. Du har kanskje hørt om presten som
hadde mareritt, der han drømte at han sto totalt uforberedt på prekestolen i en fullsatt kirke. Så våknet han – og det var nettopp der han sto. Jeg greide heldigvis å samle meg så mye, at jeg ba klokkeren lese den
andre leseteksten, beklaget rotet, og kom litt utkjaset i gang med prekenen. Jeg har et kraftuttrykk jeg har tatt vare på fra en gammel Olsenbanden-film. Jeg synes det er så nydelig, og passer så godt i mitt liv og min tjeneste. Jeg brukte
det IKKE på prekestolen i Tjølling. Der passer det IKKE. Men du verden så mange ganger jeg har tenkt det siden søndag. Jeg mener det er Dynamitt-Harry, som i en svært pinlig situasjon utbryter; «Porca Madonna!! Nå
dreit jeg meg ut!» Sånn følte jeg det søndag.
Det er en legende etter Petter Dass, der han i København Domkirke skal ha holdt en preken over to tomme manusark, der han ser på arkene, og sier; «Her var
det intet, og der var det intet. Og av intet skapte Gud verden». Så holdt han en forrykende preken, der fanden ble snytt for sine lovede sjeler – de som sovnet. Jeg har ikke tenkt å sammenligne meg med Petter Dass, selv om jeg ofte
har følt meg i slekt med han. Besøket i Alstahaug kirke sommeren 2018 kommer jeg aldri til å glemme. Det gjorde et voldsomt inntrykk. Men jeg er best til å være Even, selv om ikke det heller alltid går så bra. Jeg
hadde gledet meg til å preke om STJERNESTUNDEN i Tjølling kirke søndag. Så trodde jeg en stund jeg hadde ødelagt alt med rotet mitt. Men så viste det seg, at det hadde jeg ikke. Folk ble sittende i kirken og hørte
på det jeg hadde forberedt. Det var godt med folk, og jeg følte jeg var blant venner. Salmesangen var flott, Dag Bredvei fortalte engasjert om det lille, men viktige misjonsprosjektet Tjølling Menighet har i Sør-Sudan, som det var
ofring til, det var nattverd og en enkel kirkekaffe etterpå. Min beklagelse mot slutten av gudstjenesten ble møtt med applaus. Og det er umulig å skildre min følelse akkurat da. Det ble min stjernestund den søndagen. Og jeg
hadde åpenbart, sammen med gode medarbeidere, greid å formidle noen små stjernestunder til noen i løpet av gudstjenesten, til tross for rotet i starten.
Nå fortsatte stjernestunden søndag for min del i koselig familieselskap
med nydelig middag og hyggelig prat. Men jeg var fryktelig sliten da jeg kom hjem søndag kveld. Jeg har hatt noen stjernestunder sammen med familie og gode venner i julen og nyttårshelgen. Jeg har mye å være takknemlig for. Likevel
sov jeg urolig natta før søndagens gudstjeneste, og jeg ble sittende i bilen på vei til kirken og tenke på hvorfor. Så streifet tankene innom Ari Behn, og den tunge tiden hans familie har vært gjennom. Plutselig ante det
meg hvorfor tungsinnet hadde tatt litt ekstra tak i meg også disse dagene. Jeg har sett det og lest det hos flere. Vi som strever med litt mørke tanker i perioder, og en psykisk helse som ikke alltid er lett å hanskes med, får ofte
en ekstra nedtur når det tunge og mørke kommer opp så voldsomt som det gjorde nå i forbindelse med Ari Behns selvmord og bisettelse. Jeg har kjent det før når slike ting kommer veldig nær. Da blir det fryktelig tungt
å leve.
Derfor betydde applausen i Tjølling kirke etter gudstjenesten søndag så fryktelig mye. Det gjorde også gode ord og gode klemmer etterpå. Mest av alt betydde det mye å få høre at til tross
for min lille fadese, var det mange som likevel hadde opplevd en liten stjernestund. Å, som jeg skulle ønske at vi greide å skape flere slike for og med hverandre i året vi nettopp har gått inn i. Det skal ikke så mye til.
Et oppmuntrende ord. Et varmt smil. Et håndtrykk. En god klem. En enkel invitasjon. Jeg har lyst til å sitere noen ord fra Maud Angelica Behn i farens bisettelse. Det var virkelig ord til oss som både lever og strever; «Det er så
mange mennesker der ute som du betyr så mye for. Kanskje de ikke sier det nok, eller kanskje de til og med tar deg litt for gitt av og til. Men de er der. Det er så mange mennesker der ute som er så uendelig glade over at akkurat du er i
livet deres, og som trenger deg i livet sitt, og som elsker deg så, så høyt. Aldri tenk at det er bedre for de du er glad i om du går bort.» STERKT! Det er kanskje noe med at når det er aller mørkest, lyser stjernene
aller klarest. Kan vi hjelpe hverandre til å se det, tro?
En av mine hobbyer i livet er å samle på gode ord og gylne øyeblikk. Stjernestunder, om du vil. Og Henrik Wergelands ord er blitt veldig mine; «Klag ikke under
stjernene over mangel på lyspunkter i ditt liv.» Så også det lille diktet av Tove Lie, som jeg hadde med meg på prekestolen i Tjølling kirke søndag, og som jeg har sitert så mange ganger. Tittelen er «Gode
ord.» «Det visne mennesket fikk overrisling av gode ord. Dagen etter var mennesket fullt av blomster. Røttene boret dypt i oss.» Det er stjernestunder. GODT NYTT ÅR!
Kvelde 7/1-2020.
Med varm hilsen fra Even