I dag er det 100 år siden Kjell Aukrust ble født. Jeg har sittet og bladd meg gjennom boka «Jø, så fyse» de siste dagene. Den ble gitt ut i forbindelse med hans 70-årsdag. Boka inneholder bidrag fra flere
kulturpersonligheter i landet vårt, som hyller Kjell Aukrust. Den er full av festlige fotografier fra et mangfoldig liv, og den er krydret med et utall tegninger av Aukrust selv. Jeg har humret og ledd meg gjennom sidene og dagene, som ellers har vær
preget av isolasjon og litt koronaangst. Boka har da også en tegning av et virus, sterkt forstørret, slik Aukrust i sin tid så det for seg. Men det er vi nok ikke klar for enda. Hvis jeg får det til, blir dagens blogginnlegg illustrert
med Kjell Aukrust sin tegning av Simen fra 1958. Det må ha vært tidenes klabbeføre, og is i rubben blir en bagatell i forhold.
En del av Aukrusts tegninger er hysterisk morsomme. En del er rørende vakre og stemningsfulle.
Og detaljrikdommen er fantastisk. Nå kommer det sikkert ikke overraskende på noen, at Kjell Aukrust er en av mine største helter og forbilder. Hans enestående formidling av humor og varme, har gitt meg uendelig mye, og han har vært
en stor inspirasjonskilde i mitt eget formidlingsarbeid. Uten sammenligning for øvrig. Eller forresten; han er Ridder av første klasse av Sankt Olavs Orden. Jeg er Kommandør av Sigurd Jorsalfares Orden! Ellers er jeg bare en blek kopi.
Men det er nok for meg – å leve i mesterens skygge! Eller lys!
Jeg tror nok det er Flåklypa-filmen fra 1977 som for alvor gjorde meg til en svoren Aukrust-fan. Jeg har mange av bøkene hans i bokhylla, blant annet
flere utgaver av Flåklypa Tidende. Jeg har også erindringsboken «Slipp ham inn», som overskriften på dagens blogginnlegg er hentet fra. Jeg har kost meg med bøker, tegninger og halsbrekkende formuleringer. Og gleden min
var stor da jeg første gang fikk stå ved siden av skulpturen av Sola, Ludvig og Kjell under en pilegrimsreise til Alvdal kirke tidlig på 90-tallet. Min kjære mamma Solveig døde i 1988, bare 60 år gammel. Og jeg synes det
er ganske rørende at hun i sin bok med fødselsdager ved datoen for sitt første barnebarns fødsel, har skrevet; «Solan» er født. Navnet står riktignok som her i gåseøyne. Men likevel. Jeg hadde
lenge spøkt med at det burde bli navnet på det første barnebarnet. Jeg var bare onkel, så jeg sto jo helt fritt her, og mente ungen burde kalles opp etter Solveig (farmor) og Ola (farfar). Altså Solan, som Kjell Aukrust sin
ukuelige optimist. Moral kunne guttungen få andre steder fra! Jeg vant jo ikke fram med dette. Men navnet står i boka!
Det jeg derimot oppnådde i livet, var å få være foredragsholder på to seminarer
om humor på selveste Aukrustsenteret i Alvdal. Det ene året et seminar om «Humor og helse» for helsepersonell fra hele Norden. Året etter et seminar om bonde- og bygdehumor. Uforglemmelige opplevelser, begge deler. Jeg har lyst
til å minnes og å hedre Kjell Aukrust på hundreårsdagen hans med to avsnitt fra boka «Jø, så fyse.» Først noen linjer ført i pennen av forfatterkollegaen Kjell Chr. Johanssen, som beskriver Kjell
Aukrust som forfatter og tegner på en måte som jeg både beundrer og etterstreber; «Tilsynelatende flyr setninger ut av hodet hans som elektriske utladninger og drar med seg skisser som var det lynet som hadde gnistret over papiret.
Sånn skal det se ut når kjapphogde ord rystes sammen til like snauhogde avsnitt som bare står der.»
Det andre minnet er et lite vers fra Erik Bye sin ode «Hue hass Kjell» som ble deklamert av’n Henki Kolstad
ved den store avsløringa i Alvdal lørdag 5. august 1989 (av den ovennevnte skulptur/byste). Et nydelig ordbilde av den humor og varme, som preget Kjell Aukrust, og som vi virkelig kunne trenge noe av i disse koronatider.
«Hvem snakker
om «varme»? Vi har den
langt inne i bringa et sted.
Kan hende vi verner’n for vaktsamt?
(«En skal itte sløse med ved.»)
De’r godt det fins menneskje blant oss
som veit hvor den varmen
gror,
og blæs på’n, så den får blakre,
i toner, i streker og ord.»
Kanskje har du ditt eget Aukrust-minne, din egen Aukrust-favoritt? Jeg har mange. Og jeg henter både glede og latter og livsmot
hos dem i disse usikre tider og dager. Jeg er jo så inderlig lik Ludvig, av både legning og diagnose. Derfor trenger jeg både Solan og Reodor og Halstein og Mysil og Emanuel og alle de andre figurene, ordene og bildene fra Kjell Aukrusts
fantastiske verden. Slipp ham inn!
Kvelde 19/3-2020.
Med lun og varm hilsen fra Even.