Jeg har mange ganger opp gjennom livet bidratt med «ord for dagen» i forskjellige sammenhenger. Det være seg ved flaggstanga ved Hvarnes skole tidlig en 17.mai morgen, på leir i forskjellige epoker i livet eller i privat selskap
med gode venner. Det er nå engang sånn at når det er snakketøyet som er ens eneste noenlunde velfungerende kroppsdel, som det er hos meg, er det den en oftest blir invitert til å bruke i sosial sammenheng. Jeg er jo bortimot
ubrukelig til de fleste praktiske oppgaver, og blir dermed satt til ordets og åndens gjerning i fellesskapet.
Jeg er enda dårligere stilt enn min gamle far, som jo var utdannet sløydlærer, og faktisk KUNNE lage
ting. Men selv om han ble det sagt; «han var brå og uvøren og til dels farlig å arbeide sammen med.» Far var utdannet hovslager og var veldig stolt av det. Men det var nok som rimsmed han hadde sine største suksesser.
Og far hadde også sine beste stunder i livet i ordets og åndens tjeneste. Så her er det snakk om både god og dårlig farsarv for min del. Jeg står ikke øverst på lista når folk trenger praktisk hjelp. Der
er det omtrent som det var når fotballaget skulle tas ut i barndommen. Da var det heller ingen stor rift om Even Sundby. Men om det er behov for en tale, en sang eller et kåseri. Ja, da ser rekkefølgen annerledes ut.
Dessverre
var det liten etterspørsel etter dette i min oppvekst. Det var vel et generelt fenomen, vil jeg tro. Og vi litt fyldige, små teoretikere lå atskillig nærmere mobbeofferet enn superhelten. Og de som hadde som oppgave i livet å
påpeke andres tilkortkommenhet og mangler, kunne være ganske ondskapsfulle. Det har åpenbart ikke forandret seg. Det deles et blogginnlegg på sosiale medier om dagen, der tema er kjøpepress og mobbing av barn som ikke er kledd
og utstyrt med absolutt siste skrik i miljøet. «Navunge», var et av ordene som var i bruk om en som hadde en mor som var trygdet og dessverre måtte utstyre sitt kjæreste barn med noe billigere eller kanskje til og med noe brukt.
Dette har nok blitt fryktelig mye verre, men det var ikke bare enkelt før heller. Min barndoms byrder som teoretiker ble ytterligere tynget med arv av klær. Mor kunne sy, og dermed ble poden utstyrt med hjemmelaget, eller enda verre; bukser arvet
og omsydd etter gamle onkler. Jeg husker enda at jeg kunne klø meg på kneet i bukselomma – og den hadde ikke hull. Som om ikke det var nok, ble jeg klippet av min far, som også der hadde svært overdreven tro på egne evner.
Men det ble jo billig, da. Selv om det innimellom kostet dyrt.
Nå er ikke jeg ute etter medlidenhet her. Det ble folk av meg og, iallfall sånn noenlunde. Og min depresjon og delvise uførhet skyldes ikke oppveksten –
i hvert fall ikke hovedsakelig. Selv om jeg vel kjenner at noen av mobbeopplevelsene også kunne sette dypere og mer varige spor. Det jeg er ute etter, er ordet i overskriften. Ordet for dagen. Kanskje til og med ordet for livet; VENNLIGHET. Jeg har lært
en setning av en god venninne, som er blitt min viktigste lærdom de siste åra. «Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind – always!» Opphavet er ukjent, og på norsk blir det omtrent som følger;
«Alle du møter kjemper en kamp du ikke vet noe om. Vær vennlig – alltid!» Der har du ordet for dagen og for livet. Ordet som kanskje kan skape en bedre verden. I hvert fall kan det skape en bedre hverdag for den som blir møtt
med det. ALLTID! Det som er enda bedre, er at jeg tror det virker begge veier. Det skaper en aura av vennlighet og raushet, som det er trygt og godt å leve og vokse i. Bla deg gjerne ned til Tove Lie sitt dikt «Gode ord» i forrige blogginnlegg,
hvis du vil lese et vakkert uttrykk for dette.
Er det den vennligheten vi omgir oss med, når vi snakker om og med hverandre? Eller snakker vi om «navere» (et forferdelig ord), innvandrere, uføre, sykmeldte, annerledeslevende
og annerledestenkende på en måte som forgifter generasjoner? Det er mange måter å ta livet fra folk på. Kommentarfelt flommer over av negative karakteristikker av både avtroppende og påtroppende statsråder. Og
dagens markering av frigjøringen av Aushwitz minner oss om hvor galt det kan gå når noen skal forfølges og utryddes bare på grunn av det de er.
Det går ikke an å sammenligne ting her. Og muligens ble dette
et sammensurium av altfor mye. Men jeg hadde så inderlig behov for å løfte fram dagens ord; VENNLIGHET. Jeg er jo en hund etter gode ord. Og jeg er veldig takknemlig for alle vennlige hilsener og oppmuntrende ord som kommer min vei. For
ikke å snakke om en god klem. En av jentene i en familie i distriktet som jeg er så glad i, spurte mammaen sin en gang om hun trodde det var greit at hun gikk fram og ga Even en klem. Svaret på det spørsmålet er JA. Alltid! Bildet
som illustrerer dagens blogginnlegg, var et av de vennligste jeg fant av meg selv fra det siste året. Det er tatt ved favorittplassen min ved Lågen. Det er en selfie, og jeg ser litt engstelig ut også. En gjør ofte det på selfier.
Det er helt åpenbart at denne mannen trenger en klem. Ofte. Og jeg tror ikke jeg er den eneste.
Kvelde 27/1-2020
Med varm og vennlig hilsen fra Even