Frynsete. Jeg tror det er en noenlunde treffende betegnelse på nervene mine (for ikke å si livet mitt) i disse koronatider. Jeg er ikke helt sikker på hva det betyr, eller for den saks skyld, hva det innebærer. Men det føles
sånn. Jeg har prøvd å slå det opp. For eventuelt yngre lesere; det er det samme som å google det. Men det er ikke umiddelbart lett å finne uttrykket, verken på nett eller i andre oppslagsverk. Det som poppet opp mest
på nettet, var faktisk et rockeband fra Jæren, med det treffende navnet «Frynsete på nervene» og en dertil hørende nærmere beskrivelse; «På scenen har de med seg sminke, moped og angst fra helvete.»
Jeg strever litt med å se dette for meg, og har heller ingen voldsom dragning mot å oppleve det live. Om det er bandet eller tilhørerne som blir frynsete på nervene, er jeg også litt usikker på. Kanskje det faktisk er en
beskrivelse av både band, publikum, formidlingsprosess og resultat. Hva vet jeg? Dette viser uansett at ordet og uttrykket i hvert fall er i daglig bruk. Jeg har en gang overvært en forestilling på Munken Kino i Larvik (før Bølgens
tid), der noe originalt av Arne Nordheim ble framført. Det var mye pling og plong med metallisk lyd og ekko, og det virket på ingen måte beroligende på nervene mine. Dette er ikke så lett å forklare. Og musikk har antagelig
en veldig forskjellig virkning på ulike mennesker i så måte.
Det jeg derimot føler meg ganske overbevist om, er at de der ute som har det litt som meg, hva psykisk helse angår, vet hva frynsete nerver er.
Eller i hvert fall hvordan de føles. Og kjente vi dette på kroppen og sjelen tidligere, er vi slett ikke bitt noe mindre klar over det etter at koronapandemien med alle dens bivirkninger på alle livets områder slo til for fullt. Nervene
er blitt mer frynsete – veldig frynsete!
Jeg tror vel ikke frynsete nerver er en medisinsk diagnose. Men her lar jeg meg gjerne korrigere. På en vennlig måte, selvsagt. Jeg har tross alt frynsete nerver, og responderer
veldig dårlig på kjeft, høy stemme eller høye lyder. Jeg ble tutet på i Larvik her forleden. Det opplevdes ikke godt. Men det kommer jeg tilbake til. Det jeg innbiller meg, er at nerveendene rent kroppslig har noen mottakere
som tar inn impulser av smerte eller annen påvirkning utenfra. I en eller annen overført betydning, har man så kommet til at frynsete nerver gir mange flere slike ender eller punkter, der livets angst og uro og smerte, både fysisk
og mentalt, lett kan suge tak og finne veien helt inn i vårt innerste. Jeg tenker at frynsete nerver er omtrent som brennmanetens tråder, bortsett fra at de bare er egnet til å skade en selv, suge smerten inn, så å si. Sånn
føles det i hvert fall. Men jeg vet jo at det heller ikke er enkelt å leve tett på folk som har frynsete nerver, der en hele tiden risikerer å dulte borti en overfølsom nerveende. «Nå må du ikke være
så nærtagende», husker jeg far sa noen ganger, når han pirket borti nerveendene mine. Det hjalp ikke nevneverdig!
All verdens elendighet fanges opp av mine frynsete nerver om dagen – og ikke minst om natten.
Isolasjon, usikkerhet, uro og annen elendighet går rett inn med lynets hastighet. Jeg er blitt ekstremt avhengig av trygge rammer og minst mulig utfordringer i hverdagen. Nå er det ikke det at min hverdag UTEN koronaen er så veldig mye annerledes.
Men jeg savner normaliteten, det å ikke være i beredskap hele tiden. Fredag ble jeg altså tutet på i Larvik. Voldsomt og ettertrykkelig. Jeg var uoppmerksom, tolket en situasjon feil, og jeg fortjente det sikkert. Men jeg var jo i ulage
i timevis etterpå. Som sagt; frynsete nerver.
Da gjorde det veldig godt å møte lam og budeier på Gumserød Gård ved Stavern på min lille tur langs kyststien etterpå. Det er lite som er så
velgjørende og så intenst beroligende som halen på et lite lam som drikker melk – enten det skjer hos kjødelig mor eller hos pleiemor. Det måtte da være et varmt smil eller et vennlig ord. Eller smittende latter.
Eller glad barnelatter, som jeg også fikk en liten porsjon av i helga. Eller vakker musikk, fuglesang, vårblomster og solvarme. Eller kombinasjonen solvarme og softis. Her fins det mye balsam for såre sjeler og salve for frynsete nerver.
Jeg fikk være med på innspilling av en såkalt «HELT ENKELT» gudstjeneste i Nanset kirke, som ble sendt søndag 3/5. Det ble en fantastisk opplevelse for min del. Jeg synes vi hadde en fin samtale, som jeg
vet gjorde noen godt. Men jeg ble jo sittende der, i flere timer. Mens bandet spilte, og sang og musikk ble terpet på til det satt som et skudd. Igjen og igjen. Og jeg nøt hvert øyeblikk. Det gjorde godt for mine frynsete nerver. Salmene
var da også blant mine absolutte favoritter. Men det var ikke bare det. Jeg fikk være sammen med folk. Jeg opplevde fellesskap. «Hver gang vi møtes, har vi det bra,» synger Halvdan Sivertsen. Jeg gleder meg voldsomt til vi kan
gjøre det igjen – uten forbehold! Imens tar jeg til meg det jeg kan av balsam for sjelen og salve for frynsete nerver. Som en vakker soloppgang, eller en stille kveld ved Lågen(bildet).
Kvelde 11/5-2020
Med varm
og vennlig hilsen fra Even