Dagbokblader

«Man kan ikke se noen grense under vann.» Dette er jo en av de klassiske replikkene til den russiske ubåtkapteinen i Harald Heide Steen Jr’s skikkelse, når han blir intervjuet etter å ha rotet seg inn i norske fjorder. Jeg har brukt denne noen ganger når jeg har hatt foredrag. Ubåtkapteinens dyptgående analyse av og forklaring på grensekrenkelsene gjelder nemlig på flere av livets områder. Og den passer ganske godt til min egen formulering i «Lykkepilen». «I depresjonen er det fryktelig vanskelig å sette sine egne grenser, men det er deprimerende lett å nå dem.» Grunnen til at dette dukker opp igjen hos meg nå, er prestejobben i 40 % i Larvik prosti denne våren. Jeg trives jo så uendelig godt med formidlingsbiten i dette. Og jeg er svært takknemlig for kollegafellesskapet med prestene i prostiet og samarbeid med ansatte og frivillige i menighetene. Men så var det dette med grensene da. Med mange baller i lufta og mange mennesker å forholde seg til, har jeg lett for å miste oversikten. Og jeg lurer litt på om jeg greier å holde hodet over vannet i dette. Og greier en ikke det, blir det jo helt umulig å se grensene, ifølge ubåtkapteinens visdomsord. Og det blir fryktelig lett å overskride dem. Mange vil kjenne seg igjen i dette. Men om en har en rimelig stabil psykisk helse, er det mulig for de fleste å hente seg inn igjen mellom slagene eller dukkertene. Å få hodet i overflateposisjon igjen, for å si det sånn. For oss som har litt strevsom psyke, er det veldig lett å dukke under, og desto vanskeligere å komme opp igjen. Nå tenker jeg vel at jeg skal greie dette ut april, som jeg har lovet. Og jeg gleder meg faktisk til å stå sammen med Stavern Menighet gjennom påsken. Det er årevis siden jeg var påskeprest sist. Men så spørs det om jeg ikke må gå i landligge en periode etterpå. I mai står det også noen andre ting på programmet, som jeg må ha overskudd til. Blant annet en Ruslær i Kvelde med Sundbyfetterne og Larvik og Omegn Turistforening 11/5, et par konfirmasjoner og noen dager på Stokke Bygdetun med femteklassinger i Den Kulturelle Skolesekken (DKS).

Jeg kåserte på Stokke Bibliotek sist torsdag. Da var det Den Kulturelle Spaserstokken (DKSS) som arrangerte. Det ble en flott kveld med masse folk og mange gode venner og medarbeidere fra åra på Stokke Bygdetun. Jeg snakket om «Gylne øyeblikk». Jeg har jo mange ganger sagt og skrevet, at jeg samler på slike. De er ekstra viktige, når en opplever at livet innimellom kan bli mørkt og tungt.  Så bød bilturen til Stokke torsdag på synet av ei nydelig li full av blåveis ved Holmen og gryende hvitveistepper i Bokemoa i Stokke. Bare det skaper gylne øyeblikk. Men så var jeg nok litt stresset før jeg skulle reise bortover. Og jeg lurer på om jeg greide å brekke lilletåa i dørkarmen på soverommet. Den ser i hvert fall ut som noe vi sang om på søndagsskolen; «Rød og gul og hvit og svart.» Men det er vel ikke stort å gjøre med.  Og det gjør bare vondt når jeg går, så jeg håper det gror av seg selv. Det er jo vår og grotid. Men jeg må innrømme at den lille knaselyden da lilletåa traff dørkarmen torsdag ikke hjalp særlig på humør og overskudd. Så jeg har vel ikke så mye å gå på om dagen. Bokstavelig og billedlig talt. Jeg får heller gå i crox på gudstjenesten i Stavern i morgen, hvis jeg ikke får på meg penskoa. Jeg har vært i Stavern i dag også. Vi har øvet med konfirmantene til samtalegudstjeneste i morgen kl. 10.30. Og jeg gleder meg til gudstjenesten. Det kan bli rørende vakkert. En flott konfirmantgjeng som både sang og stilte opp på det meste. Men så har de da også en flott trosopplærer. Det var rett og slett en opplevelse for vikarpresten å være sammen med dem. Nå er det mulig jeg mistet tråden i blogginnlegget, hvis det i det hele tatt har vært noen. Da er det greit å avslutte med å ønske alle som trenger det god bedring. Og fortsatt god vår til oss alle, selv om soldagene nå har tatt en pause. Jeg får meg ikke til å legge ut bilde av lilletåa. Så illustrasjonsbildet denne gangen er av den nydelige tulipanbuketten jeg fikk i Stokke torsdag. Det er til og med gåsunger i den. Ved siden av står en Primula fra menighetens årsfest i Stavern. Det minner om vår og påske. I morges så jeg en rødstrupe i gården. Og i kveld synger svarttrosten på Sundby.

Kvelde 5/4-2014

Med varm hilsen fra Even

Da sitter jeg her. Ved «mi heimlege strand», og nyter vårsola over Jordstøyp og utsikten mot Lågen. Og kjenner at livet er ganske godt. Med det depressive innslaget livet har ført med seg for min del, trenger jeg en dag eller to med jevne mellomrom, der det ikke er mennesker, forberedelser eller for mye å tenke på. Det ble ingen slike forrige uke. Det kjente jeg, da jeg seg sammen i godstolen søndag, etter gudstjenesten i Hedrum kirke. Men for en opplevelse det var. Med dåpsfamilier, barnekor, Tårnagenter, 6-åringer og et yrende liv i ei smekkfull kirke. Da er det jo moro å være prest, selv om det tar litt på. Lørdag var det brudeparsamling i Hedrum kirke med gjennomgang av vigselsliturgi, salmer og marsjer. Etterpå var det nydelig lunsj på Volds Minde, der jeg skulle bidra med kåseri om gleder og utfordringer i samliv og ekteskap. Som om jeg har noe å lære bort der. Jeg har vært prest, toastmaster og forlover i mange brylluper. Og det har gått veldig bra. Men har jeg prøvd meg som kjæreste eller brudgom, har det som regel endt i katastrofe. Det er jo derfor jeg har endt opp med at kvinnfolk og sjokolade kan jeg ikke ha i huset, men jeg kan kose meg litt med det når jeg er ute. Kanskje hadde jeg noe å bidra med likevel. Det går jo også an å lære noe av et dårlig eksempel. God kommunikasjon og tydelig kjærlighet er vel noe av det viktigste når to mennesker skal leve sammen. Å få hverandre til å blomstre. Men her er jeg altså bare teoretiker. Selv om jeg innimellom nok savner litt praksis. Dessverre er det blitt sånn, at min depressive side gjør at jeg ikke orker å ha noen for tett innpå meg. Men altså: Av og til når jeg er ute.

Lørdagen fortsatte med opplegg for Tårnagenter i Hedrum kirke. Kateket og trosopplærer Lasse hadde hånd om dette på en utmerket måte, mens ivrige Tårnagenter utforsket kirken lørdag og var med på gudstjenesten søndag. Der fikk vi også se bilder fra Tårnagentenes aktiviteter lørdag. Fredag fikk jeg være med på Huset i Larvik, der vi tok imot rundt 40 elever og lærere fra Helsefag på Sandefjord vgs. Og jeg er på mye tryggere grunn når jeg snakker om depresjon, enn når jeg prøver å belære noen om ekteskap og samliv. Skoleklassene som er innom på Huset får høre litt om Husets aktiviteter og Husets SOS, de får lære litt om «mindfullness», og de får møte et par av oss som har hatt en del psykiske utfordringer i livet. Tilbakemeldingene tyder på at dette gjør inntrykk. Og om vi bare kunne få noen til å forstå litt mer av psykisk lidelse, gjøre livet litt lettere for noen, kanskje hjelpe noen til å unngå psykisk sykdom selv, eller bli litt bedre på å møte det hos andre, da er det virkelig verdt åpenheten. Selv om det koster en del hver gang. Det er en ære å få være medarbeider på Huset i denne sammenhengen.

Så ble det både psykisk helse, brudeparsamling, Tårnagentopplegg og en heidundrende gudstjeneste på meg i helga. Flott å være med på, men litt i overkant. Så både godstolen søndag ettermiddag og timene ved Lågen mandag, gjorde veldig godt. Med vakker fuglesang og strålende ettermiddagssol. Men så var vel lufta litt for kald. Og natta brakte med seg en skikkelig forkjølelse. Dette burde jeg visst. Min gamle far advarte sterkt mot trekk og Henrik Wergeland døde av det, tror jeg. Men det var jo så deilig i sola. Og uendelig vakkert ved Lågen da sola gikk ned (bildet). Kanskje forkjølelsen ville kommet uansett. Nå må jeg bare få ristet den av meg, så jeg kan nyte nye soldager. Det kommer flere til helga. Fortsatt god vår.

Kvelde 25/3-14

Med varm hilsen fra Even

Nei da. Det er ikke den lysløypa jeg burde brukt til skiturer i vinter jeg mener. Denne lysløypa går mellom kirken, bedehuset og ungdomslokalet Gylnarheim. Den gikk jeg på søndag, og det var en fantastisk opplevelse. Først var det ordinasjon av den nye sognepresten i Kvelde og Hvarnes, Randi Abelsen Woldseth. Hun ble ordinert til prest av biskop Laila Riksaasen Dahl, assistert av gode venner, prosten, lokale prester og menighetsrådsfolk fra Lågendalen. Bildet viser to flotte damer i kirkedøra i Kvelde, den ene på vei ut av prestetjenesten, den andre på vei inn. Per Arne Dahl starter jo som ny biskop i Tunsberg, når Laila går av til sommeren. Etter at vi som er vikarierende sogneprester i Hedrum for tiden, fikk svelget unna skuffelsen over ikke å få være med å assistere under ordinasjonen, greide vi å glede oss sammen med Randi, familien og menigheten over denne høytidelige og flotte dagen. Jeg har mange gode minner og bilder fra min egen ordinasjon i Kvelde kirke i desember 1986. For ikke å snakke om alle flotte minner og bilder fra samvær med bygdefolk i årene etterpå. Jeg har opplevd en enorm støtte fra bygda i min prestetjeneste, selv om den har vært litt haltende gjennom mange år. Det håper jeg Randi også får oppleve. Det var flott å møte og høre den nye sognepresten. Og bygdefolket sluttet virkelig opp om ordinasjonsgudstjenesten og festen på Kvelde bedehus etterpå. Der var det fest i god gammeldags bedehusbetydning av ordet; masse mat og masse taler. Menighetsrådet vartet opp med lapskaus og kaker. Et helt langbord var fylt opp av Randis familie, venner og kirkelige dignitærer. Og Randi ga uttrykk for at hun følte seg velkommen. Hun er oppsatt med mann og to barn, og de har tenkt å bosette seg i Sandefjord. Det er sikkert bare til de oppdager hvor flott det er i Lågendalen. Og allerede før påske, er den nye sognepresten i Hedrum, islendingen Thorir Jøkul Thorsteinson, på plass i prestegården. Så vi har mye å glede oss til.

Lysløypeturen på søndag gikk videre til Gylnarheim. Der var det også stinn brakke og et forrykende show av Lågabrass med venner. Og kaffe og kaker.  Det var feiende flott korpsmusikk, toppet med vakker sang av Siw Anne og Stig. Og det var diverse halsbrekkende humoristiske innslag av Jarle og Jørn fra revygruppa Makalausen. Alt ble glitrende ledet av Thor Rikard Odberg, en av Lågendalens desidert beste historiefortellere. Jubelen ville ingen ende ta. Jammen er det fest og kultur på bygda, både i kirke, bedehus og ungdomslokale. Noe av det som gledet meg mest på søndag, var at jeg støtte på flere av de samme folka i kirken og på lokalet. Jeg tenker at det er sånn det skal være. De seinere åra i Kvelde har mange forsvunnet ut av den ene enden i kirken, for å starte for seg selv. Vi kunne lese innlegg i Østlandsposten i vinter om «prestinnen» som skulle komme til Kvelde. Og det skinner tydelig gjennom at disse ikke lenger vil ha noe med kirken å gjøre. Heldigvis kommer det nye folk inn i andre enden av kirken. Noen som opplever at de kan finne sin plass i kirkens rom og ved nådens bord, fordi dørstokken ikke er så høy lenger. Det gjør meg både rørt og glad. Vår nye sogneprest kan både forkynne evangeliet og møte mennesker. Akkurat som de prestene vi har vært heldige å ha i Kvelde tidligere. Det håper jeg enda flere oppdager i tiden som kommer. Det er plass til flere i lysløypa i Kvelde.

Nå gikk min lysløypetur i helga også innom Østre Kvelde bedehus lørdag kveld. Jeg hadde andakt på Treffpunkt. Det er flott at unge familier kan samles på denne måten en lørdagskveld. Og helgas lysløypetur både varmet og gledet en gammel skrott. Søndag er det gudstjeneste i Hedrum kirke for min del med tre dåp, barnekoret NaBaGo, Tårnagenter og 6-åringer. Der blir det liv. Det er Maria Budskapsdag. Ni måneder igjen til jul, må vite. Da passer det kanskje å avslutte dagens blogginnlegg og mitt korte vikariat som sogneprest i Hedrum, Kvelde og Hvarnes med følgende anbefaling: «Unngå julerushet. Gå i kirken hele året.»

Kvelde 18/3-2014

Med varm hilsen fra Even

Kirkelig løsarbeider i Lågendalen og omegn.

De som nå forventer et seriøst blogginnlegg med depressive trekk og en smule galgenhumor, slik de fleste av bidragene i denne bloggen fremstår, kan like gjerne slutte å lese med en gang. Eller hoppe til slutten av dagens blogginnlegg. For her kommer det først litt crazy humor av godt, gammeldags merke.  Det er Tines fremstøt i produksjon, reklame og salg av sin nye smøremyke brunost som har utløst dette. For det må da være prim!!?? Vi som har levd noen år husker trioen KLM sin elleville humor. Herrene Kirkvaag, Lystad og Mjøen (KLM) vil mange huske som brødrene Gaus, Roms og Brummund Dal, stadig på jakt etter noe spennende. Det som Tine-reklamen hentet frem igjen hos meg, var KLM’s oppdagelse eller avsløring av Sfinxens gåte. Og det geniale i denne humoren, er at Sfinxsens gåte er et spørsmål, ingen svar. Selv om trioen prøver seg på en halsbrekkende rekke med til dels logisk sammenhengende kommentarer for å gi svaret. Sfinxens gåte lyder: «Hva er det som er mykt og brunt og har fire ben?» Følgende dialog siteres etter hukommelsen:

-          Hva er det som er mykt og brunt og har fire ben?

-          En gudbrandsdalshest.

-          Nei!

-          En gudbrandsdalsost?

-          Den har ikke fire ben!

-          En gudbrandsdalsost som står på et bord?

-          Den er ikke myk!

-          PRIM??

Jeg husker ikke resten av den halsbrekkende dialogen. Men det siste svaret på Sfinxens gåte, var det jeg hadde lyst til å rope ut da jeg så Tines reklame for smøremyk brunost: PRIM!!!

Jaja. Ungene får vel ikke lov til å spise det, heller.  Selv om brunostforbudet i barnehagene i Horten også ble noe oppmyket, for å si det sånn. Det er for mye sukker i brunosten må vite. Det er vel derfor den er så god. Akkurat som med fløtens kulinariske bidrag i sauser og supper. Nå har jeg en såpass uregjerlig kroppsstørrelse, at jeg neppe er kvalifisert til å gi folk råd om sunn mat. Men jeg tenker at det må da kunne gå an å spise litt av alt. «For mye for lite forderver alt», sier det gamle visdomsordet. Jeg kan ikke tenke meg at ei brødskive med brunost eller to om dagen, er skadelig for de fleste av oss. Eller et glass rødvin eller to, for den saks skyld. Men jeg stiller meg tvilende til at Tine har sikret brunostens fremtid ved å lansere den smøremyke typen. Det er jo prim, for svingende! At den kommer på tube, betyr jo bare at det blir klin umulig å få ut alt.

Nok meningsløs humor for i dag. Men fortsatt noe mykt og godt. Sist torsdag fikk jeg være prest i begravelsen for Kjell Aakre i Kvelde. Det ble en sterk og flott avskjedsstund med en raus og tydelig person, som har satt mange gode spor etter seg i bygda. Gjennom livet vanket det mange gode klemmer fra Kjell, både til familie og venner. Det hadde jeg lyst til å dele med noen flere i dag. En varm klem kan gjøre veldig godt. Og den kan gjøre en tung dag både lysere og lettere. «Hva er det som er mykt og brunt (vel?) og har to ben og to gode armer?» Jo, det er en skikkelig bamseklem. Har du husket å gi en til noen i dag? Om det er du som trenger den, kan du gjøre som katten, og gå bort og gi noen litt kos. Det slår begge veier. Bare vær sikker på at du kjenner vedkommende du klemmer. Jeg ga en god klem til ei jente ved inngangen til Storsalen i Oslo en gang. Hun ble veldig forstørret. Jeg trodde jeg kjente henne godt. Men så viste det seg at vi bare hadde sittet ved siden av hverandre på datakurs på Blindern dagen før. Så det ble litt voldsomt for henne, stakkar. Men som regel fungerer dette godt for begge parter i en bamseklem.

Så fikk jeg være med på en fantastisk flott hyttetur på Geilo fra torsdag kveld. 11 trivelige mannfolk og rikelig med god mat og drikke. Og skiturer og slalåm for spesielt interesserte. Andre bare nøt livet (bildet). Så bar det hjem til gudstjeneste i Hvarnes søndag. Nok en flott opplevelse med bilder og bidrag fra små Tårnagenter i kirken, og kirkekaffe med muffins og brune pinner. Så vant jeg en runde bowling og en runde rummy senere på dagen. Da blir ikke de rundene jeg tapte så viktig. Og nå har vårsola virkelig tatt tak i Kvelde. Den har jeg lengtet etter. Jeg har plukket årets første bukett med hestehov. Og jeg kunne sitte ute i sola og kladde disse linjene. Og livet føltes ganske godt. Fortsatt god vår.

Kvelde 10/3-2014

Med stor og varm bamseklem fra Even

Jeg er værsjuk. Og det ble slett ikke bedre av værmeldinga på NRK i kveld, selv om det er mulig at vi får et lite gløtt av sol på søndag. Jeg unner jo absolutt nordlendingen sola, når den først har kommet ut av vinterdvalen. Men jeg skulle gjerne sett og kjent litt av den selv også. Jeg var inne og sjekket bildene på mobilen. Der fant jeg en soldag 17/2, som jeg nøt ved Lågen. Før det måtte jeg tilbake til 10/12, da fetter Arne og jeg hadde en nydelig tur til Anundsjø, med is og snø og vakker vintersol(bildet). Jeg synes det er litt stusselig med slaps og søle og regn og tåke. Det hjelper ikke noe særlig på en vekslende psyke, heller. Og hverdagene føles mørke og tunge.

Jeg vet jo at mange har det mye verre. Og jeg siterer igjen min gode venn som minnet meg om det: «Det skal mye til for å ha det verst.» I Ukraina lever en hel befolkning på randen av krig. I Syria og andre steder står de midt oppe i den. Og ifølge regissøren av filmen «12 years a slave», som så vel fortjent vant Oscar for beste film i natt, er det fortsatt 20 millioner mennesker som lever i slaveri. Så det er slett ikke været som skaper de største problemene på verdensbasis. I hvert fall ikke litt norsk gråvær. Men så har jeg også tidligere sitert den sterkt nevrotiske advokaten Ally Mac Beal, som herjet TV-skjermene for noen år siden, da noen litt irritert spurte henne: «Hva er det ved dine problemer som gjør dem så spesielle?» Da svarte hun: «Det at de er mine!» Så jeg kommer vel til å fortsette å skrive om livets små og store utfordringer, slik jeg opplever dem. Jeg vet at noen kjenner seg igjen. Om noen synes det blir litt sytete, får de finne noe annet å lese. For nå kjente jeg at været og psyken slo seg litt sammen, og gjorde det litt ekstra tungt å leve.

Men det finnes jo lyspunkter. Jeg har fortsatt gode minner og en flott blomstergruppe fra jubileumsgudstjenesten i Hedrum kirke forrige søndag. Tusen takk. Jeg fikk med meg store skuespillerprestasjoner og ellevill humor på Trangvikspelet på Teaterhuset Munken i Larvik på fredag. Det lyste virkelig opp i tåka, selv om forvirringen var stor i Trangvik. Og jeg gikk tur i trappa med mitt intenst småpludrende lille gudbarn i går. Og i dag har jeg vært en liten tur ved Lågen. Sola brøt nesten gjennom skylaget, men bare nesten. Men det var uansett godt å komme ut en tur. Og lyspunktene er jo også mine, akkurat som problemene. Nå har jeg tent tre telys på stuebordet. Jammen hjalp det også litt. Så det er vel som den gamle vismann Konfucius sa: «Det er bedre å tenne et lite lys enn å forbanne mørket.» Derfor har jeg gjort det. Men jeg må jo si jeg gleder meg til noen soldager igjen. Og til den første blåveisbuketten på stuebordet.

Jeg har vel også sagt noen ganger, at uten galgenhumoren vet jeg ikke om jeg hadde overlevd de siste åra. Galgenhumor var det også mye av i østblokklandene som ble påtvunget russisk styre etter krigen. Ett sted ble de spurt om de betraktet russerne som sine venner eller sine brødre. Da var svaret: «Våre brødre, naturligvis. Sine venner velger man jo selv.» Et annet sted ble en russisk offiser spurt hvorfor de gikk inn i nabolandet. «Våre brødre ba oss komme og hjelpe dem», var svaret. «Og hvorfor er dere her enda?», spurte mannen. «Jo, vi leter fortsatt etter brødrene som ba oss komme», svarte offiseren. Jeg håper for Ukrainas og Europas og verdens skyld at det ikke er dit vi er på vei igjen. Jammen kan vi trenge lyspunktene i livet, om de er aldri så små. 

Kvelde 3/3-2014

Med varm hilsen fra Even