«Man kan ikke se noen grense under vann.» Dette er jo en av de klassiske replikkene til den russiske ubåtkapteinen i Harald Heide Steen Jr’s skikkelse, når han blir intervjuet etter å ha rotet seg inn i norske fjorder.
Jeg har brukt denne noen ganger når jeg har hatt foredrag. Ubåtkapteinens dyptgående analyse av og forklaring på grensekrenkelsene gjelder nemlig på flere av livets områder. Og den passer ganske godt til min egen formulering
i «Lykkepilen». «I depresjonen er det fryktelig vanskelig å sette sine egne grenser, men det er deprimerende lett å nå dem.» Grunnen til at dette dukker opp igjen hos meg nå, er prestejobben i 40 % i Larvik prosti
denne våren. Jeg trives jo så uendelig godt med formidlingsbiten i dette. Og jeg er svært takknemlig for kollegafellesskapet med prestene i prostiet og samarbeid med ansatte og frivillige i menighetene. Men så var det dette med grensene
da. Med mange baller i lufta og mange mennesker å forholde seg til, har jeg lett for å miste oversikten. Og jeg lurer litt på om jeg greier å holde hodet over vannet i dette. Og greier en ikke det, blir det jo helt umulig å se
grensene, ifølge ubåtkapteinens visdomsord. Og det blir fryktelig lett å overskride dem. Mange vil kjenne seg igjen i dette. Men om en har en rimelig stabil psykisk helse, er det mulig for de fleste å hente seg inn igjen mellom slagene
eller dukkertene. Å få hodet i overflateposisjon igjen, for å si det sånn. For oss som har litt strevsom psyke, er det veldig lett å dukke under, og desto vanskeligere å komme opp igjen. Nå tenker jeg vel at jeg skal
greie dette ut april, som jeg har lovet. Og jeg gleder meg faktisk til å stå sammen med Stavern Menighet gjennom påsken. Det er årevis siden jeg var påskeprest sist. Men så spørs det om jeg ikke må gå
i landligge en periode etterpå. I mai står det også noen andre ting på programmet, som jeg må ha overskudd til. Blant annet en Ruslær i Kvelde med Sundbyfetterne og Larvik og Omegn Turistforening 11/5, et par konfirmasjoner
og noen dager på Stokke Bygdetun med femteklassinger i Den Kulturelle Skolesekken (DKS).
Jeg kåserte på Stokke Bibliotek sist torsdag. Da var det Den Kulturelle Spaserstokken (DKSS) som arrangerte. Det ble en flott kveld med masse
folk og mange gode venner og medarbeidere fra åra på Stokke Bygdetun. Jeg snakket om «Gylne øyeblikk». Jeg har jo mange ganger sagt og skrevet, at jeg samler på slike. De er ekstra viktige, når en opplever at livet
innimellom kan bli mørkt og tungt. Så bød bilturen til Stokke torsdag på synet av ei nydelig li full av blåveis ved Holmen og gryende hvitveistepper i Bokemoa i Stokke. Bare det skaper gylne øyeblikk. Men så
var jeg nok litt stresset før jeg skulle reise bortover. Og jeg lurer på om jeg greide å brekke lilletåa i dørkarmen på soverommet. Den ser i hvert fall ut som noe vi sang om på søndagsskolen; «Rød
og gul og hvit og svart.» Men det er vel ikke stort å gjøre med. Og det gjør bare vondt når jeg går, så jeg håper det gror av seg selv. Det er jo vår og grotid. Men jeg må innrømme
at den lille knaselyden da lilletåa traff dørkarmen torsdag ikke hjalp særlig på humør og overskudd. Så jeg har vel ikke så mye å gå på om dagen. Bokstavelig og billedlig talt. Jeg får heller
gå i crox på gudstjenesten i Stavern i morgen, hvis jeg ikke får på meg penskoa. Jeg har vært i Stavern i dag også. Vi har øvet med konfirmantene til samtalegudstjeneste i morgen kl. 10.30. Og jeg gleder meg til gudstjenesten.
Det kan bli rørende vakkert. En flott konfirmantgjeng som både sang og stilte opp på det meste. Men så har de da også en flott trosopplærer. Det var rett og slett en opplevelse for vikarpresten å være sammen
med dem. Nå er det mulig jeg mistet tråden i blogginnlegget, hvis det i det hele tatt har vært noen. Da er det greit å avslutte med å ønske alle som trenger det god bedring. Og fortsatt god vår til oss alle, selv
om soldagene nå har tatt en pause. Jeg får meg ikke til å legge ut bilde av lilletåa. Så illustrasjonsbildet denne gangen er av den nydelige tulipanbuketten jeg fikk i Stokke torsdag. Det er til og med gåsunger i den. Ved
siden av står en Primula fra menighetens årsfest i Stavern. Det minner om vår og påske. I morges så jeg en rødstrupe i gården. Og i kveld synger svarttrosten på Sundby.
Kvelde 5/4-2014
Med varm
hilsen fra Even