Dagbokblader

Jeg har vært i to konfirmasjoner i mai i år. Først på Finnøy, der vi feiret Tobias første helga i måneden. Så i Kvelde sist lørdag, der vi feiret Nora Amanda. Hun var jeg fadder for da hun ble døpt i oktober 1999, så det var litt ekstra stas. Bildet viser lørdagens konfirmanter i Kvelde. Jeg har også skrevet en håndfull konfirmasjonssanger for andre i denne typiske konfirmasjonsmåneden vi akkurat har lagt bak oss. Når jeg bare får skrevet ferdig dette blogginnlegget, må jeg til med et par bryllupssanger jeg har lovet å skrive. Nå er det den sesongen som tar over. Det er noe veldig flott ved alle disse konfirmasjonene i mai. Naturen er på sitt vakreste, i en eksplosjon av varierende grønnfarger, vårblomster og fuglesang. Da blir det på mange måter også veldig riktig, at det er nå alle disse hormonstyrte tenåringene feirer en gryende overgang til voksenlivet. Proppfulle av liv, spenning, forventning, drømmer og håp. Forhåpentligvis. Men med de store oppturene følger også store nedturer. «From hero to zero in two seconds,» hørte jeg på Graham Norton show en kveld. Det er forelskelse og kjærlighetssorg, utfordringer på skolen, kriser på sosiale medier og i sosial virkelighet, og en masse drømmer som blir knust. Et liv fylt av enorme motsetninger. Der suksess og lykke kan forvandles til katastrofe og fortvilelse ved et lite trykk på nettbrett og smarttelefon. Nå sier ikke navnet på den siste nødvendigvis noe om eieren. I hvert fall ikke for min del. Og det er fortsatt brukeren som både volder og utsettes for skaden, ikke redskapen. Så tenk deg om før du trykker. Det er umulig å stoppe ringer i vann! Så håper jeg inderlig at konfirmantene kommer gjennom denne hormonfylte perioden uten å ta knekken på seg selv, hverandre eller foreldrene. Mitt ungdomsopprør kom først i 40-åra, så jeg uttaler meg nå kun på teoretisk grunnlag. Vel opplevde jeg også både forelskelse og forventning den gangen. Men jeg turte jo ikke å si det til noen. I hvert fall ikke til jentene. Og all erfaring siden, tyder på at det hadde vært best om det fortsatte slik. Det gjorde det dessverre ikke, og det ble noen gedigne nedturer i livet. Nedturer som har satt varige spor. Men det var jo en del gode øyeblikk også. Bevares. Og jeg ønsker årets konfirmanter alt godt i livet. For noen flotte mennesker de er, disse ungdommene som jeg har hatt kontakt med de siste ukene. Den erfaringen tror jeg mange deler.

Så blir vel ikke utfordringene i livet mindre, når de etter hvert skal velge videregående utdannelse, studier, jobb, livsledsager og alt det andre livet har å by på. Min bror og svigerinne ga et lite skilt til noen av konfirmantene de har vært gruppeledere for. Der sto dette nydelige sitatet fra Pippi Langstrømpe: «Det har jeg aldri gjort før, så det kan jeg helt sikkert.» For et livsmotto. For en fantastisk måte å møte livet på. Jeg ligger nok nærmere Ludvik og Ole Brumm, med angst for nordavind og gjennomgripende forandringer. Det skyldes delvis farsarv og delvis depressive erfaringer. Men jeg ønsker meg jo virkelig Pippis innstilling til livet. Jeg håper ikke det er for sent. Jeg prøver å holde fast ved budskapet på skiltet jeg fant i det norskamerikanske miljøet i USA for noen år side. «Dare to dream.» VÅG Å DRØMME! Jeg ønsker årets konfirmanter lykke til i kampen for tilværelsen. For min del har den innimellom føltes som kampen mot tilværelsen. Men slett ikke alltid. Akkurat nå sitter jeg ved Lågen og nyter våren, fuglesangen og tilværelsen. Og tenker at livet er ikke det verste man har. Og lørdag er det Idyllkonsert her ved Lågen på Sundby. Den burde du få med deg om du er i nærheten. Det er grilling fra kl.18. Lykke til med dine gleder og utfordringer i livet. Har du ikke gjort det før, så kan du det helt sikkert.

Kvelde 4/6-2014

Med varm hilsen fra Even

Grunnlovsfeiringen nådde nye høyder forrige uke. Selv om bunaden ikke passet i år, som jeg har gnudd om før, var det en opplevelse å feire årets nasjonaldag forrige lørdag i hovedstaden. Eksepsjonelt mange mennesker i Oslo 17. mai, var meldingen i nyhetene om kvelden. Og akkurat slik opplevdes det. Det var folk over alt. Jeg kjørte fra Kvelde kl. 7. Så var det tradisjonsrik og nydelig frokost med gode venner, før vi trakk ned mot Slottsparken for å se på barnetoget. Jeg fikk se slottet, skimte kongefamilien og virkelig høre og se at «Det går et festtog gjennom landet». Vi spiste marsipankake på Det Norske Teater, før turen fortsatte bortom et festpyntet Storting (bildet) og tilbake til bilen på Frogner. At en ihuga nasjonalromantiker og royalist som meg får oppleve både slottet, kongefamilien, tusenvis av flagg og flott hornmusikk på en gang, blir nesten for sterkt. Så ble jeg behørig hentet ned på jorda igjen, da vi passerte Solli Plass. Der var det gatefest og et lydnivå på musikken som kunne fremkalle både akutt psykose og hørselskader. Jeg kjente at nerveendene vibrerte. Og der satt det folk og feiret. Jeg følte jeg fikk varige skader bare av å gå forbi. I am too old for this shit! Vi passerte også Petter Stordalens slottsfasade fra millionærklubbens festivitas dagen før dagen. Dette må jo bare gullguttene få drive på med, men jeg synes det er meningsløst at det skal dekkes på nyhetene på TV. Men ellers var det flott å feire 17. mai og grunnlovsjubileum i hovedstaden.

Bilturen hjem ble også en flott opplevelse. Lågendalen fra Hvittingfoss til Kvelde med vårfarger, sommersol og vaiende flagg, er et vakkert og rørende syn. Jeg ble imponert over flagg som vaiet ved Berganmoen Industriområde og på Kveldesenteret. Og den lille bygda Odberg, må nesten ha norsk rekord i flagging. Veldig bra. Og de siste 500 meterne av turen, så jeg flagget vaie over Sundby Gård.

«Da røres mitt bryst, da blott hviske jeg kan. Gud signe deg Norge, mitt deilige land.

Da svinger jeg hatten, da hjertet får tolk. Hurra for mitt brave, mitt kraftige folk».

Disse gamle, nasjonalromantiske strofer fra «Når fjordene blåner», har jeg brukt i et par 17. mai taler. Litt svulstig skal det være på 17. mai. Vel hjemme ble det mer prosaisk, med pølse og potetmos, jordbær og is. Men fortsatt veldig 17. mai. Så fikk jeg med meg folkefesten fra Eidsvoll på TV. Jeg satt og tørket tårer i nesten halvannen time. Høydepunktene for min del var Ole Paus, Sissel Kyrkjebø og ungene som fremførte «Enig og tro til Dovre faller.» Med et aldeles nydelig, sjarmerende vesen i spissen. De små historiske innslagene var også flotte. Og jeg hadde stor sans for Per Fugellis ord mot slutten. Han er min store sosialdemokratiske helt. Og Ole Paus fikk avlevert en liten Dalai Lama smekk til regjeringsapparatet. Det fremstår som veldig merkelig og litt pinlig at norske myndigheter ikke tør å møte han, når en samtidig hører dem prise verdiene som løftes fram og feires rundt Grunnloven og 17. mai. Det er mulig vi trenger å hente fram filmen «Kongens tale» igjen. I slutten av talen, som den stammende kongen gjennomførte med glans, hadde han et sterkt oppgjør med tanken om at «Makt er og gir rett.» Det er andre verdier vi ønsker å stå for og dyrke. TV-sendingen sluttet akkurat i tide til at jeg kunne fire flagget på Sundby kl. 21. Med tonene fra nasjonalsangen i hode og hjerte. Jeg fortsatte feiringen med å innta Danmark sist tirsdag, og jeg hadde to flotte dager i Skagen. Så lurer jeg på om jeg skal gi mitt bidrag til grunnlovsfeiringen, ved å legge ut prekenen fra jubileumsgudstjenesten i Hedrum kirke 23/2. Da startet jeg for alvor feiringen av grunnlovsjubileet. Og den gudstjenesten med korsang, salmesang og historisk spill, var et av årets absolutte høydepunkter for min del. Prekenen finner du etter hvert i menyen under «Grunnlovspreken.» Det tok sin tid å renskrive den. Men nå kan du lese den, hvis du har lyst.

Så nyter jeg våren og festen og gleden – og prøver å holde fast ved noen av de intenst gode øyeblikkene og opplevelsene de siste dagene. Det er nok nedturer i livet. Men heldigvis er det også mange gylne øyeblikk.

Kvelde 24/5-2014

Med varm hilsen fra Even

Det er mai, flaggmåneden fremfor noen. Den skjønne, milde er riktignok ikke helt på plass enda. Vi gjorde visst unna våren i april, og den norske grønne vinteren har festet sitt grep. I dag kom det tassende en forhutlet liten mus over gårdsplassen og ville i hus. Jeg var forholdsvis avvisende til det, men jeg skjønner godt at den lille kroppen ville inn i varmen før snøen kommer. Kanskje blir det stillongs 17. mai i år også. Jeg skrev vel sist om dette sørgelige faktum, at bunaden må permitteres i år. De generøse formene har tatt helt overhånd i vinter. Men jeg håper dette er justert til neste år. Jeg kjente meg altfor godt igjen i Atle Antonsen i siste utgave av «Brille» på NRK TV. Det ble fremvist en babyutgave av Atle i særdeles god stand. Og han bemerket at han alltid hadde hatt lett for å ta til seg næring, trolig i påvente av dårlige tider. Når disse så aldri kommer, går det som det må for oss som har lett for det. Eller tungt for det, om du vil. Nå roter jeg meg litt bort fra temaet i starten. Men det med bunaden og kroppen er et litt sårt punkt. Den hører jo så definitivt sammen med flagget på disse maidagene. Men sånn blir det altså ikke i år.

Nå er det, og har vært, atskillig større problemer i verden enn dette. Mange opplever, og har opplevd, dårlige tider, med krig, fattigdom, sult og lidelser. Også i Norge. Spesielt i de åra som gikk foran frigjøringsdagen vi markerer i dag. Men mange nordmenn har også vært nær denne lidelsen de seinere åra. Så nær at det har kostet noen livet, og mange helsen både fysisk og mentalt. Mange er merket for livet. Derfor tenker jeg, at det er positivt at 8. mai nå også er en offisiell markeringsdag for norske veteraner fra internasjonale operasjoner. Det forringer ikke minnet om og innsatsen til de som forsvarte Norge under andre verdenskrig. Det understreker bare enda sterkere, at freden og friheten har en pris, enten det er vår eller andres vi er med og kjemper for. Nå har den tidligere Lillelord til Fritzøehus og Rimi foreslått å gi Nobels fredspris til Kina. Det er jo en storslått markering av Dalai Lamas besøk i Norge. Og jeg lurer av og til på hva som skjer med oss, når pengene og makta får styre alt. Men jeg er uendelig takknemlig for å få bo i dette landet. For friheten, freden, demokratiet og velferdsstaten. Og vi har grunn til å markere både 1, 8 og 17. mai. Det var en fin opplevelse å være nede og heise flagget i morges, selv om det ble litt for sent. Men så var vel Støre altfor tidlig ute med sitt flagg 1. mai, så det går kanskje opp i opp. Det viktigste må være at flaggene vaier, om det ikke alltid skjer med militær presisjon.

Sist helg vaiet flaggene for konfirmasjonsdagene på Finnøy og andre steder i landet. På Finnøy var det trivelig konfirmasjonsselskap, fisketurer, hyggelige møter med kjær familie, tusenvis av lam og millioner av tomater. Turen hjem søndag over Haukeli var en orgie i norsk natur. Så hadde jeg tre dager på Stokke Bygdetun med femteklassinger i regi av Den Kulturelle Skolesekken. Tirsdag var det også 100 barnehagebarn og flerkulturell dag i Bokemoa. Jeg hadde noen festlige timer med skoleelever og barnehagebarn. Jeg hadde med fugleboka og prøvde å lære de minste noen fuglelåter. Og jammen greide vi å erte opp en lokal bokfink som ville markere revir i bøkekronene. Det regnet hele dagen, og jeg var gjennomvåt da jeg kom hjem. Det ble det en lei forkjølelse ut av, men jeg håper den går fort over. For søndag skal Sundbyfetterne være vertskap for Larvik og Omegns Turistforening sin Ruslær (fottur) i området rundt Anundsjø i Kvelde. Da kan godt forkjølelsen være borte, og sola tilbake. Men det ser ikke så veldig lyst ut, dessverre. Neste uke skal jeg hvile. Det har vært noen hektiske uker med påskegudstjenester, sangskriving, vestlandstur og DKS. Så nå trenger jeg å puste ut litt. Det er derfor det blir litt langt mellom blogginnleggene også. Men om ei uke kommer sola og varmen igjen, ifølge yr. Så da blir det både skriving og avkobling ved Lågen igjen (bildet). Det er også den himmelske freds plass for min del. Nå er flagget firet og ligger til tørking og lagring fram til 17. mai. Og da gjenstår det bare å si: Kom mai, du skjønne, milde!  

 Kvelde 8/5-2014

Med varm hilsen fra Even

Du har vunnet et teppe. Det er jo store nyheter for en minstepensjonist som får en hyggelig mann på døra, nedlesset av tepper. Det ene teppet er en gratis gave, slik Det Beste formulerte det i sin tid. Men det hører med to andre som til sammen koster 7000 kroner. Prima vare. Sekunda ikke. For ikke å snakke om alle de vanskeligstilte en hjelper ved å kjøpe disse teppene. Denne historien i ulike varianter har stått i vestfoldavisene i vår. Jeg lurer noen ganger på hvorfor folk slipper disse selgerne inn. Det kan hende de er så overtalende eller truende at en ikke våger å stenge dem ute. Noen er til og med kanskje glad for litt selskap. Men kommer de først inn i huset, er det gjort, tenker jeg. Omtrent som med stokkmaur. Døra er jo der, som et tegn i seg selv på at det siste vi trenger er en dørselger. Vi har dør!! Men så ringer disse luringene på hos eldre mennesker. De er jo de eneste som har kontanter liggende hjemme. Og så er det gjort. Og folk føler seg lurt. Det var ikke så mye tepper før, men det var mye annet rart. Og min gamle far slapp inn alle. Han var ekstremt selskapssyk. Og fikk han noe gratis, betalte han gladelig det de forlangte for resten. Og han plusset gjerne på litt ekstra. Til og med basarhandlerne i Jerusalem fikk litt ekstra av far når han først hadde fått «special price», som likevel var ekstrem overpris. Pruting var ikke fars sterkeste side. Og han hadde lett for å synes synd på folk. Dessverre har jeg inntrykk av at disse selgerne er blitt enda mer pågående og utspekulerte. Ikke slipp dem inn. Trenger du et teppe, kan du gå i butikken.

Men nå trenger jeg ikke det. Nå er det hvitveistepper over alt ute. De er fantastisk vakre (bildet). De er helt gratis. Og jeg nyter dem i fulle drag. Det er ikke mange teppeselgere eller teppeleggere som kan konkurrere med Vårherre, når han legger ut sine hvitveistepper om våren. Og så er altså disse vakre hvitveisteppene aldeles gratis, akkurat som den nåden jeg har forsøkt å formidle til folk i et par hektiske påskeuker. Nå sitter jeg ved Lågen og prøver å hente meg litt inn igjen, etter dagevis med forberedelser og gjennomføring av gudstjenester. Men for en påskefest det ble i Stavern. Det var en opplevelse å være med på. Særlig musikken på fløyte, orgel og piano på langfredag og 1. påskedag gjorde inntrykk. På palmesøndag var det nydelig solosang. Men det ble mye arbeid også for ordets tjener, så nå trengte jeg virkelig timene ved Lågen. Og jammen har Vårherre begynt å tapetsere veggene også. Hegg og bjørk langs Lågen har fått denne nydelige vårgrønne fargen. En flokk med ender holder på å finne hverandre langs elva. Og de ser ut til å lykkes. Tenk om det hadde vært så lett å få endene til å møtes (veldig enkel humor) ellers i livet også – enten det gjelder økonomi, krefter og overskudd, eller for min del – også belte og bukselinning. I år blir bunaden hengende i skapet 17. mai. Det er ikke mulig å få kneppet igjen vesten. I hvert fall ikke med meg inni. 10-15 ekstra kilo i høst og vinter, spolerte det prosjektet. Og jeg har ikke hatt overskudd til å ta fatt i det og gjøre noe med det. Jeg vet at andre reagerer annerledes når livet blir slitsomt. Men jeg har det sånn, at når psyken går ned, går vekta opp. Sånn er det med den saken. Så ødela jeg kneet før jul og brakk lilletåa før påske. Så da får jeg ikke gått noe særlig om dagen. Men jeg skal vel ikke dø av dette heller. Og jeg håper jeg skal greie å snu pila både i forhold til vekta og psyken igjen. For jeg synes det er litt leit at ikke Vestfoldbunaden kommer i bruk i år. Men neste år…

Så sitter jeg her og skriver konfirmasjonssang på melodien «Se Norges blomsterdal». Og så sitter jeg midt oppi den. Sola skinner, fuglene kvitrer og eimen av gjødsel fra jordene river i nesa. Det er vår. Og det er til å bli i godt humør av. Tross verkende lilletå og litt uregjerlig kroppsvekt. Apropos tepper. Noen sier at sommertiden ble oppfunnet av en indianer som klippet av teppet i den ene enden og sydde det på i den andre, for at det skulle bli lengre. Det var jo et meningsfullt prosjekt. Men jeg synes jo det er flott med de lange, lyse kveldene uansett, jeg da. Og jeg har dør. Så jeg trenger ingen dørselgere. Og de vakreste teppene er helt gratis. Håper du nyter dem – hvis ikke allergien er for ille. Fortsatt god vår. 

Kvelde 22/4-2014

Med varm hilsen fra Even