Dagbokblader

Mye av min hverdag i juli er konsentrert rundt flåtefisket i Numedalslågen. Når laksen går i garnet og bjellene ringer, blir jo også hverdagen en fest. Dessverre er det alt for sjelden. Men når livet leves ved og på Lågen, er det også her ideene til bloggen dukker opp. Innimellom blir det litt usikker balansering på tømmerstokker og planker på flåten. En kveld vi holdt på å rette på noe, ble jeg stående å vippe litt fram og tilbake, veldig nær å stupe i elva, før jeg endelig gjenvant balansen. Nå er det vel også sånn at det siste årets 10-15 kilo ekstra har forskjøvet tyngdepunktet mitt såpass, at det er en utfordring for meg å komme i både lodd og water. Og følelsen av å miste balansen var ikke behagelig. Jeg husker jeg sa det til min far, da han begynte å bli gammel og ustø, at det er viktig å finne retningen før en begynner å gå. Det hadde han ikke tid til. Han var litt brå, og han snublet og falt noen ganger. Det spøkes av og til med at Forsvaret i sin tid hadde en instruks for falling på sykkel. Hvis du merket at sykkelen holdt på å velte, skulle du falle kontrollert mot høyre, mens du ropte tre ganger: Jeg faller. Jeg faller. Jeg faller. Jeg tviler på om jeg hadde vært i stand til å følge noen instruks, om jeg hadde bikket over og falt i Lågen her om kvelden. Mister en balansen, så mister en balansen. Og kontrollen.

Jeg vet at mange sliter med det rent fysisk. Noe med krystaller, indre øre eller balansenerve som ikke fungerer som det skal. Og jeg har forstått at det kan være fryktelig ubehagelig. Heldigvis har jeg vært spart for det. Men jeg har hatt min del av sviktende balanse i livet på det psykiske plan. Det er heller ikke behagelig. Jeg er vel i tvil om ordet i overskriften er noe virkelig ord, eller bare noe jeg har funnet på. Men for meg gir «livsbalanse» uttrykk for noe veldig viktig. Det berører vel noe av den samme tematikken jeg var inne på i forrige blogginnlegg om ankerfeste. Det var mye som lå bak da depresjonen slo meg ut i 1997. Sikkert litt arv og noen leie barndomsopplevelser. Helt sikkert et kronglete ekteskap og en slitsom skilsmisse. Og helt sikkert noen utfordringer i jobben som vokste meg langt over hodet. Følelsen når alt begynner å vakle i livet, og en ikke vet verken når en faller eller hvor dypt en faller, unner jeg ingen. Heller ikke opplevelsen av å falle til bunns og oppleve at bunnen ikke var der heller. Det tok år med medisiner og terapi å få stablet seg noenlunde på beina igjen. Men angsten som melder seg i dag, når det skjer ting som truer livsbalansen, kan også være fryktelig slitsom. Jeg er blitt bedre til å kjenne igjen symptomene. Det er mulig jeg har utviklet en slags indre jordskjelv- og tsunamivarsler. Og jeg vet litt mer om når jeg må trekke meg tilbake, hvile og forsøke å finne igjen livsbalansen. Det er mulig jeg nå roter meg helt bort i forskjellige metaforer. Men jeg har vel også en ide om at det er lettere å holde balansen når en er i bevegelse (sykkel, line o.l.). Når da dramatiske hendelser i livet, eller oppsamlede negative erfaringer, får livet til å stoppe opp, er det mye lettere å miste balansen. Og en blir litt redd for å falle helt til bunns igjen.

Vi er utstyrt med forskjellig evne og styrke til å takle slagene livet gir. Men de fleste bukker under når det bare blir nok. For å forebygge lite grann, prøver jeg å nyte og samle på livets gylne øyeblikk, for å ha dem som ballast når tunge dager og opplevelser samler seg og truer livsbalansen. Noen gode ord etter gudstjenestene i Stavern i sommer, gjør veldig godt. En strålende sommerdag med gode venner på Vestfoldskysten. En vakker sommerkveld ved Lågen. I kveld har jeg hatt selskap av både ender og bever. En venn som stiller opp når en trenger hjelp. En god klem. Et varmt smil. Rørt jordbærsyltetøy. Jeg kjenner jeg blir glad av å tenke på dette. Og jeg tenker at her ligger det mye hjelp til livsbalanse for min del. Fokus på de gode opplevelsene og det jeg mestrer. Ikke så mye på begrensninger, mismot og depresjon. Men du verden så lett det er å falle, når en kjenner en begynner å vakle. Derfor trenger jeg disse balanseøvelsene med fokus på livets goder og gylne øyeblikk. Du har sikkert dine. De bidrar definitivt til livsbalansen.

Kvelde 16/7-2014

Med varm og balansert hilsen fra Even

Skrivarstolen er flyttet fra gapahuken ved Lågen ned på fiskeflåten, der jeg sitter og venter på at laksen skal gå i garnet og bjellene skal ringe. Flåtefisket i Numedalslågen er en kulturhistorisk fiskeinnretning som er enestående i verden. Og vi får lov å drive på med det helt til noen i sin usigelige visdom finner ut at det er vi som truer villaksstammen. I hele fjor sommer fikk vi ti laks og en sjøørret. Jeg vet i hvert fall om en sportsfisker som fikk 16. Heldigvis er det også sportsfiskere som synes det er greit at noen ivaretar disse mange hundre år gamle tradisjonene. Her blir laksen ekstra bonus. For stort sett er det rigging, venting og rensing av garn som står på dagsprogrammet under laksesesongen. Men så kommer det en laks i ny og ne. Denne uka fikk vi fire. Og det er lite som slår årets første laksemiddag, med fersk villaks fra Lågen, nypoteter, agurksalat og remulade. Gjerne med jordbær til dessert. Da er det faktisk ganske godt å leve.

Men det var egentlig ikke laksefisket som skulle være tema i dag. Jeg har gått og tenkt på ordet i overskriften i noen uker; «Ankerfeste». Jeg brukte det i prekenen i Stavern kirke 22/6, da vi markerte Sjøforsvarets 200-årsjubileum og hadde marinebesøk i kirken. Det er hentet fra en salmestrofe der det står om dåpen som ankerfeste for vår tro. Det ankerfestet er jeg glad og takknemlig for i livet mitt. Nå har jeg prøvd å ikke bruke bloggen til å preke. Det har jeg tenkt å fortsette med. Men noen smådrypp får dere tåle. Og grunnen til at dette nå likevel blir et tema i dagens blogginnlegg, er at en av marineoffiserene under kirkekaffen på Fredriksvern Verft, bemerket at dette ankerfestet trenger vi jo på flere områder i livet – ikke bare troens. Det er veldig sant. I en sang til min 50-årsdag skrev gode venner: «Ved Lågens bredd, der finner du hans hjem og vern og feste. Som byder på det meste.» Ankerfeste. Jeg trenger det i livet mitt. Du trenger det i livet ditt. Fiskeflåten jeg sitter på (bildet) har ikke anker. Den holdes på plass midt i strømmen i elva av to tykke vaiere. Når jeg ligger her om natta, kan jeg ha mareritt om at vaierne ryker og flåten seiler ut Holmfoss 2 km lenger ned i elva med meg om bord. Jeg kjente litt på noe lignende da jeg satt i hytta på flåten tirsdag mens det lynte, tordnet og bøttet ned. Tro om lynet kan slå ned i et flåtefiske.

Det er mange ting i livet som kan gjøre oss urolige, usikre og redde. Det kan være alvorlig sykdom, fysisk eller psykisk. Det kan være tapet av noen vi var glad i, og som mye var avhengig av i livet. Det kan være jobbkrise og økonomisk usikkerhet. Både unge, voksne og eldre kan kjenne på usikkerhet i møte med liv og fremtid. Der en føler at alt er i drift. Du og jeg trenger et ankerfeste. Noen finner det i dåpen og troen. Men da depresjonen slo meg ut av liv og prestetjeneste i 1997, var det mye som skapte usikkerhet i livet mitt, selv om troen var rimelig trygg. Jeg kjenner fortsatt ganske ofte på det, når dagene oppleves mørke og tunge. Vi trenger ankerfester i livet. Mange har det i en trygg personlighet formet av kjærlighet og gode rammer i livet fra de var små. Det å oppleve seg elsket er kanskje det aller beste ankerfestet vi kan ha. Sammen med det å oppleve seg verdifull og betydningsfull. Det kan vi være med på å bygge opp hos hverandre med kjærlighet og gode ord. En oppmuntring koster veldig lite og betyr veldig mye. Et smil, et håndtrykk, en klem eller et vennlig ord kan hjelpe noen til å finne ankerfeste i livet. For noen krever det kanskje langvarig terapi, når en opplever at alt flyter i livet. Men for veldig mange kan det være nok med noen gode ord, litt nærvær og litt omsorg.

En ganske vanlig dåpsgave er et smykke med kors, anker og hjerte – symbolene for tro, håp og kjærlighet. Fyller en de symbolene med innhold, kan det gi solid ankerfeste på veldig mange områder i livet. Størst blant dem er kjærligheten. Selv om den også iblant kan oppleves som livets rot, som det står i en salmestrofe. Men når den gode kjærligheten både til oss selv og andre får blomstre, har vi det tryggeste ankerfestet vi kan ha. Der du måtte være i ditt liv. Og her jeg sitter på flåtefisket midt i Lågen. Ved Lågens bredd der finner du hans hjem og vern og feste. Det er mulig jeg må ha en liten tur ned i kveld også. I dag har det stort sett vært fotball og forberedelser til gudstjeneste i Stavern i morgen kl. 10.30. Der er det to dåp og nye ankerfester som skal etableres. 

Kvelde 5/7-2014

Med varm hilsen fra Even

Det er lenge siden forrige blogginnlegg ble lagt ut. Har det vært for mange glade dager, tro? I dag har jeg vært på åpningen av Glade dager i Stavern. Målet var å få i tale en flaggkommandør som skulle åpne dagene. Han ble hentet med sjalupp under dansk flagg, rodd av venner av Orlogsbriggen Fredriksvern, og møtt av salutt fra Tordenskjolds soldater. Og han holdt en god åpningstale som knyttet Staverns maritime historie til Glade dager, til Sjøforsvarets 200-årsjubileum, og til dagens Sjøforsvar. Marinemusikken holdt en flott liten konsert. Og jeg fikk vært om bord i tre fartøy fra Sjøforsvaret, som er på besøk i Stavern i helga. Det er 27 år siden jeg var Sjøforsvarsprest i Harstad Sjøforsvarsdistrikt, med 6 uker ombord på båt. Og det var en flott opplevelse å komme om bord i disse båtene i dag. Og jeg fikk flaggkommandøren i tale, så gudstjenesten i Stavern i morgen kl. 10.30, blir avsluttet med «Gud bevare kongen og fedrelandet». Det hører absolutt til i en kirke, som vel var Norges første marine- og garnisjonskirke. I Stavern i dag var det parade med mange flotte innslag, fire korps, flott vær og stor stemning. Det kan absolutt bli glade dager av slikt, særlig for oss som er glad i korpsmusikk. Lykke til med de glade dagene. Jeg fikk også vært innom et par av kunstnerne som stiller ut i Stavern. Det er også til å bli glad av.

Ellers har jeg produsert en rekke sanger denne forsommeren – til konfirmasjoner, bryllup og jubileer. Der har det også vært mange glade dager. Noen av dem har jeg fått være med på. Resten har gitt litt penger i kassa, og det er heller ikke å forakte. Så fikk jeg være med gode venner på hytte i Strømstad et par dager, før jeg returnerte til 50-årslag og gudstjeneste i helga. Jeg fikk oppleve min årlige sommernatt ved Anundsjø. Og jeg nøt stillheten ved Lågen kl. 5 første pinsedag morgen, etter en fantastisk Idyllkonsert kvelden før. Og jeg fikk vært på gudstjeneste i Bøkeskogen andre pinsedag, før dagen fortsatte med en hyggelig vigselssamtale. Både i Bøkeskogen og på konsert i Nanset kirke uka før, gav koret Kick meg en sang- og musikkopplevelse som både rørte, varmet og gledet. Så det har vært mange glade dager i livet mitt de siste ukene. De prøver jeg å nyte. For jeg vet jo så inderlig godt at nedturene kommer. Da er det veldig godt å ha noen glade dager som ballast. Og gledene trenger ikke være så mange og store for at det skal bli en glad dag. Ikke så dyre heller. I kveld fant jeg noen markjordbær på favorittplassen min ved Lågen. Og jeg fant et strå å tre dem på (bildet). Og jeg gleder meg til å spise dem.

Men både skipsbesøk og markjordbær kaller også fram litt såre minner hos meg. Jeg var på sjøtjeneste i Vestfjorden ved Bodø med KNM Vidar i 1987, da mamma ringte for å fortelle at kreften hadde spredd seg så mye at det ikke var mer å gjøre. Det ble ingen glad dag for Sjøforsvarspresten. Sommeren 1988 plukket jeg to fulle strå med markjordbær og hadde med til mamma på sykehuset. Og den høsten døde hun, litt over 60 år gammel. På vei til og fra Stavern i dag fikk jeg med meg litt av sykkelløpet Granfondo Don Pedro, med Dag Erik Pedersen i spissen. Der går jo det meste av inntektene til Kreftforeningen. Og fetter Jostein og flere var med og syklet. Det har jeg stor respekt for, så lenge jeg slipper å sykle selv. Jeg fikk jo også en utfordring til isbading på Facebook i vår. Der sto valget mellom bading og gave til Kreftforeningen. Jeg sa vel tydelig fra hva jeg mente om det. Det kan umulig tjene kreftsaken at jeg fryser i hel. Sånt mas fører bare til at jeg røyker mer. Og det tjener i hvert fall ikke saken. Så folk må sykle og bade så mye de orker året rundt. Så lenge jeg får være i fred. Så er det sagt. Og sorgen og gleden har krysningspunkter, og det er ofte kort vei mellom dem. Derfor prøver jeg å nyte gledene, om de er aldri så små. Som vakker korpsmusikk. Sol og glade dager i Stavern, Norges smilehull. En stille kveldsstund ved Lågen. Og et bitte lite strå med markjordbær. Det smakte sommer! Du kan enda rekke å finne et. Og skynd deg å nyte sommernettene, for nå blir de kortere. Men enda kan sommeren by på både glade dager og netter. God sommer.

Kvelde 21/6-2014.

Med varm hilsen fra Even

En gang for mange år siden skulle Mats Sandmann, som var avgående AP-Statsråd, på TV lære Odd Einar Dørum noe triks rundt det å være statsråd. Det er mulig rollene var motsatt, men poenget er det samme. Det hender jo ganske ofte at de må holde taler på flere steder i løpet av en dag. Da er det to ting som er viktig å få med, sa Sandmann. «Finn ut hvor du er. Og si at du er glad for å være der.» Jeg tenkte det var et greit sted å starte. Jeg er glad for å være her! Dette er vel et slags sponsorarrangement for Idyllkonserten ved Lågen senere i kveld. Der sponsoren Asbjørn Næss AS får litt igjen for velvilje og støtte gjennom mange år. Så får jeg være med å gjøre det jeg er best til: Kåsere. Så jeg er glad for å være her.

Men: Hvor er jeg egentlig? Hva heter denne sjappa? Jeg sendte melding til Asbjørn d.y. i går, og fikk omtrent det svaret jeg ventet. I min barndom het det alltid at vi skulle bort på FRYSA. Om det var BP, NOROL, Statoil. Eller Asbjørn Næss AS. Så var det fortsatt FRYSA i mange år. Eller bare BERNT. Jeg skal bort til Bernt en tur. Og denne nye, flotte butikken? Het den STIHL-butikken en stund? Kanskje fortsatt? Eller er det TREND Kvelde? Jeg tror aldri jeg har sagt at jeg skal bort på Asbjørn Næss. Nå er vel dagens Asbjørn både glad og lettet for at jeg ikke vil bort på han. Jeg er mer enn fornøyd med en klem fra Inger Anne i ny og ne. Eller en av jentene i butikken. Men dette butikknavnet må vi kanskje gjøre noe med. Det må ikke bli for komplisert. Kanskje «SØRVISEN» kunne være et brukbart navneforslag? Det klinger jo litt sånn som Snæksen i Svarstad.

Det er ikke mange dagene siden jeg hørte om noen som trengte et legemiddel dere ikke hadde inne. «Jeg kommer oppom med det i morgen ettermiddag», sa Inger Anne. Sånt skjer bare på SØRVISEN. Og Jon Severin minnet meg om noe som skjedde for mange Herrens år siden. Jeg hadde glemt det. Det er mulig jeg var for syk den gangen. Jeg trengte visst transport til lege i Larvik. Da ble jeg hentet på Sundby av Tore i ei svart boble, sier Jon. På FRYSA tok Bernt over transporten. Tore hadde ikke fått sertifikat, så han kunne bare kjøre innenbygds. På veien utover møtte vi Knut, og han overtok resten av syketransporten til Larvik. Og det må jo ha gått bra. Jeg står jo her i dag. Og det gir enda mere grunn til å være glad for å være her. Sånt skjer bare på SØRVISEN! Alle tre brødrene i sving for å få en liten guttepjokk til lege i byen. Ikke rart jeg ble glad i dere. Og jeg må få lov å si at jeg savner Tore her i dag. Han var en likandes kar. Det hører til i familien. Og det går i arv. Og det merkes på SØRVISEN.

En kort tur innom FRYSA igjen. På 60-tallet var det ikke fryseboks i mange hjem i Kvelde. Så søndagssteika måtte hentes på FRYSA hos Bernt. Far syklet bort på lørdagen for å hente steika. Men det hendte den ble borte på veien hjem, og mor måtte finne på noe annet til søndagsmiddagen. Far hadde gitt bort steika til noen han syntes trengte den mere. Det var vel noe med atmosfæren på SØRVISEN også den gangen som kanskje var smittsomt. Det er jeg forresten helt overbevist om. Smil, varme, humør, velvilje, hjelpsomhet og gode ord smitter. Det sprer seg som ringer i vann. Og det er et av varemerkene her på SØRVISEN. Det har det alltid vært. Jeg var på et sykehjem i vår og hadde andakt. Jeg hang ytterjakka over en stol i stua, og alt var vel. Helt til jeg skulle gå og en eddikskrukke bemerket at «Vi har garderobe her.» Jeg var på vei til Stavanger. Jeg hadde ikke med magesyretabeletter verken til henne eller meg. Så jeg var sur og grinete til langt forbi Kristiansand. Det er jeg ALDRI når jeg går ut herfra. Smil og godt humør smitter.

Nå er det jo ikke så mye av det dere selger, som jeg kan bruke. Praktiske redskaper har jeg et anstrengt forhold til. Og det kan være farlig både for meg og andre om jeg prøver å bruke dem. Og jeg avskyr maling. Det er en av grunnene til at jeg ikke kan ha kvinnfolk i huset. Jeg kan ikke ha noen som maser om oppussing hele tiden. Men jeg er glad for fiskeutstyr og for kjøpemark, når jeg ikke gidder å grave selv. Og jeg er takknemlig for hjelp til hjulskift høst og vår. Jeg har hatt stor glede av kopimaskinen i 2. etasje. Og jeg er svært glad for all hjelp med Viking gressklipperen, og for gamle deler som Jørn har tatt vare på. Det er jo en skatt. Både Jørn og gressklipperen. Jeg har også fått være en del av metadonprosjektet dere har satt i gang – der dere forsyner både meg og andre med Otrivin nesespray. Og jeg kan få enkel medisin til andre av mine lavstatuslidelser, som tørre lepper, sure oppstøt og hemoroider. Jeg må bare passe på hvor jeg pensler først. Er det alvorligere ting på gang, kommer det jo også busslaster med reseptbelagte medisiner hit. Du får det på SØRVISEN. For ikke å snakke om alle de flotte gaveartiklene vi kan få kjøpt i femikroken ved inngangen.

Så har vi det litt som på Rjukan, her tett innunder Jordstøyp i Kvelde. På Rjukan har de montert solspeil på fjellet, slik at folk kan nyte sola på torvet også om vinteren. Her bortunder Jordstøyp, der sola også blir tidlig borte, er det etablert et senter der sola skinner hele tida. På Esson, Spar og Kveldesenteret også. Jada. Der også. Men her på SØRVISEN. Jeg tror aldri jeg noensinne har gått sur og lei ut herfra. Gode ord, smil og godt humør smitter. «For Solan Gundersen er problemet en bagatell, det umulige en utfordring.» Slik er det også på SØRVISEN. Det betyr jo at en av og til kan gå ut herfra med noe en ikke har bruk for. Litt sånn som de doble fustasjopphengsomkoblingene til Wesenstund. Men jeg er alltid glad når jeg går ut herfra. Det er sikkert ikke bare solskinnsdager her, heller. Men det betyr mye at det er sola som møter oss når vi kommer innom. Og hvis jeg nå skal trekke noen veksler på min teologiske utdannelse, kan jeg kanskje si: «Det nytter ikke bare å si HALLELUJA. En må gjøre det også.» Som her på SØRVISEN. Bernt fikk jo også en kirkelig karriere med et par år i Menighetsrådet. Nå er vel de åndelige syslene begrenset til å samle inn kollekt i melkespannet på Idyll.

Jeg håper dere kommer dit i kveld. Med grillmat, litt snadder til melkespannet og masse godt humør. Festen i dag fortsetter ved Lågen. Grilling fra kl 6. Konsert kl. halv ni. Som alltid velvillig sponset av Asbjørn Næss AS og flere.

Takk for at dere er her, hva dere nå heter. Det er mulig mitt navneforslag dør med dette kåseriet. Men det var moro så lenge det varte. Takk for alt dere har betydd og betyr for bygda. Takk for at dere sysselsetter min nevø bak rattet i Asbjørn Næss Transport. Takk til og for SØRVISEN. Og tusen takk for oppmerksomheten!