Dagbokblader

Hoveddelen av dagens blogginnlegg er hentet fra mitt bidrag til boka «Mitt kjære Larvik», som kom ut i forrige uke. Det er bind 10 i bokserien, og denne gangen er det 12 bidragsytere som skriver om barndom og oppvekst i ulike deler av Larvik kommune. Boka har fått tittelen «Fresk luft og Norgesplaster». Den er redigert av Dagfinn W. Ellefsen, og gitt ut på Norgesforlaget AS. Da vet du antagelig det som er nødvendig for å få tak i boka, hvis du har lyst til å kjøpe den. Det har vært veldig moro å være med å bidra i boka. Og jeg koste meg mens jeg satt og skrev og hentet fram både bilder og minner fra mine oppvekstår i Kvelde. Selv om noen av minnene også er litt såre. Du får en liten smakebit her av mitt bidrag til boka. Avsnittet har overskriften «Barneskirenn». Vil du lese mer, må du kjøpe boka. Kanskje kan det også inspirere noen til å hente fram egne barndomsminner. Her kommer smakebiten fra boka.

Barneskirenn.

Jeg starter med min sportslige karriere. Det blir et forholdsvis kort avsnitt. For her har jeg ikke mye å vise til. Det var lite rom for kortvokste, fyldige, litt trege figurer i lagidrett og vintersport i Kvelde. Det startet på jordene på Mangelrød. Svend Arild arrangerte skirenn for nabobarna. Mora hadde kokt sukkervann, som vi fikk servert i pausen. Og det var edel kappestrid mellom Sundby- og Mangelrød-unger, akkurat som i forrige generasjon. Jeg er litt usikker på prestasjonsnivå og premiering, men dette mener jeg å huske var gode opplevelser. Så ble det arrangert langrenn og hopp for småtasser i Vestbyåsen. Smårollingrenn, tror jeg det ble kalt. Der tror jeg også jeg halte i land ei teskje i premie i hopp, selv om dette for min del nok lå nærmere kulekjøring. Det som vakte mest oppsikt den gangen, var referatet i Østlandsposten, som kunne fortelle at Martin Aamodt og Even Sundby hadde hoppet i Vestbyåsen. Folk så for seg bestefedrene våre, som vi var oppkalt etter, og det ble visst sterkt for noen. Jeg har vært med på ên fotballkamp på småguttelaget i Kvelde IL. Da var forfallet på laget så stort, at det kom en delegasjon til Sundby for å hente meg, så de kunne stille lag. Vi tapte 6-0 mot Larvik Turn, og jeg ble aldri mer spurt. Men denne gjesteopptredenen medførte rett til deltagelse på årets fotballfest på Gylnarheim. Det ble også en selsom opplevelse, der jeg er mest kjent for å ha avlevert tidenes brusrap på lokalet i Kvelde. Og det sier ganske mye. Dette var stort sett hele min sportslige karriere. Jeg husker vagt noen skoleskidager i Fosserødbakkene, i Kariås og på Gjone, og enkelte skoleskiturer til Vindfjell. Og jeg husker idrettsdager på barneskolen med en litt sår følelse. Kroppsform og spenst er jo allerede gjort rede for. Men i et par år rundt konfirmasjonen, vokste jeg 20-30 centimeter. Det resulterte i en litt mer harmonisk kropp, og en 60-meter på gymnaset på 7.6. Den er jeg litt stolt av.

Så langt sitat fra boka «Mitt kjære Larvik». Det er mer enn 35 år og nesten dobbelt så mange kilo siden 60-meter persen. Men jammen har det vært mange spennende opplevelser i livet siden også. Og både oppturene og nedturene har vært mange og store. Det er vel stort sett det denne bloggen handler om. Men denne gangen var det noen minner fra barndommen jeg hadde lyst til å dele.

 Kvelde 31/10-2014

Med varm hilsen fra Even

I går var Verdensdagen for psykisk helse. 10. oktober settes det fokus på psykisk helse over store deler av verden. Her hjemme ble Åpenhetsprisen fra Foreningen Mental Helse tildelt Eline Medbøe og Lene Marlin. Denne fikk de for sin åpenhet rundt egne psykiske problemer og erfaringer med det i nær familie. En åpenhet jeg håper og tror kan bidra til at andre våger å snakke med noen når livet butter imot, og til at noen kanskje kan unngå å havne i det psykiske uføret noen av oss har opplevd. Det er derfor jeg og har valgt å være åpen om min depresjon. Selv om det alltid koster en del å snakke om det. Men kan jeg hjelpe noen å leve litt bedre med, å komme ut av, eller til og med å unngå psykiske lidelser, er det verdt det, tenker jeg. I går kveld var jeg på mannsfest på Verningen og kåserte om livsmot og livsglede. Og selv om det ofte kan være så ymse med livsmotet for min del, bringer livet såpass mange små og store gleder, at det innimellom gjør livet både godt og verdt å leve. Dessverre er det ikke alle som opplever det. Derfor trenger vi både verdensdagen for psykisk helse, og det fokuset og den åpenheten den skaper. Kanskje kan den gi noen livsmotet tilbake.

Nå var det vel ikke dette som fikk mest oppmerksomhet i media i går. Det fikk tildelingen av Nobels fredspris 2014 til Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi. Den ene for arbeidet for kvinners rett til utdanning, den andre for kampen mot barnearbeid. Det var ikke en pris til antidopingarbeid i finsk langrenn, som noen trodde, da de først hørte navnet. Begge fredsprisvinnerne kjemper med livet som innsats en kamp for barns rettigheter og muligheter. Noe som for oss kanskje er en selvfølge, men som for veldig mange verden rundt fortsatt er en drøm. En drøm verdt å kjempe for. Gratulerer med vel fortjent fredspris. Og vel fortjent åpenhetspris. For det er dessverre et faktum, at veldig mange barn og unge også sliter med psykiske problemer. Både i Norge og i verden for øvrig. For å hedre prisvinnerne både nasjonalt og internasjonalt avrunder jeg dagens lille blogginnlegg med Torbjørn Egners bønn og ønske for alle barn i hele verden.

Jeg folder mine hender små i takk og bønn til deg.

La alle barn i verden få det like godt som jeg.

Vern alle med din sterke hånd mot fattigdom og død.

Og hjelp små barn i alle land så ingen lider nød.

La ingen krig og sult og sott få gjøre oss fortred.

La alle leve trygt og godt i frihet og i fred.

Kvelde 11/10-2014

Med varm hilsen fra Even

Jeg er mye mer glad i vår og sommer enn i høst og vinter. Men nå er den her. Den første høstmåneden er allerede unnagjort, og den første høststormen har feid over landet vårt. Og september har gått uten et ord i bloggen. Det henger sammen med at den første høstmåneden dette året bød på noen ekstra utfordringer i livet mitt. Og den turbokraften jeg etterlyste i august, har i hvert fall vært fraværende i september. Nå har det vel vært mest gode dager i september også, når jeg tenker etter. Men det er bare det at de vonde dagene var så fryktelig vonde. Nå kan vel ikke jeg skryte på meg en smerteterskel av nevneverdig høyde. Men likevel. Energi og overskudd var som blåst bort.

Måneden begynte bra. Jeg hadde noen flotte dager hos tante i Sykkylven, og en fantastisk biltur hjem over diverse fjelloverganger i praktfull norsk natur. Så ble det ei trivelig helg med gode venner på diakonissenes landsted i Asker. Men så satte elendigheten i gang. Søndag 14/9 havnet jeg på legevakta i Larvik og akutten i Tønsberg med voldsomme brystsmerter. Jeg ble sjekket for det meste. Men sannsynligvis var det bare muskelsmerter i brystet. Jeg ante ikke at det kunne gjøre så vondt. Men vondt var det i flere dager. Jeg raste nok ned noen hakk på prioriteringslista på akutten da EKG, røntgen og blodprøver hadde utelukket hjerteinfarkt og blodpropp og sånt. Det har jeg egentlig stor forståelse for. Det er flott at helsevesenet er der for oss når det virkelig står om livet. Det gjorde det ikke for meg, viste det seg. Og der ble jeg liggende. Det var litt stusselig å ligge der og bare vente. Etter hvert kom legen for å si at alle prøver og bilder så bra ut. Og fetter Harald, som også hadde ventet og foret parkometeret halve natta, kunne kjøre meg hjem. Men ingen hadde tid til å plukke av meg sugekoppene etter EKG-testen. Jeg fikk røsket av meg noen selv på sykehuset. Men jeg fant flere rundt på kroppen dagen etter. Sånn er det når skrotten ligger rundt 3 XL. Det skaper noen skjulesteder tynne mennesker ikke har. Og enda er det rester av lim flere steder på overkroppen. Og smertene varte langt ut i uka, til tross for Paralgin Forte og sterke Ibux. Det ga seg fram mot helga, og jeg greide så vidt å gjennomføre gudstjenesten i Stavern. Men kroppen var helt tom for krefter. Så tror jeg kanskje alle tablettene førte til at magen ble fryktelig urolig, uten å gå i detalj på det. Det blir en heller ikke veldig opplagt av. Så det ble et par slitsomme uker.

Men så kom det noen lyspunkter igjen i slutten av måneden. Jeg fikk være med prestene i Larvik prosti til Skagen et døgn. Og jeg feiret 55-årsdag sist søndag. Det strømmet inn hilsener på Facebook og mobil, og dagen ble avsluttet med middag på kinarestaurant i Larvik med de aller nærmeste, som spanderte jubileumsmiddag. Lillebror kom også opp med middag et par dager mens brystsmertene herjet. Praktisk omsorg gjør veldig godt. Men formen er på et lavmål etter et par ukers stillesitting. Og jeg tenkte jeg skulle prøve å få den gamle skrotten litt i siget igjen. Sist mandag ble det tur til Musekollen i Kvelde, med en strålende utsikt i flere retninger (bildet). Det er greit med toppturer der en kan kjøre mesteparten av veien. Tirsdag prøvde jeg ei runde i lysløypa. Det var bare vondt. Men det var LITT godt etterpå. Og jeg håper det ikke blir med denne ene gangen. Jeg vet jo så inderlig vel at både kropp og sjel har godt av bevegelse og frisk luft. I dag har jeg vært en liten tur ved Lågen. Og nå sitter jeg ute og skriver i strålende varm høstsol. Og da føles ikke livet så aller verst likevel. Men jeg har et håp om at jeg skal få gjort Søren Kierkegaards ord til mine, både i teori og praksis. «Jeg går meg hver dag mitt daglige velbefinnende til.» Og høsten kan også være ganske vakker, når sola varmer og høstfargene stråler. Men til uka blir det masse regn. Da får vi nyte høsten inne. Som professor Humlesnurr sier: «Man kan finne glede i selv den mørkeste stund. Hvis man bare husker å tenne lyset.» Fortsatt god høst.

Kvelde 2/10-2014

Med varm hilsen fra Even

Min uvitenhet om biler og bilmotorer er nærmest grenseløs. Jeg kan peile og etterfylle olje, fylle spylervæske og diesel på rett plass, og skifte hjul når jeg må. Der stopper det. Derfor burde jeg absolutt hatt råd til en ny bil med fast serviceavtale. Det har jeg ikke, og dermed dukker det opp en del utfordringer langs veien, bokstavelig talt. Nå er det vindusspyleren som ikke virker. Og det er litt dumt foran vestlandsturen som starter på torsdag. Heldigvis er jeg velsignet med både bror og fetter som har lovet å ta seg av dette. Men så er det noe galt med turboen også, hva nå det måtte være. En gang hadde turboslangen hoppet av. Da var det bare så vidt bilen greide å kreke seg framover. Men den skrudde min fetters sønn på igjen. Og alt var såre vel. Men nå er det noe galt igjen. Av og til når jeg akselererer ut på motorveien og bilen drar seg mot 100, slås det på et varsellys og motorkraften forsvinner. Før bilen så smått kommer i siget igjen. Det er ikke så bra at bilen plutselig stopper opp, når jeg er på full fart ut på motorveien eller prøver å kjøre forbi. Det kan bli mye uro i trafikken av slikt. Turboen står høyt på lista over mistenkte. Jeg leste noe på nettet i sta om at turboens funksjon var å få motoren til å yte mer. Det lille ekstra når jeg skal kjøre forbi eller komme i fart på motorveien. Men her er det altså noe som er galt.

Denne lange innledningen, som kanskje ingen er blitt noe klokere av, skulle føre meg over på selve livet som tema. For jeg har det sånn der også. Det hender alt for ofte at både turboen og motorkraften svikter. Når jeg synes jeg er i en god stim med gudstjenester, kåserier, sangskriving og annet arbeid. Eller hygger meg sammen med venner i ulike sosiale sammenhenger. Og jeg gir på litt ekstra, for jeg synes at nå går det så bra. Plutselig blir motorkraften borte, og det føles som om livet stopper opp. Jeg vet jo at det er sånn. Og jeg prøver å ta hensyn til det. Dette er noe depresjonen har påført meg, og som jeg langt på vei har lært meg å leve med. Men ikke alltid. Og da oppleves det både frustrerende og leit. Da går jeg til Lågen. Som nå. En strålende varm sensommerkveld sist i august. Her trenger jeg ikke turbo. Her er det hvile, avkobling, litt fintenking, ro og nye krefter å hente. Ikke helt ro, forresten. Til det er det for mange bønder på jordene. Men nå unner jeg dem virkelig litt stabilt fint vær, så de kan få resten av avlingen i hus. Mye av kornet er vel dessverre ødelagt av de kraftige regnbygene i august. Ja vel. Nå roter jeg meg visst ut på jordet også. Men jeg var egentlig ferdig med hjertesukket om turbosvikten.

Da kan jeg gå inn for landing. Jeg har navnedag i dag, av alle ting. Det har aldri hatt noen sentral plass i mitt liv. Men Østlandsposten og en fetter minnet meg om det i morges. Even er avledet av Øyvind og Eivind. Det betyr visstnok lykke og kriger. Eller lykkelig kriger/stridsmann. Selv om ØP var litt uklar på dette. Jeg er litt skeptisk til det med kriger. Men jeg ble jo utnevnt til Kommandør av Sigurd Jorsalfares Orden da jeg var feltprest i Norbatt i Sør-Libanon. Utnevnelsen skjedde med mye seremoniell og festivitas i lystig lag med offiserskolleger. Det hele er stort sett noe sludder, men litt hyggelig og ærefullt likevel. Men kriger? Nei, det blir jeg aldri. Jeg tror ikke mor og far tenkte det da jeg fikk navnet mitt, heller. Jeg heter Even fordi min farfar og min tippoldefar het Even. Sånn er det med den saken. Men lykke har jeg sans for. Og jeg prøver å nyte og ta vare på de lykkelige stunder og de gylne øyeblikk, som her ved Lågen en vakker sensommerkveld i august (bildet). Et annet av sommerens lykkelige øyeblikk for min del, var da Sølvguttene med følge sang Alf Prøysens vise om Even på Sommeråpent på NRK. Hundreårsjubileet er jo blitt behørig markert gjennom hele året. Og det er jo en nusselig sang. Når mor i barselseng slår i sengestolpen, og sier: «NEI! Even, Even, Even, Even, Even. Er et navn for en gromgut som han. Even, Even, Even, Even, Even. Blir en pryd for sitt fedreneland.» Eller kunne blitt. Synd at turboen sviktet. Men jeg nyter sensommerkvelden og et gyllent øyeblikk ved Lågen. Og da er det samsvar mellom navnet og i hvert fall deler av betydningen. Even er lykkelig.

Kvelde 26/8-2014

Med varm hilsen fra Even

Det ble langt mellom blogginnleggene i sommer. Det beklager jeg. Men jeg ser jo på treffene at noen er innom av og til for å se etter nytt stoff. Nå kommer det endelig noe. Dagene og ukene i sommer har gått med til gudstjenestearbeid, sangskriving og et til dels mislykket laksefiske i Lågen. Et par festlige femtiårslag fikk jeg også med meg. Og jammen ble det et par vielser i Kvelde kirke også i månedsskiftet juli/august. Det er en flott opplevelse å være sammen med venner og kjente i hjembygdas kirke, og bidra til at deres håpefulle smis i hymens lenker. Og så mye vakker ungdom det er i disse sommerbryllupene. Den som hadde vært 25 år igjen. Hva var det jeg leste her en gang: Hun hadde en figur som kunne få en kardinal til å sparke hull i et glassmaleri. Og kardinaler og kirker skal det handle litt om i fortsettelsen også.

Jeg har nemlig vært ei uke på ferie i Krakow i Polen sammen med en god kamerat. Dette som var hovedstaden i Polen fram til slutten av 1700-tallet, er en fantastisk by. Men jeg ble jo til slutt lei av trasking i varme bygater og guiding i store grupper. Så jeg satte meg på en uterestaurant på den enorme markedsplassen i Krakow (Europas største?), midt mellom Mariakirken og kleshallen, med en god kald drink og penn og skriveblokk. Da er jeg veldig nær livsdrømmen for min del. Enten den leves ut ved Lågen hjemme eller på markedsplassen i Krakow. Jeg nøt virkelig dagene i denne vakre byen, selv om det innimellom var veldig varmt. Det var ikke aircondition på hotellrommet. Med vinduet åpent om natta, føltes det som båre trikkeskinner, biltrafikk og ulende ambulanser la veien innom rommet mitt. Men vi bodde bare 5 minutters gange fra gamlebyen. Og dagene har vært gode. Lunsjer og middager ute på og rundt markedsplassen med et yrende folkeliv og eim av hestemøkk fra alle de flotte hestedrosjene som frakte turister rundt i byen. Og et par flotte kvelder på restaurant og bar i den sjarmerende jødiske bydelen i Krakow. Krakow har noen fantastiske bygninger og en spennende historie. Vi besøkte det kongelige slott og var på båttur på Wisla. Vi var i bydelen Nova Huta, som ble bygget som en kommunistisk «signaturbydel» på 1950-tallet. Vi fikk litt av historien rundt Oscar Schindler, som også utspant seg her i byen. Og vi hadde en formiddag i Auschwitz/Birkenau, som gjorde sterkt inntrykk. Her ble hundretusener mishandlet, utsultet, eksperimentert med, gasset i hel og kremert i løpet av andre verdenskrig. Størst inntrykk gjorde det å se bilder av barn på vei mot utryddelsesleirene. Og hele rom fulle av barnesko, som ingen hadde bruk for lenger. Jeg tenker at skoleturene med de hvite bussene og andre, har vært viktig for skoleungdom opp gjennom åra. Og jeg skulle ønske at vi hadde lært. Selv om lidelsene i fjellene i Irak, i Midtøsten og andre steder i verden tyder på det motsatte. Menneskelig grusomhet kjenner ingen grenser.

Heldigvis kan mennesker også gjøre godt og skape vakre ting. Historien om Oscar Schindler vitner om det. Vi hadde også en flott tur til saltgruvene utenfor byen. Der var det sikkert også mye elendighet i arbeidet med utvinning av salt. Men nå har polakkene skapt et fantastisk monument og museum der. Den enorme katedralen, der alt interiør er hugget ut av salt, var imponerende. Der var det også en skulptur av pave Johannes Paul II (bildet). Mye av hans liv utspant seg i Krakow, mens han fortsatt het Karol Wojtyla, og det er de oppriktig stolte av. Det var bilder av han over alt. I Nova Huta fikk vi også en ide om hvor viktig han var, da Solidaritet og andre i Polen startet opprøret mot kommunismen.

Mye spennende historie. Mye god mat og drikke. Men «dumplingene» kan de ha for meg. Disse klisne melbollene fylt med diverse uhumskheter. Men jeg måtte jo prøve. Ellers ga turen både avkobling, opplevelser og mersmak. Jeg drar gjerne tilbake til Krakow. Og det er mange andre steder å besøke i Polen, et par timers rimelig flytur hjemmefra. Men det var godt å komme hjem igjen. Å sitte og skrive og se på livet på markedsplassen i Krakow har absolutt sin sjarm. Men det er ingenting som slår Idyllplassen ved Lågen. Som vennene skrev i femtiårssangen min. «Ved Lågens bredd, der finner du hans hjem og vern og feste. Som byder på det meste. For hjemme er det best.»

Kvelde 18/8-2014

Med varm hilsen fra Even