Dagbokblader

Forrige blogginnlegg handlet om galgenhumor og selvironi, en form for humor jeg har hatt både glede og nytte av i livet. Parodien og karikaturen er andre former for humor. Og når de treffer på kornet, kan de være hylende morsomme. Men de kan også være både stikkende og sårende. Det har vel en del politikere og andre offentlige personer opplevd opp gjennom historien. Men en merker fort om parodien er vennligsinnet. Overdrive skal den jo. Det ligger i både parodiens og karikaturens vesen. Og mang en revy, både nasjonalt og lokalt, har hatt stor suksess med glitrende parodier. Det var ikke fritt for at jeg skalv litt i knærne da Østlandsposten kunne melde at latteren runget gjennom salen under årets lokalrevy i Hvarnes, der damene på Granborg grendehus fikk besøk av Even Sundby i Jørn Helgelands skikkelse. Lørdag var jeg på finalefesten og fikk se nidingsverket. Jeg reiste hjemmefra med skrekkblandet fryd for å se hva revygruppa Makalausen hadde kokt sammen. Etter at jeg leste Østlandspostens anmeldelse, har jeg forgjeves bladd meg gjennom de nye kirkeliturgiene på leting etter en enkel, men effektiv liturgi for bannlysing. Den finnes åpenbart ikke. Men jeg skal til Roma til helga. Der har de mer tradisjon for slikt. Og jeg regner med at jeg der kan finne inspirasjon til noe som kan tilpasses lokale forhold i Lågendalen. For noe må jeg jo finne på som tilsvar til Makalausens revynummer. Det være meg langt i fra å lide i stillhet. Og jeg skal ha flere gudstjenester både i Kvelde og Hvarnes utover vinteren og våren. Så ingen skal føle seg for trygge.

Det ble en flott finalefest på kulturhuset Bjerkely i Hvarnes. I sin usigelige visdom har de funnet ut at Hvarnes blir kommunens geografiske (og kulturelle) midtpunkt, hvis og når kommunene Lardal og Larvik slås sammen. Det ble da også gjennomgangstonen i revyen, der Hvarnes kommune ble lansert, med en diger potet og et par grantrær i kommunevåpenet (bildet). Der hadde de også fått med Bjerkely kulturhus og Larviks og Lardals tidligere kommunevåpen. Og noen hadde skutt et lite hull i kommunevåpenet med rifle. Det skulle illustrere smilehullet Stavern. Og Hvarnes Ungdomslag greide det igjen. De serverte nydelig middag i et fullsatt lokale. Og de serverte en revy som det luktet svidd av. Det ene høydepunktet avløste det andre. Og i år synes jeg det svinget ekstra av sang- og musikkinnslagene. Vel blåst! Og jeg overlevde både revynummeret og annen offentlig uthenging med god margin. Jørn Helgeland og jentene gjorde en strålende jobb. Og det var en ære og en glede å få bidra til innholdet i årets revy.

Det eneste jeg har å innvende mot parodien, er at rollefiguren ikke brukte slips. Jeg har ALDRI talt på Granborg uten slips!!! Jeg er ellers veldig åpen på at jeg setter pris på en god klem. Men jeg hiver meg da ikke over damene slik revynummeret antydet? Eller gjør jeg det? Jeg hadde en litt lei opplevelse på Europris før jul. Jeg så ei jente jeg var sikker på jeg kjente, og gikk mot henne med åpne armer for å gi henne en klem. Det skapte åpenbart ingen begeistring. Etter som jeg nærmet meg i all min velde, rygget hun forskrekket bakover. Jeg burde jo ha tatt hintet. Men jeg ga meg ikke før hun lett panisk utbrøt; «Jeg tror ikke jeg kjenner deg.» Da avbrøt jeg endelig angrepet, ba meget om unnskyldning og trakk meg skyndsomt ut av lokalet. Med uforrettet sak på alle måter. Det er mulig parodien har rett. Jeg beklager hvis noen har følt seg antastet. Noe slikt ble jo også antydet av kveldens konferansier, i hennes gjennomgang av diverse tvilsomme algoritmer. Men jeg kan da ikke slutte å klemme. Det ville blitt et fryktelig trist liv. Men kanskje en smule mer nennsomhet fra min side er på sin plass.

Finalefesten lørdag var en flott opplevelse. Og jeg ble ikke bare parodiert. Jeg var også en av tre nominerte til årets Makalausenpris. Jeg takker hjertelig for både invitasjon, nominasjon og alle gode ord som fulgte med. Det ble en særdeles verdig prisvinner, selv om det ikke ble meg. Men det var en ære å bli nominert. Stor takk til Hvarnes Ungdomslag. Dere gjør en strålende jobb. Og til den det måtte gjelde: Takk for festen. Takk for maten. Takk for blomstene. Takk for dansen. Takk for alle frivillige klemmer. Og beklager sterkt de andre.

Kvelde 26/1-2015

Med varm hilsen og klem fra Even

For en som lever av formidling - skriftlig og muntlig – betyr det mye når noen kommer med hyggelige, oppmuntrende og positive kommentarer til noe de har lest eller hørt. Så jeg har lyst til å starte årets første blogginnlegg med å takke dere som tar bryet med å gi disse positive tilbakemeldingene, både her på hjemmesida, på Facebook og face to face. Jeg får ikke til å svare på enkeltkommentarene i bloggen, så jeg får gjøre det felles her. Dere skal vite at det gjør godt. Og at det oppmuntrer meg til å fortsette med skriverier, kåserier, gudstjenester og andre små og store formidlingsprosjekter. Jeg prøver å kombinere humor og alvor i formidlingen av både livserfaring og evangelium. Og jeg gleder meg veldig over positivt samspill med tilhørere og alle gode tilbakemeldinger. Tusen takk.

I kåseriene mine bruker jeg ofte både galgenhumor og selvironi. Kanskje blir det i overkant for noen. Jeg har fått noen kommentarer om at jeg ikke må harselere med kroppen min, fordi det kan ligge mye smerte også bak manglende kontroll over matinntaket. Det gjør det. Det ligger også mye smerte og sårhet i en psykisk helse som svinger veldig. Men for meg er det selve poenget i både galgenhumor og selvironi. Begge deler er overlevelsesmekanismer. Og jeg har sagt noen ganger, at om jeg ikke hadde hatt galgenhumoren, vet jeg ikke om jeg hadde overlevd alle disse årene med stadig tilbakevendende depresjon. Jeg siterer av og til den danske filosofen Fritjof Brandt: «Humorens dypeste funksjon er å la latteren komme gråten i forkjøpet.» Det er sjelden langt mellom latteren og tårene i mitt liv. Og skulle tårene vinne hver gang, ville Evens liv og hverdag bli en sørgelig affære. For det er nok å gråte over, både i sviktende psykisk helse og i overvekt med tilhørende utfordringer. For meg hjelper det å kunne le litt innimellom. Slik tror jeg kanskje det er for mange som sliter med ulike diagnoser og andre komplikasjoner i livet. Mange grupper har sin internhumor, som gir hjelp til å komme gjennom hverdagen. En av replikkene i den første Elling-filmen, som satte seg fast hos meg, kom da Elling skulle hjelpes/tvinges til å komme seg mer ut blant folk. Da sukket han: «Hva i all verden skal man med en leilighet, hvis man på død og liv må gå ut av den hele tiden?» Jeg gråt og lo meg gjennom filmene om Elling. For jeg kjente meg så igjen. Gråten og latteren ligger nær hverandre i mitt liv. Og jeg trenger både galgenhumoren og selvironien.

Men både internhumor og selvironi er nettopp det. Til internt og eget bruk. «Ta en selvironiker på ordet, og han blir rasende», skal Henrik Groth ha sagt. Nå har ikke jeg lett for å bli rasende. Men jeg kan fort bli såret og lei meg. Det blir jeg når andre kommer med sleivspark om kroppsstørrelse, psykiske problemer og manglende arbeidsevne. All humoren om «naving» har jeg et svært anstrengt forhold til. Og jeg tenker at all spøk om andres lidelser, lyter og skavanker, skal vi være veldig forsiktig med. Det kan ofte gjøre veldig vondt. Men balansegangen i forhold til galgenhumor og selvironi kan også være vanskelig. Det kan hende min selvironi blir for voldsom for noen, og dermed kan virke sårende. Det beklager jeg i så fall. Men jeg trenger den til en viss grad for å overleve. Og jeg trenger den for å bringe litt frigjørende latter inn i livet mitt. Men jeg skal prøve å bruke den med nennsomhet. Den økte sårbarheten er en av depresjonens følgesvenner for min del. Og jeg er nok ekstra var for andres kommentarer, noen ganger på grensen til det paranoide. Så jeg lar Pusurs hundevenn Jølles kommentar avslutte dagens blogginnlegg. Den er det også mye galgenhumor i. «Vi paranoide blir alltid forfulgt for vår legning.»  Og når jeg nå har slått fast at det er uendelig mye å grine av i livet, får jeg illustrere dagens blogginnlegg med et bilde som bare gjør meg glad. Godt nytt år.

Kvelde 7/1-2014

Med varm hilsen fra Even

Overskriften er lånt av Øyvind Thorsen, en av Norges beste kåsører gjennom tidene. Hans elegante lille omskriving av julesangen «En rose er utsprungen» er ganske dekkende for mitt forhold til jul og julefeiring. I hvert fall deler av den. Det er «mas-delen» av Christmas som stresser meg mest. Og jeg er redd depresjonen har ført til en varig skade på handelsbalansenerven min, hvor nå den måtte sitte. Skaden er særlig merkbar når jeg nærmer meg et kjøpesenter. Det gjelder hele året, men blir særlig påtrengende nå i dagene før jul. Og våger jeg meg innomhus, kjenner jeg nerveendene vibrere og angsten gripe om seg. Og jeg har ofte lurt på hvordan det kan ha seg at noe som i utgangspunktet kommer fra himmelen, oppleves som et slikt helvete. Men noen julegaver må jeg kjøpe. Og det har jo også sine gode sider. Det er moro å gi bort noe folk blir glad for å få. Og det er veldig hyggelig å lese julehilsener og åpne pakker fra familie og gode venner i jula. Men det skaper også litt dårlig samvittighet. Og samvittigheten må ligge veldig nær handelsbalansenerven, for jeg kjenner at de virker inn på hverandre. Jeg har jo ikke skrevet et julekort på årevis. Jeg kommer liksom aldri i gang. Det jeg får til, er å sende en liten takkehilsen med ønske om god jul på sms første juledag. Men det er da noe. Og jeg håper ikke folk gir meg helt opp. Det burde vært gjort rent litt i leiligheten også før jul. Mulig jeg får til noe i morgen. Uansett må jeg få ryddet salongbordet så mye at jeg får lagt på mors broderte juleduk. Den og julekrybben fra Betlehem må være på plass hos meg på julaften.

Julekrybben og figurene var med meg på skolegudstjeneste i Svarstad fredag. Det ble en flott opplevelse. Eller to. Positive elever og god stemning både på barneskolegudstjeneste og ungdomsskolegudstjeneste. Jeg har ikke hatt skolegudstjeneste siden julen på Stovner i 1996. Så dette var det gøy å være med på. Torsdag kveld sang vi julen inn i Hem kirke i Lardal. Ei ung jente sang et par julesanger, så klokkeklart og vakkert, at jeg måtte pusse nesa og renske halsen flere ganger før jeg kom i gang med andakten. Etterpå kjørte jeg til Nanset kirke og fikk med meg julekonserten med Kick og Nanset Tensing. Det er også en fantastisk opplevelse. Så var det julekonsert med Lågabrass i Kvelde kirke og rekefest med gode venner i Oslo forrige helg. Og årlig juletur til gode venner på Kvås helga før. Med innlagt busstur til Egersund juleby. Og i nyttårshelga blir det hyttetur til Valdres med gode venner. Og det er flere hyggelige samlinger med familie og venner i jula. Det er jo så trivelig å få være sammen med mennesker en er glad i. Men det er også godt med noen pauser i godstolen helt alene. Heldigvis inneholder julehøytiden begge deler. Og jeg føler meg privilegert.

Så får jeg også være med å løfte fram «Christ-delen» av Christmas. Det er også et privilegium, enten det er på sykehjemmet, på skolegudstjenester eller på konsert og julegudstjeneste. Og det gjør veldig godt for en kirkelig løsarbeider med depressive trekk, når noen melder tilbake at en har greid å formidle julens budskap på en positiv måte. Det varmer langt inn i sjelen hos Lågendalens apostel. Jeg lurer på om det er en beskyttet tittel, eller om jeg kan fortsette å bruke den. Uansett. Det er jul. Bokstavguttene i Kvelde har fått båret batteri og lys langt opp i fjellsida på Jordstøyp – Kveldes stolte fjell på 319 meter. Der står treet (eller er det masta som er pyntet) og lyser til glede for mange i bygda. Fantastisk. Så ønsker jeg trofaste blogglesere en velsignet jul. Og gir en liten oppfordring til slutt. Unngå julerushet. Gå i kirken hele året.

Kvelde 22/12-2014

Med varm julehilsen fra Even

Det har ikke blitt mye bloggskriving i høst. Det er litt leit. For både skrivingen og hyggelige tilbakemeldinger gir meg mange gode opplevelser. Men det går så mye lettere i sommerhalvåret, når jeg kan sitte ved Lågen å skrive. Da løper tankene og pennen nesten av seg selv. Så jeg gleder meg til vår og sommer. Og nå er det bare en snau måned igjen til sola snur. Men bevares. Nå har den omsider tittet fram igjen et par dager. Og på tirsdag hadde et par Sundbyfettere en flott rusletur ved Farris i strålende høstsol. Sola gjentok suksessen i går, og fargespillet på morgenhimmelen var fantastisk. I dag ligger det 2 cm snø på bakken i Kvelde, men det får jeg bare leve med. Livet er slett ikke det verste man har.

Overskriften var tema på menighetskveld i Siljan for et par uker siden. Det ble en flott kveld i båthuset ved Gorningen og et fint møte med trivelige telemarkinger. Det har vært mange sånne møter i høst. Litt for mange, kanskje. Når jeg får for mye å tenke på og forberede, har handlingslammelsen så lett for å komme snikende. Og jeg blir rammet av en psykisk lidelse jeg har funnet opp selv. Jeg blir manusdepressiv. Det betyr at jeg strever voldsomt med å komme i gang med forberedelsene. Da blir det heller ikke noe bloggskriving, dessverre. Jeg fikk en purring på festen med bygdekvinnelagene i Stokke forrige torsdag. Jeg prøver stadig å bli flinkere til å spre og begrense oppdragene. Men det er ikke så lett. Min plass i solen er jo så definitivt på prekestolen, uansett hvor den måtte befinne seg. Og jeg er jo så glad i formidlerrollen, enten den utspiller seg i en kirke, i et bygdelokale eller ute i det fri. Nå går det stort sett på «Lyspunkter i mørketida» som tema. Kan jeg få noen til å se og oppleve små lyspunkter og gylne øyeblikk, da kan jeg ikke ha det bedre.

Til helga slår NRK til med nytt Sakte-TV. Da er det «Salmeboka minutt for minutt». Normisjons utmerkede magasin «Agenda 3:16» hadde den nye salmeboka som tema i siste nummer. Der spurte de noen kjendiser om hva som er deres favorittsalme. Erna Solbergs valg vil vel ikke overraske noen; «Jeg synger meg en blå, blå salme». Min favoritt står på nummer 760 i den nye salmeboka. Hvis noen lurer, er det bordverset. Men det vil heller ikke overraske noen. Jeg må slutte å spise hvert måltid som om det skulle være mitt siste. Disse kiloene har så lett for å balle på seg, eller meg. Særlig nå psyken er litt uregjerlig, som den har vært i høst. Da blir dørstokkmila også så uovervinnelig. Og turene blir alt for sjeldne. Men jeg kjenner jo at det gjør godt å komme ut å gå, slik som på tirsdag. Og jeg prøver stadig å gjøre Søren Kierkegaards ord til mine, også i praksis: «Jeg går meg hver dag mitt daglige velbefinnende til.»

Men til helga er det salmeboka som gjelder. Og Ernas valg er slett ikke dumt. Valg av salme, mener jeg. Erik Byes blå salme er uendelig vakker, og Henning Sommeros melodi kler den veldig godt. Det andre verset takker for «lyse døgn, for barneskritt i tunet, og dine gode kjærtegn mot mitt kinn.» Og det fortsetter: «Men og for våkenetter, som aldri unte ro, men ga min dag et dunkelt drag jeg aldri helt forsto». Det blir noen våkenetter, når jeg har mye å tenke på og psyken slår seg litt vrang. De er ikke gode. Men kanskje kan de også gi noen blå timer til positiv ettertanke. Dagens bilde er fra blåtimen ved Anundsjø en selvvalgt våkenatt sommeren 2013. Den var bare god. Så livet er kanskje ikke det verste man har likevel. Sist helg var det tid for å hente ut belønningen etter noen hektiske uker. Da fikk jeg med meg Oslo Filharmoniske Orkester i Bølgen i Larvik fredag kveld. Og lørdag bar det til Kiel med Color Fantasy. Der var det god mat og drikke og svært hyggelig selskap med gamle og nye venner. Avkoblingen var total. Og den gjorde veldig godt. Og mens jeg var på tur, rundet hjemmesida 200 000 treff. Det synes jeg er både morsomt og hyggelig. Og jeg er svært takknemlig til trofaste lesere for at dere leser bloggen og kommer med oppmuntrende kommentarer. Livet er slett ikke det verste man har. Og om litt er kaffen klar.

Kvelde 27/11-2014

Med varm hilsen fra Even