Det har ikke blitt mye bloggskriving i høst. Det er litt leit. For både skrivingen og hyggelige tilbakemeldinger gir meg mange gode opplevelser. Men det går så mye lettere i sommerhalvåret, når jeg kan sitte ved
Lågen å skrive. Da løper tankene og pennen nesten av seg selv. Så jeg gleder meg til vår og sommer. Og nå er det bare en snau måned igjen til sola snur. Men bevares. Nå har den omsider tittet fram igjen et par
dager. Og på tirsdag hadde et par Sundbyfettere en flott rusletur ved Farris i strålende høstsol. Sola gjentok suksessen i går, og fargespillet på morgenhimmelen var fantastisk. I dag ligger det 2 cm snø på bakken
i Kvelde, men det får jeg bare leve med. Livet er slett ikke det verste man har.
Overskriften var tema på menighetskveld i Siljan for et par uker siden. Det ble en flott kveld i båthuset ved Gorningen og et fint møte
med trivelige telemarkinger. Det har vært mange sånne møter i høst. Litt for mange, kanskje. Når jeg får for mye å tenke på og forberede, har handlingslammelsen så lett for å komme snikende. Og
jeg blir rammet av en psykisk lidelse jeg har funnet opp selv. Jeg blir manusdepressiv. Det betyr at jeg strever voldsomt med å komme i gang med forberedelsene. Da blir det heller ikke noe bloggskriving, dessverre. Jeg fikk en purring på festen
med bygdekvinnelagene i Stokke forrige torsdag. Jeg prøver stadig å bli flinkere til å spre og begrense oppdragene. Men det er ikke så lett. Min plass i solen er jo så definitivt på prekestolen, uansett hvor den måtte
befinne seg. Og jeg er jo så glad i formidlerrollen, enten den utspiller seg i en kirke, i et bygdelokale eller ute i det fri. Nå går det stort sett på «Lyspunkter i mørketida» som tema. Kan jeg få noen til
å se og oppleve små lyspunkter og gylne øyeblikk, da kan jeg ikke ha det bedre.
Til helga slår NRK til med nytt Sakte-TV. Da er det «Salmeboka minutt for minutt». Normisjons utmerkede magasin «Agenda
3:16» hadde den nye salmeboka som tema i siste nummer. Der spurte de noen kjendiser om hva som er deres favorittsalme. Erna Solbergs valg vil vel ikke overraske noen; «Jeg synger meg en blå, blå salme». Min favoritt står
på nummer 760 i den nye salmeboka. Hvis noen lurer, er det bordverset. Men det vil heller ikke overraske noen. Jeg må slutte å spise hvert måltid som om det skulle være mitt siste. Disse kiloene har så lett for å balle
på seg, eller meg. Særlig nå psyken er litt uregjerlig, som den har vært i høst. Da blir dørstokkmila også så uovervinnelig. Og turene blir alt for sjeldne. Men jeg kjenner jo at det gjør godt å
komme ut å gå, slik som på tirsdag. Og jeg prøver stadig å gjøre Søren Kierkegaards ord til mine, også i praksis: «Jeg går meg hver dag mitt daglige velbefinnende til.»
Men til helga er det salmeboka som gjelder. Og Ernas valg er slett ikke dumt. Valg av salme, mener jeg. Erik Byes blå salme er uendelig vakker, og Henning Sommeros melodi kler den veldig godt. Det andre verset takker for «lyse døgn, for
barneskritt i tunet, og dine gode kjærtegn mot mitt kinn.» Og det fortsetter: «Men og for våkenetter, som aldri unte ro, men ga min dag et dunkelt drag jeg aldri helt forsto». Det blir noen våkenetter, når jeg har
mye å tenke på og psyken slår seg litt vrang. De er ikke gode. Men kanskje kan de også gi noen blå timer til positiv ettertanke. Dagens bilde er fra blåtimen ved Anundsjø en selvvalgt våkenatt sommeren 2013.
Den var bare god. Så livet er kanskje ikke det verste man har likevel. Sist helg var det tid for å hente ut belønningen etter noen hektiske uker. Da fikk jeg med meg Oslo Filharmoniske Orkester i Bølgen i Larvik fredag kveld. Og lørdag
bar det til Kiel med Color Fantasy. Der var det god mat og drikke og svært hyggelig selskap med gamle og nye venner. Avkoblingen var total. Og den gjorde veldig godt. Og mens jeg var på tur, rundet hjemmesida 200 000 treff. Det synes jeg er
både morsomt og hyggelig. Og jeg er svært takknemlig til trofaste lesere for at dere leser bloggen og kommer med oppmuntrende kommentarer. Livet er slett ikke det verste man har. Og om litt er kaffen klar.
Kvelde 27/11-2014
Med varm
hilsen fra Even