Dagbokblader

Opplevelsen i Bølgen i Larvik sist søndag med konsertversjonen av Sound of Music sitter fortsatt i kroppen. Det kan hende CD-en jeg har hørt på et par ganger både før og etter konserten, har bidratt til det. Og jeg må jo få tak i den filmen på DVD. Denne nedlastingen folk driver med fra forskjellige steder i himmelrommet, er ikke helt min greie. Sound of Music har vært en av mine absolutte favoritter gjennom hele livet. Helt siden jeg som guttunge hørte far gikk rundt og nynnet på Edelweiss, og ganske tidlig tok meg med på Munken for å se filmen. Og før jeg våget å bli forelsket i noen på ordendtlig, var jeg i flere år dypt og inderlig forelsket i Lisl. «I am sixteeen, going on seventeen,» sang hun. Og hadde noen øyne en kunne forsvinne langt inn i. Sound of Music er jo også stappfull av lett sangbare svisker som kiler i ørene og rører ved hjerterøttene. Og som i filmen, hadde de også i Bølgen, satt sammen en gruppe von Trapp barn med bøttevis av sjarm. Og når Maria (Arredondo) setter seg på kne like foran meg i Bølgen og synger, da er jeg solgt så det holder. Og når abbedissen i Mona Skattebos skikkelse fremfører «Climb every Mountain», da er det lett å fanges inn av både regnbuer og drømmer. Jeg fikk jo også den samme sangen servert som en fantastisk duett av Maria Merete Trøen og Anders Gjønnes tidligere i vår. Da er det lett å drømme seg bort. Kanskje det er derfor Sound of Music fascinerer meg så. Sangen og musikken – ja. Men også drømmene, som for Maria så ettertrykkelig går i oppfyllelse. Så komplisert som mitt liv på mange måter ble, er jeg en hund etter «happy endings». God bless America og Hollywood i så måte. Og Rodgers og Hammerstein. For tross alder og vektklasse og diverse fysiske og psykiske skrøpeligheter, er det veldig godt å få drømme seg bort innimellom. Kanskje drømmer fortsatt kan bli virkelighet.

Men så er det altså en sang, eller bare en liten strofe, i Sound of Music jeg reagerer ganske voldsomt på. Omtrent som jeg har det, når jeg nekter å synge strofen «selv er jeg intet» i den ellers nydelige sangen «Salige visshet.» Det er fordi jeg er dypt og grunnleggende uenig i den livsanskuelse eller teologi om du vil, som fremføres. Det er litt synd, for melodien er jo så nydelig. Og jeg tar meg selv stadig i å nynne på disse forferdelige ordene: «Nothing comes from nothing. Nothing ever could. So somewhere in my Youth or Childhood, I must have done sommething good.» Her konkluderes det altså med, at fordi Maria opplever lykken i livet nå, MÅ hun ha gjort noe bra tidligere i livet. Ja vel. Men dette forutsetter en slags motsats. Går det riktig galt i livet nå, må det også ha sammenheng med noe vi har gjort galt tidligere i livet. En slags «gjenfødt som rotte» livsanskuelse, som jeg slett ikke liker. Og som kan være veldig tung å bære for den som sliter i livet. Det er en slags skjebnetro, som antyder at en er fanget i en ond eller god selvforskyldt skjebne, som slår tilbake på en når en minst venter det i livet. Her har jeg det omtrent som vestlendingene i forhold til beretningen i Bibelen om Jesus som gjorde vann til vin: «Me veit at det står der, men me likar det ikkje.» Sånn har jeg det i forhold til denne sangstrofen og denne livsanskuelsen. Og jeg håper i det lengste at livet ikke er sånn. Jeg nekter å tro det! At min psykiske helse betyr at jeg soner en slags straff for tidligere levd liv. Eller at du som sliter med andre ting i livet, gjør det fordi du på en eller annen måte har fortjent det. Som om ikke livet kan være tungt nok å bære som det er.

Min tro og min livsanskuelse bygger og hviler på nåden, både fra Gud og mennesker. På det at det går an å begynne på nytt. På det at både håp og drømmer kan gå i oppfyllelse for alle – uansett levd liv – uansett fortid. Så jeg har tenkt å fortsette å drømme. Holde fast ved håpet. Og følge regnbuen. Men kanskje er det slik jeg har skrevet før en gang, at det er regnbuen som er selve skatten. Og hvis drømmene ikke er så store og vidløftige, kan det bli ganske mange av dem. Og mange av dem kan faktisk gå i oppfyllelse. Som de gode musikkopplevelsene de siste ukene. De varme smil. De gode klemmer. Eller ettermiddagstimen ved Lågen, med vakre vårfarger og nydelig fuglesang. Hummerfesten med gode venner i Oslo.  Eller en forrett på Color Hotel Skagen tirsdag kveld – en fryd for både øyet og ganen (bildet). Drømmer går allerede i oppfyllelse. Hele tiden, hvis ikke de er altfor store. Vi må bare passe på at vi får dem med oss.

Kvelde 1/5-2015

Med varm og håpefull hilsen fra Even

Enno ein gong fekk eg vettren å sjå – for våren å røma. Enda en gang. Jeg er ekstremt glad i våren. Til tross for stadig økende pollenallergi. Det er vel ingen overraskelse for den som har fulgt med litt på bloggen min. Men jeg har lyst til å skrive om det en gang til. Jeg sitter ved Lågen og skriver. På favorittplassen min (bildet). Jeg har vært her nede noen ettermiddager den siste uka. Litt før 8 forsvinner sola. Det gjør jeg og. Men før det varmer ettermiddagssola godt. Det har vært varmere i Kvelde enn i Roma de siste dagene. Det er nesten så en kan se at trærne blir grønnere fra dag til dag. Og det gjør meg godt langt inn i sjelen å sitte her. Det bugner av hvitveis, gullstjerne og maigull. Og noen holder på å bygge rede i fuglekassa mi. Jeg fikk den i fjor, og jeg hadde stor glede av fjorårets leieboer – blåmeisen. Jeg fikk et lite glimt av årets leieboer. Det så ut som en kjøttmeis. Men dette må jeg komme tilbake til. Uansett er det liv i fuglekassa i år også. Det gjør meg glad. Og fuglesangen er snart på sitt aller vakreste. Jeg hadde med meg fugleboka med lyd på et par av taleoppdragene i helga. Det tror jeg var til glede for både små og store. Det er lite som er så vakkert som svarttrostens klare, vemodige toner en kveldsstund ved Lågen. Det får jeg lov å oppleve. Her får jeg lov å sitte. Enno ein gong…

I år var jeg redd jeg skulle gå glipp av hele greia. Rett etter at den første buketten med hestehov var i hus, slo ryggen seg helt vrang. Og det ville jo ikke gi seg. En vond akillessene gjør at jeg heller ikke kan gå stort. Det ene virket inn på det andre, og det holdt på å ta både livsmotet og vårgleden fra meg. Jeg har fått stor respekt disse ukene for den som må leve med kronisk smerte. Nå er vel ikke smerteterskelen min nevneverdig høyere enn den gule midtstripa på veiene våre – men likevel. Og jeg torde ikke bøye meg ned for å plukke blåveis. Jeg var redd jeg ikke skulle komme opp igjen. Det er mange år siden jeg ikke har hatt en blåveisbukett i stua. Jaja. Den størrelsen kroppen har inntatt igjen, hjelper heller ikke noe særlig på verken rygg eller akilles. Men jeg arbeider med saken, selv om det går tregt. Og nå kjennes det ut til at det holder på å løsne i ryggen. Og det er fortsatt rikelig med vårblomster langs Lågens bredder. I kveld plukket jeg med meg en liten bukett med gullstjerne. Og selv om det nå går mot slutten av blåveissesongen, henger blåveisens livsmot fortsatt igjen i varme solstråler:

«Innunder yta glir moldmørke årer.

Blåveisen blømer i gråbleke vårer.

Livstrua bryt gjennom tele og tvang.

Danse mi vise, gråte min sang"

Den livstrua ønsker jeg meg. Så er det fortsatt sånn, at jeg til tross for mine 55 år og mer enn dobbelt så mange kilo, har en tendens til å bli forelsket om våren. Det går bra så lenge jeg ikke sier det til noen. Å nyte følelsen av å være generelt forelsket, går helt fint. Så det har jeg tenkt å fortsette med. Men all erfaring tilsier, at om jeg sier det til noen, ender det i katastrofe; kjærlighetssorg, nedstemthet og trøstespising – alle disse tingene jeg slett ikke trenger i livet. Men du verden som jeg nyter et vakkert smil og en god klem – og følelsen av å være generelt forelsket. Slik Wildenvey skriver:

«For jeg elsker også Selma.

Men hun bryr seg niks om meg.

Men det er samme pokker,

for jeg elsker henne, jeg."

Det ble litt for tett program i og rundt helga. Mye å forberede og mange samvær å være med på. Så jeg kjenner meg nok litt sliten og tom. En god venn skrev noe på Facebook om å brenne lyset i begge ender. Jeg forsøker å unngå det, og jeg er blitt litt flinkere til å si nei. Men i helga ble det litt i overkant. Derfor trengte jeg disse timene ved Lågen denne uka. Men bevares. Det ble mange flotte opplevelser og møter med mange flotte mennesker. Og mange gode og oppmuntrende ord. Tusen takk. Og nå varmer vårsola langt inn i sjelen i en sliten, gammel skrott. Og jeg nyter våren i fulle drag. Enno ein gong.

Kvelde 22/4-2014.

Med varm hilsen fra Even

Nestenbesten. Det er meg. Retteprogrammet liker ikke ordet. Men jeg liker det veldig godt. Jeg er slett ikke sikker på at det er jeg som har funnet på det. Men jeg liker det, og det gjør meg godt. Det ble aldri min lodd i livet å bli far til egne barn. Og jeg ville sett veldig mørkt på det, hvis det skulle skje nå. Heldigvis vet jeg sånn noenlunde hvordan det foregår, så faren er ikke umiddelbar. Ikke i noen av ordets betydninger. Dermed blir jeg heller ikke bestefar. Disse tingene henger visstnok sammen. Innimellom har dette vært litt sårt. For jeg tenker noen ganger at jeg kanskje kunne ha blitt en god far. Men når livet ble såpass komplisert som det ble, med samlivskrise(r) og depresjoner og sånt, er det kanskje like greit at det ikke ble noe barn av det. Men noen ganger savner jeg opplevelsen av å være pappa. Og ordentlig bestefar.

Men jeg har tre nevøer jeg er veldig glad i, som jeg har fulgt siden de var små. Og for tre uker siden fikk jeg være med i barnedåp for min lille grandnevø Herman. Det var en sterk og god opplevelse, både i kirken og i selskapet etterpå. Og det slo meg, da jeg fikk holde dåpsbarnet litt i selskapet (bildet), at jeg likevel er veldig heldig. Jeg er NESTENBESTEN. Til to flotte grandnevøer så langt. Og til mange andre nestenbarnebarn. Både søskenbarn og gode venner har barn og barnebarn som jeg føler er litt mine. «Jeg er ikke enebarn. Jeg er en femtiling», mener jeg det lød i en sangtekst i min barndom. Jeg setter pris på disse nevøene og venners barn jeg har fått følge tett i deres oppvekst. Og jeg føler meg litt som nestenbesten for flere. Og det er jeg ganske fornøyd med. For snart to år siden fikk jeg være gudfar for min første grandnevø Liam. Det var en rørende og stor opplevelse. Og jeg pleier å gå innom når han er på besøk hos farmor og farfar nede. En ettermiddag han holdt på å leke med noe, og jeg fikk være litt med, kom det fra Liam da jeg var på vei opp til meg selv: «Ikke gå!» Du verden som det varmet en gammel skrott. Jeg er nestenbesten. Og det er jeg veldig takknemlig for. Så hører det vel også med til nestenbestens privilegier å kunne gå når han føler for det. Da overlates ansvaret til de som har hatt moroa av å lage disse søte små i flere generasjoner. Nestebesten kjenner sin plass.

Det ble så mye negativt i forrige blogginnlegg for en måned siden, at jeg hadde tenkt at dette skulle være bare positivt. Men det greier jeg ikke. Jeg har litt for mange tanker og bekymringer i hodet og kroppen om dagen. Så satte de seg skikkelig i kroppen forrige onsdag, og ryggen stivnet fullstendig. Jeg greide så vidt å stå oppreist, og jeg gikk på skeive som ei sykelig krabbe. Dermed følte jeg meg virkelig som bestefar i forrige generasjon på Sundby. Da var besteforeldrene både eldre og skrøpeligere enn de er i dag. Farfar var en veldig gammel mann med stokk. Han døde før jeg fylte 6 år. Morfar på Finnøy hadde jeg mye lenger. Han tok meg med ut på sjøen for å fiske mange ganger mens jeg var guttunge. Jeg håper det blir noen fisketurer for nestenbesten i åra framover også. Slik som det har vært med nestenbarna både på Finnøy og i Kvelde. Liam fikk jo fiskestang av grandonkel i dåpsgave. Så her skulle alt ligge til rette for gode fisketurer med nestenbesten.

Ryggen holder på å rette seg, bokstavelig talt. Jeg føler meg igjen som en litt yngre og kvikkere utgave av nestenbesten. Og det er jeg veldig fornøyd med. Søndag er det gudstjeneste i Tanum kirke. Og palmesøndag skal jeg døpe en fetters barnebarn i Kvelde. 22. februar døpte jeg tre barn i Hvarnes. Og selv om jeg ikke er nestenbesten der, gleder presten seg stort sammen med dåpsfamiliene. Da er det flott å være prest. Onsdag morgen skal jeg i God Morgen Norge for å snakke om psykisk helse. Jeg mener den åpenheten er viktig. Kanskje kan det hjelpe noen både til åpenhet og livsmot. Jeg er veldig glad for at depresjonen ikke preger alt i livet mitt. Og jeg er svært takknemlig for at jeg får være både presten og nestenbesten, for å høre til både i et kollegafellesskap, et menighetsfellesskap, et bygdemiljø, en venneflokk og i en flott storfamilie. Nestenbesten. Det er meg. Jammen er jeg heldig.

Kvelde 20/3-2015

Med varm hilsen fra Even (nestenbesten)

Forandring fryder, lyder et gammelt munnhell. Jeg er ikke helt der. Jeg ønsker meg stabilitet og ro. Det skyldes antagelig at psyken min er såpass ustabil. Jeg kom over et sitat av mitt alter ego Ole Brumm for noen år siden. Det har jeg aldri glemt, og jeg tror jeg har skrevet noe om det tidligere. Sitatet var på engelsk, og det lød omtrent som følger. «Fall is a time for change. And change doesn’t come easy for some bears.» Høsten er en tid for forandring. Og forandring er ikke så lett for enkelte bjørner. Omtrent sånn lyder det på norsk. Og det er ikke høsten som er poenget her. Det er forandringen. Forandring er ikke alltid så enkelt. Sånn er det med den saken. For enkelte bjørner. Og for enkelte mennesker. Som Ole Brumm og Even Sundby.

Jeg synes vel det har vært nok forandring i livet mitt. Av og til har forandringene vært både dramatiske og vonde. Selvsagt har jeg også opplevd positive forandringer. Og det er bra. Men jeg vil helst ha et liv som er rimelig forutsigbart og stabilt. Jeg trenger et sted å bo, men ikke ed digert palass. Jeg trenger en noenlunde stabil økonomi, men jeg kommer aldri til å bli rik. Jeg trenger familie og venner rundt meg. Og jeg trenger en rimelig balanse mellom sosial aktivitet og alenetid. Jeg trenger noen oppdrag i bygd og kirke, så jeg kan drive litt med det jeg trives aller best med; formidling. Og jeg trenger vann og skog til avkobling og rekreasjon. Jeg trenger en klem av og til. Litt kroppskontakt er absolutt av det gode. Og jeg setter veldig pris på en og annen ferietur og kulturopplevelse i løpet av året. Et trygt og stabilt liv med noen små og store høydepunkter.

Dette har jeg hatt de siste åra. Du som følger med på bloggen min, har sett mange eksempler på det. Og livet har gått sånn noenlunde rundt i en veksling mellom oppturer og nedturer jeg har kunnet leve greit med. Men nå ble det litt mye på en gang. Og jeg er ikke flink til å takle verken sinnsbevegelser eller forandringer. Det er sånn for enkelte bjørner. Og for enkelte mennesker. Før jul leaset jeg en liten Citroen. Jeg trengte en bil som var driftssikker. Dere som kjenner meg vet hvor stresset jeg blir når jeg må bytte mobiltelefon. Tenk da hvordan livet blir når jeg må bytte bil. Og jeg har fortsatt den gamle Kangoen, som jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Jeg ender vel opp med å vrake den. Men jeg burde jo fått den reparert og prøvd å selge den. Men jeg har verken økonomi eller overskudd til å styre med det. Change doesen’t come easy. I løpet av våren må jeg også prøve å finne meg en ny liten leilighet. Helst i Kvelde, så jeg kan rusle til Lågen. Økonomien tillater ikke all verden her heller. Men jeg bør vel heller ikke ha for mange kvadratmeter å holde orden på. Men jeg må ha et sted å bo. Jeg håper det ordner seg i løpet av året. Men jeg kjenner at det stresser meg en del. Change doesen’t come easy.

Det som likevel sliter mest på meg om dagen, er kluss med trygd og pensjon i forbindelse med overgang til nytt trygdesystem. Overgangen har tilsynelatende gått greit i forhold til NAV, selv om høyere skatt gir mindre utbetaling. Det er tilleggspensjonen fra Statens Pensjonskasse (SPK) som ser ut til å gå fløyten. Jeg er 50% ufør på grunn av denne sørgelige depresjonsdiagnosen. Hos SPK ser det ut til at jeg ikke kan ha 50% normal arbeidsinntekt, uten at det går ut over trygden. Det begriper jeg ikke, og det må være noe nytt dette året. Nå har jeg prøvd å sende nytt brev, og jeg håper i det lengste at det ikke er sånn. Hos NAV kan jeg jo fortsatt ha arbeidsinntekt, med en inntektsgrense satt til om lag 50% av normalinntekt. Hvis jeg har forstått dette rett, da. Jeg prøver å jobbe så mye jeg orker med gudstjenester, foredrag og kåserier. Men inntekten er jo fortsatt langt unna 50% normalinntekt. Det er dette jeg har overskudd til. Og uføretrygden i 50% (55% hos NAV) har vært avgjørende viktig for stabiliteten i livet mitt de siste åra. Og det stresser meg voldsomt, når stabiliteten nå trues.

Det skjer masse endringer for uføretrygdede dette året. Det strammes inn økonomisk og goder tas bort. Målet er visstnok å få flere tilbake i arbeid. Men for en del av oss har det toget gått. Vi orker ikke mer, selv om vi inderlig skulle ønske det var annerledes. Og med endringer og innstramminger pisker man på en død hest. Det hjelper meg ikke noe. Det bare gjør livet vanskeligere. Så er vel problemet her at hesten ikke er helt død. Den orker bare ikke å reise seg. Og da gjør det bare mer vondt å bli pisket. Det er lite jeg ønsker så sterkt, som at jeg fortsatt kunne vært en del av normalt arbeidsliv og sosialt liv. Sånn er det ikke lenger, dessverre. Men jeg prøver stadig å finne en måte å leve på som jeg kan leve med. Alle forandringer, personlige og samfunnsmessige, som gjør dette vanskeligere, koster meg utrolig mye. Change doesen’t come easy for some bears. Nå trenger jeg virkelig en klem. Og jeg trenger et bilde som roer nervene. Så det får bli fra Lågen.

Kvelde 15/2-2015

Med et lite hjertesukk og en varm hilsen fra Even

Ordene i overskriften er italiensk for avslutningssalme. De er hentet fra et gudstjenesteprogram jeg tok med meg fra en kveldsgudstjeneste i den praktfulle kirken Santa Maria in Trastevere forrige søndag. Det var en rørende opplevelse å være tilstede, selv om jeg ikke forsto så mye. Men gangen i gudstjenesten er ganske lik vår. Vi har jo også delvis overtatt denne voldsomme prosesjonen og bæringen av Bibelen før evangelielesningen, uten at jeg har spesielt sans for den. Heldigvis er dette nedtonet til et lite hallelujavers i Lågendalen. Det kan vikarpresten leve med. Men når en er i Roma, gjør en som romerne. Og det var en fantastisk opplevelse å være der igjen. Byen er et vell av historiske monumenter, praktfulle kirkebygg og trivelige restauranter. Og vi fikk med oss valget og innsettelsen av Italias nye president, Sergio Matarella, mens vi var der. Innsettelsen foregikk rett utenfor hotellet vårt, som lå ved Parlamentsplassen. Vi måtte bane oss vei mellom pressefolk, demonstranter og 4-5 slags ulikt bevæpnet politi for å komme ut og inn av hotellet. Det satte en ekstra spiss på ferien. Men det var kaldt og en del regn i den evige stad. Vi kunne vel ikke vente annet i månedsskiftet januar/februar. Men når sola brøt gjennom, varmet den godt. Og det var mye varme i vennskap og kulinariske opplevelser ved kafe- og restaurantbord.

Jeg hadde vel tenkt jeg skulle finne noen saftige formuleringer fra gamle katolske bannlysingsliturgier i Roma denne gangen. Det var jo noe som i så fall skulle utøses over Jørn Helgelands og Makalausens arme hoder, etter at undertegnede Herrens tjener ble parodiert i årets Hvarnesrevy. Vår egen kong Sverre ble vel i sin tid lyst i bann, uten at det gjorde nevneverdig inntrykk på ham. «Fra det landet Sverre talte Roma midt imot,» lyder strofen i fedrelandssangen. Nå husker jeg det, fordi det var noe vi ikke greide å svare på under romjulsquizen på Bjerkely. Hvilke to byer er nevnt i fedrelandssangen? Jammen greide Hvarnes Ungdomslag å arrangere Quiz også, i tillegg til revyen. Hva de får til i den lille bygda. Jeg har bestemt meg for å la bannlysingen ligge. Men jeg kan ikke love å la være å nevne dette på prekestolen utover våren. Selv om det var en ære å bli parodiert i årets revy. Og det er veldig vanskelig å komme i bannlysingshumør ved et italiensk restaurantbord. Bruschetta, pasta, filetto og tiramishu ledsaget av vel tilpasset drikke, bringer meg mye nærmere lovsang (canto finale) og salighet enn bannlysing og andre uhumskheter. Så du slipper unna denne gangen, Jørn. Men jeg fikk kjøpt inn fem nye silkeslips i Roma, som kan lånes ut hvis det blir en neste gang. Å fremstille Even Sundby uten slips i offentlig sammenheng, er jo nærmest en form for naturisme. Jeg har nok arvet dette etter far. Han tok på seg skjorte og slips før lange underbukser og strømper de siste åra. Det viktigste først! Noen av oss avsluttet festreisen til Roma med vår egen canto finale under varmelampene på en restaurant ved Pantheon sist tirsdag, med en nydelig lunsj med god vin til. Sånt gir mersmak. Og jeg håper det ikke blir for lenge til neste Romatur.

Jeg kom hjem til Torp via Amsterdam sent tirsdag kveld. Ingen dum rute til og fra den evige stad. Og det var godt å være hjemme igjen også. Med pilketur til Ramsdalstjønn og festmiddag hos fetter Arne. Og koselige rusleturer til Lågen (bildet) med Tassen. Jeg har vært hundevakt ett døgn i helga. Det er nok for meg. Men både mann og hund har godt av å komme ut litt. Dagene blir stadig lysere. Det er bare tre uker igjen til våren. Og når både kroppen og sjelen skranter litt, med vondter og tungsinn, gjør det godt å tenke tilbake til Roma og fram mot våren. Og jammen vanket det et par gode klemmer på Spar i Kvelde i helga (nesten helt frivillige). Livet har mange gyldne øyeblikk. Og jeg prøver å nyte dem og ta vare på dem. Romaturen bød også på en kveld med operasvisker i en av byens mange kirker. Det også var en fantastisk opplevelse som varmet langt inn i sjelen. Ta vare på livets gyldne øyeblikk. Vi trenger dem.

 Kvelde 8/2-2015

Med varm hilsen fra Even. Ciao.