Dagbokblader

Ordene i overskriften beskriver et umulig dilemma. Det var en av de tingene som rammet hardest, da depresjonen slo til for fullt i mitt liv våren 1997. Og dilemmaet innhenter meg med jevne mellomrom, når livet er for hektisk og utfordringene for store. Slik som flytteprosessen nå i juli, kombinert med litt for mange jobbhelger på rad. I helga kunne jeg vært på både hagefest og hyttetur, og lørdag burde jeg jo absolutt ha vært med og feiret Sommerbåten i Larvik. Men jeg orket ikke. Isteden ble det et par timer ved Skjærsjø fredag kveld og en nydelig ettermiddag ved Damvann lørdag(bildet). Som fisketur ble dette en stusselig opplevelse. Men som avkobling ga turene maksimal uttelling. Virkningen var såpass umiddelbar lørdag, at jeg fikk vært innom hagefesten og hilst på noen mennesker jeg er glad i, før jeg landet i godstolen i bryggerhuset på Gjønnes. Med sommerbåt og sommeråpent på TV. Og jeg har allerede informert en kusine om at hun har rast forbi meg på familiens karrierestige som linselus på TV. Men det var artig å se kjentfolk. Og veldig moro å følge med på båt- og folkeliv både fra Larvik lørdag og fra Finnøy tidligere i sommer. Jeg synes det er flott å se det på TV. Men jeg orker ikke tanken på å stå midt i folkemylderet når de depressive følelsene tar tak. Enda så glad jeg er i både mennesker og oppmerksomhet. Jeg kjenner etter hvert symptomene så godt når de kommer snikende, at jeg kan gjøre noe med livssituasjonen umiddelbart, når det er mulig. Og da kan det hende at noen timer eller dager i ro og alene, gjør at livsmot og livsbalanse kommer tilbake igjen ganske raskt. Den litt skjøre livsbalansen som jeg har måttet lære meg å leve med de senere årene.

Jeg er grunnleggende og oppriktig glad i mennesker. Det tror jeg en må være for å våge og gå i gang med teologiutdannelse og presteliv. Og katastrofefølelsen var nesten total da jeg nærmest over natta opplevde å bli folkesky. Fra å elske å jobbe med mennesker til å ikke orke verken å se dem eller være sammen med dem. Det slo beina fullstendig unna både liv og tjeneste. Det tok årevis før dette normaliserte seg sånn noenlunde. Og jeg må fortsatt være veldig på vakt, så ikke livsbalansen går filleveien igjen. Jeg har heldigvis familie og gode venner som har akseptert at det er sånn. De har betydd veldig mye for meg gjennom livet, spesielt de senere årene, når dagene innimellom har vært mørke og tunge. Jeg har hatt mitt første overnattingsbesøk i mitt nye hjem av gode venner gjennom 35 år. I går var det flere innom på kaffebesøk. Og lille Herman kom en liten tur sammen med foreldre og farfar. Han er en av mine fire nestenbarnebarn, som jeg gleder meg voldsomt over. Jeg fikk være litt sammen med alle fire i helga. Nestenbesten er ikke helt god, men han har et varmt hjerte og en god armkrok å hvile i. Og når jeg bare passer meg litt, vinner menneskekjærheten over folkeskyheten nesten hver gang. Jeg holdt på å skrive folkekjær i overskriften. Men det er visst noe helt annet. Konger kan være folkekjære. Å beskrive seg selv som folkekjær, er ikke nødvendigvis noe godt tegn. Gigantomani er visst også en diagnose. Men menneskekjær vil jeg alltid være. Det føles som regel godt. Og det gir veldig mye tilbake.

Kvelde 10/8-2015

Med varm hilsen fra Even

Sommerens tredje vielse gikk av stabelen i Hvarnes kirke i går. Og selv en gammel, behørig brent og avskremt samlivskyniker som jeg, snufser og tørker tårer når kirkedørene slås opp og bruden kommer inn. Jeg satt foran TV og snufset meg gjennom det svenske prinsebryllupet også. Men det blir ekstra sterkt når en vier folk en kjenner og er glad i. Alle mine brudepar får servert Lucky Luke –historien min. Tegneseriehelten og den innbarkede ungkar har sagt omtrent som følger: «Ekteskapet er en forunderlig ordning, der to mennesker slår seg sammen, for sammen å løse problemer som aldri ville ha oppstått hvis ikke de hadde giftet seg.» Lykke til med det.

Men det er jo så gildt når de unge finner hverandre og våger å satse på kjærlighet, samliv og ekteskap. Jeg måtte ta meg ekstra sammen og svelge og renske halsen atskillige ganger, da jeg sto og så min nevø Daniel ta imot sin Sol Karoline i St. Petri kirke for to uker siden. Og organisten gikk helt av hengslene i den gedigne kirken i Stavanger sentrum. Det var helt magisk. Forrige lørdag i Kvelde kirke ble også en flott opplevelse. Et nydelig brudepar, gode venner i kirken, flott orgelmusikk og fantastisk solosang. Det er ikke mye som kaller på tårer og følelser som vakker sang og musikk i et bryllup. Det slo til for fullt i Hvarnes kirke i går. Organisten spilte tema fra Løvenes konge til innmarsj og utmarsj. Fiolin og fløyte fulgte pianoet til salmene. Det var vakker duettsang. Og det toppet seg da bruden tok mikrofonen og sang «From this Moment», assistert av forloveren. Små og store brudepiker og brudesvenner skred oppover kirkegulvet i alle tre vielsene. Og det er jo så mye vakker ungdom i ditto sommerkjoler i disse bryllupene. En skulle vært 25 år igjen…

Nei. Jeg får holde meg i skinnet og i prestekjolen. Det vanker jo innimellom en god klem på presten også i slike anledninger. Og jeg er veldig fornøyd med det. I sommer har jeg brukt den grønne stolaen til prestekjolen i vielsene. Jeg mener det står i boka at en skal bruke hvitt eller kirkeårets farge i vielser. Jeg har valgt den grønne fordi den har så flotte symboler. På den ene siden er det et kors, et anker og et hjerte (bildet). Symbolene for tro, håp og kjærlighet. Mange fikk det som smykke i dåpsgave.  Og vi finner det igjen i Kjærlighetens Høysang, som versene i 1. Kor 13 ofte kalles. «Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»

Jeg satt ved Lågen i går kveld etter vielsen og kjente på litt sårhet fordi jeg ikke fikset dette med kjærligheten for egen del. Men heldigvis har jeg både troen og håpet i behold. Og om våren og sommeren tillater jeg meg å bli litt generelt forelsket. Jeg tror jeg har skrevet det tidligere. Det ligger liksom litt i lufta. Og følelsen gjør veldig godt. Og jeg blir altså både rørt og glad når jeg får være med og vie mennesker jeg er glad i, som har funnet kjærligheten og som våger å satse på både den og ekteskapet. Hva var det som sto på den lille tatoveringen hos brudeparet i går? Is’s a Match.» Og det er jo fantastisk. Gratulerer til alle sommerens brudepar, spesielt til mine. Lykke til med livet sammen. Ta vare på dere selv, hverandre og på kjærligheten.

Kvelde 5/7-2015

Med varm hilsen fra Even

Det er blitt 2. juni og sommer i fedrelandet. Kaldt regn pisker mot vinduet, og partytelt og hagemøbler fyker lystig omkring i bygda. Fjellovergangene i Sør-Norge er stengt på grunn av snøstorm. De 4-5 vårkåte kattene som har smøget seg rundt hushjørnene på Sundby en stund, har også trukket innendørs. Her må tydeligvis kjønnsdriften vike for overlevelsesinstinktet. Det er helt greit. For de hjerteskjærende vrælene som følger med katter på frierferd, er det godt å slippe noen timer. Jeg lurer på hvem som eier disse pelsdottene, som åpenbart betrakter Sundby Gård som det ideelle sted for kjærlighetsferie. I dag legger regnet en demper på det meste. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Det blåser friskt og det bøtter ned. Og det er meldt flom over store deler av Sørøstlandet. Og jeg sitter og nynner lett desperat på en av favorittsangene mine:

«Du skal inte tro det blir sommar, i fall inte nån setter fart,

på sommar’n och gjør lite somrigt, då kommer blommorna snart.»

Nå har jo faktisk mange av blomsten kommet. Noen har til og med gått. Og de har gitt meg mye glede allerede. Buketten med liljekonvall står på bordet. Og rosa jonsokblom langs skog- og veikanter er et fantastisk flott syn. For ikke å snakke om blomstrende hegg, frukttrær og syrin. Men nå blåser og regner vel det meste av kronblader vekk. Jeg håper regnet gjør godt for åker og eng, skog og mark. Hvis ikke, er dette ganske trøstesløst. Hva er det Øystein Sunde synger? «Jeg sa en smule, ikke et helt brød! Jeg sa en dråpe, ikke en hel sjø!.» Heldigvis er jeg en typisk innekatt. Litt oppe i åra, og for tiden såpass skrøpelig, at kjønnsdriften heller ikke volder nevneverdig bry. Selv om jeg fortsatt har en tendens til å bli generelt forelsket om våren. Men denne gamle hankatten er rimelig fornøyd med ei varm stue, en god stol, tilgang på mat og drikke og bittelitegrann kos innimellom. «Hør hvor det stormer der ute. Her er det fredfullt og tyst.» Omtrent sånn sang vi på bedehuset i min for lengst henrullede barndom. Og en dag som denne får Ellings betraktning ny mening: «Hva i all verden skal man med en leilighet, hvis man på død og liv må gå ut av den hele tiden?» Det trenger ikke jeg i dag. Og da kan det bare regne. Det er jo også en gyllen anledning til å rydde og pakke ned litt saker til flytteprosessen i sommer.

Nå skal det visst komme litt sommervær utover i uka. Og jeg håper jeg greier å få kroppen og formen litt mer på stell. Det vil gjøre livet lettere både fysisk og psykisk. Men regntunge dager hjelper ikke på noen av delene. Så jeg drømmer meg tilbake til 25 grader og sol på idylliske Casa Karen i Nord-Italia i mai (bildet). Og vi roper på sommer’n – så kommer’n. Kanskje!

Kvelde 2. juni 2015

Med varm og håpefull hilsen fra Even

Mai, du skjønne milde har vært på korte, sporadiske visitter den siste måneden. Det har visstnok vært den kaldeste mai måned på mange år, men den har hatt sine lyse øyeblikk. Omtrent som undertegnede. Akkurat nå er det ikke så verst i kveldssola ved Lågen. I går hadde tre av Sundbyfetterne en fantastisk flott kveld ved Anundsjø. 17. mai i Kvelde var slett ikke verst. Men innimellom har vi måttet skrape is på bilen og dra på både stillongs og vindjakke. Jeg er sikker på at eventuelle lesere nordpå og fra fjellheimen synes fryktelig synd på oss.

Så tror jeg det er noe med fjellet og Muhammed, som tilsier at det er mulig å gjøre noe med dette selv. Og månedens og årets desiderte høydepunkt for min del, var tre dager i Milano/Torino/Bergamo på studietur med prestene i Larvik prosti. Ikke bare var det 30 grader pluss i sola, men det var også mye spennende å se og oppleve. Både likkledet i Torino, Milanodomen, Leonardo da Vincis «Siste Nattverd» og gamlebyen i Bergamo gjorde inntrykk. Og det var flott å være på tur med gode kolleger, selv om nervene mine ikke hadde godt av å være sjåfør i 135 km/t på Autostrada i Italia. Heldigvis var jeg velsignet med en oppgående annenpilot med ditto GPS på mobilen. Maidagene i Italia gjorde godt.

Mai er også tiden for frigjøringsdag og nasjonaldag. Jeg ble sittende å følge med litt på TV under markeringen av 8. mai. I år ble det jo også markert at det er 75 år siden krigsutbruddet og 70 år siden freden brøt løs etter andre verdenskrig. Det satte sitt preg på både frigjøringsdag og nasjonaldag. Det var sterkt å se noen av de gjenlevende og glemte helter motta både heder og dekorasjoner – endelig. Vi trenger å bli minnet om de mange som gjorde en innsats for landet vårt den gangen. Mange ofret livet. Og krigsseilerne, som tilbrakte 6 år borte fra hjemmet, er omsider blitt hedret som fortjent. Dessverre alt for sent for mange. Måten Norge behandlet dem på da de kom hjem, er en nasjonal skam. Mange av dem døde på sjøen. Og mange hadde merker for livet, men ingen utmerkelser.

Nå er 8. mai også blitt veterandag, der de som har gjort tjeneste under norsk flagg i ulike utenlandsoperasjoner etter krigen, også blir minnet og hedret. Det er mulig noen er redd for at det skal ta oppmerksomheten fra de som ofret liv og helse i kampen for Norges frihet under andre verdenskrig. Jeg tror og håper det motsatte vil skje. Snart er de siste små og store heltene fra andre verdenskrig borte. Da er det bare untenlandsveteranene igjen, som har opplevd virkelig krig. Og de har gjort det på Norges vegne, som en del av de norske forpliktelsene i arbeidet for fred og frihet i verdenssamfunnet. Her ble også norske soldater drept i tjeneste. Mange ble fysisk skadet. Og hvor mange som kom hjem med varige psykiske skader, er det ingen som har oversikt over. Det så lenge ut som om disse skulle lide noe av samme skjebne som krigsseilerne. Eller pionerdykkerne i Nordsjøen, i en helt annen sammenheng. Heldigvis er dette blitt mye bedre, selv om ting enda ikke er helt på stell. 8. mai som veterandag kan bli en stadig og nødvendig påminnelse om dette. Mange har kommet hjem med sterke opplevelser som de aldri vil glemme. Noen greier ikke å fungere i verken sosialt liv eller arbeidsliv etterpå. Da bør de slippe å kjempe for rettigheter og hjelp i velferdsstaten Norge. Det er Norge som har sendt dem (oss) ut, selv om de fleste meldte seg frivillig. Dette året bar jeg for første gang FN-bereten (bildet) under 8. mai markeringen ved krigsminnesmerket i Kvelde. Og jeg bar den med stolthet. Selv om jeg aldri opplevde å bli truet på livet i løpet av mitt år som bataljonsprest i Norbatt i Sør-Libanon i 1995/96. Det var det andre som gjorde, både blant kolleger og venner. Og noen kommer aldri helt over det. Da er det ekstremt vondt, at samfunn, familie og venner verken forstår eller verdsetter det en har bidratt med og opplevd under utenlandstjenesten. Det kan 8. mai som veterandag være med å rette på. Nordahl Grieg får avslutte dette blogginnlegget:

«Krig er forakt for liv.

Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:

døden skal tape»

«Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menneskenes jord.»

«Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen –

som om vi bar et barn

varsomt på armen.»

Tusen takk til alle som har vært med og bidratt til dette, både under andre verdenskrig og i årene etterpå. Jeg håper du opplever deg både verdsatt og tatt vare på.

Kvelde 26/5-2014

Med honnør, dyp respekt og varm hilsen fra Even