Ordene i overskriften beskriver et umulig dilemma. Det var en av de tingene som rammet hardest, da depresjonen slo til for fullt i mitt liv våren 1997. Og dilemmaet innhenter meg med jevne mellomrom, når livet er for hektisk og utfordringene
for store. Slik som flytteprosessen nå i juli, kombinert med litt for mange jobbhelger på rad. I helga kunne jeg vært på både hagefest og hyttetur, og lørdag burde jeg jo absolutt ha vært med og feiret Sommerbåten
i Larvik. Men jeg orket ikke. Isteden ble det et par timer ved Skjærsjø fredag kveld og en nydelig ettermiddag ved Damvann lørdag(bildet). Som fisketur ble dette en stusselig opplevelse. Men som avkobling ga turene maksimal uttelling. Virkningen
var såpass umiddelbar lørdag, at jeg fikk vært innom hagefesten og hilst på noen mennesker jeg er glad i, før jeg landet i godstolen i bryggerhuset på Gjønnes. Med sommerbåt og sommeråpent på TV.
Og jeg har allerede informert en kusine om at hun har rast forbi meg på familiens karrierestige som linselus på TV. Men det var artig å se kjentfolk. Og veldig moro å følge med på båt- og folkeliv både fra Larvik
lørdag og fra Finnøy tidligere i sommer. Jeg synes det er flott å se det på TV. Men jeg orker ikke tanken på å stå midt i folkemylderet når de depressive følelsene tar tak. Enda så glad jeg er
i både mennesker og oppmerksomhet. Jeg kjenner etter hvert symptomene så godt når de kommer snikende, at jeg kan gjøre noe med livssituasjonen umiddelbart, når det er mulig. Og da kan det hende at noen timer eller dager i ro
og alene, gjør at livsmot og livsbalanse kommer tilbake igjen ganske raskt. Den litt skjøre livsbalansen som jeg har måttet lære meg å leve med de senere årene.
Jeg er grunnleggende og oppriktig glad
i mennesker. Det tror jeg en må være for å våge og gå i gang med teologiutdannelse og presteliv. Og katastrofefølelsen var nesten total da jeg nærmest over natta opplevde å bli folkesky. Fra å elske å
jobbe med mennesker til å ikke orke verken å se dem eller være sammen med dem. Det slo beina fullstendig unna både liv og tjeneste. Det tok årevis før dette normaliserte seg sånn noenlunde. Og jeg må fortsatt
være veldig på vakt, så ikke livsbalansen går filleveien igjen. Jeg har heldigvis familie og gode venner som har akseptert at det er sånn. De har betydd veldig mye for meg gjennom livet, spesielt de senere årene, når
dagene innimellom har vært mørke og tunge. Jeg har hatt mitt første overnattingsbesøk i mitt nye hjem av gode venner gjennom 35 år. I går var det flere innom på kaffebesøk. Og lille Herman kom en liten tur
sammen med foreldre og farfar. Han er en av mine fire nestenbarnebarn, som jeg gleder meg voldsomt over. Jeg fikk være litt sammen med alle fire i helga. Nestenbesten er ikke helt god, men han har et varmt hjerte og en god armkrok å hvile i. Og
når jeg bare passer meg litt, vinner menneskekjærheten over folkeskyheten nesten hver gang. Jeg holdt på å skrive folkekjær i overskriften. Men det er visst noe helt annet. Konger kan være folkekjære. Å beskrive
seg selv som folkekjær, er ikke nødvendigvis noe godt tegn. Gigantomani er visst også en diagnose. Men menneskekjær vil jeg alltid være. Det føles som regel godt. Og det gir veldig mye tilbake.
Kvelde
10/8-2015
Med varm hilsen fra Even