Mai, du skjønne milde har vært på korte, sporadiske visitter den siste måneden. Det har visstnok vært den kaldeste mai måned på mange år, men den har hatt sine lyse øyeblikk. Omtrent som undertegnede.
Akkurat nå er det ikke så verst i kveldssola ved Lågen. I går hadde tre av Sundbyfetterne en fantastisk flott kveld ved Anundsjø. 17. mai i Kvelde var slett ikke verst. Men innimellom har vi måttet skrape is på bilen
og dra på både stillongs og vindjakke. Jeg er sikker på at eventuelle lesere nordpå og fra fjellheimen synes fryktelig synd på oss.
Så tror jeg det er noe med fjellet og Muhammed, som tilsier at det
er mulig å gjøre noe med dette selv. Og månedens og årets desiderte høydepunkt for min del, var tre dager i Milano/Torino/Bergamo på studietur med prestene i Larvik prosti. Ikke bare var det 30 grader pluss i sola, men
det var også mye spennende å se og oppleve. Både likkledet i Torino, Milanodomen, Leonardo da Vincis «Siste Nattverd» og gamlebyen i Bergamo gjorde inntrykk. Og det var flott å være på tur med gode kolleger,
selv om nervene mine ikke hadde godt av å være sjåfør i 135 km/t på Autostrada i Italia. Heldigvis var jeg velsignet med en oppgående annenpilot med ditto GPS på mobilen. Maidagene i Italia gjorde godt.
Mai er også tiden for frigjøringsdag og nasjonaldag. Jeg ble sittende å følge med litt på TV under markeringen av 8. mai. I år ble det jo også markert at det er 75 år siden krigsutbruddet og 70 år
siden freden brøt løs etter andre verdenskrig. Det satte sitt preg på både frigjøringsdag og nasjonaldag. Det var sterkt å se noen av de gjenlevende og glemte helter motta både heder og dekorasjoner – endelig.
Vi trenger å bli minnet om de mange som gjorde en innsats for landet vårt den gangen. Mange ofret livet. Og krigsseilerne, som tilbrakte 6 år borte fra hjemmet, er omsider blitt hedret som fortjent. Dessverre alt for sent for mange. Måten
Norge behandlet dem på da de kom hjem, er en nasjonal skam. Mange av dem døde på sjøen. Og mange hadde merker for livet, men ingen utmerkelser.
Nå er 8. mai også blitt veterandag, der de som har gjort
tjeneste under norsk flagg i ulike utenlandsoperasjoner etter krigen, også blir minnet og hedret. Det er mulig noen er redd for at det skal ta oppmerksomheten fra de som ofret liv og helse i kampen for Norges frihet under andre verdenskrig. Jeg tror
og håper det motsatte vil skje. Snart er de siste små og store heltene fra andre verdenskrig borte. Da er det bare untenlandsveteranene igjen, som har opplevd virkelig krig. Og de har gjort det på Norges vegne, som en del av de norske forpliktelsene
i arbeidet for fred og frihet i verdenssamfunnet. Her ble også norske soldater drept i tjeneste. Mange ble fysisk skadet. Og hvor mange som kom hjem med varige psykiske skader, er det ingen som har oversikt over. Det så lenge ut som om disse skulle
lide noe av samme skjebne som krigsseilerne. Eller pionerdykkerne i Nordsjøen, i en helt annen sammenheng. Heldigvis er dette blitt mye bedre, selv om ting enda ikke er helt på stell. 8. mai som veterandag kan bli en stadig og nødvendig
påminnelse om dette. Mange har kommet hjem med sterke opplevelser som de aldri vil glemme. Noen greier ikke å fungere i verken sosialt liv eller arbeidsliv etterpå. Da bør de slippe å kjempe for rettigheter og hjelp i velferdsstaten
Norge. Det er Norge som har sendt dem (oss) ut, selv om de fleste meldte seg frivillig. Dette året bar jeg for første gang FN-bereten (bildet) under 8. mai markeringen ved krigsminnesmerket i Kvelde. Og jeg bar den med stolthet. Selv om jeg aldri
opplevde å bli truet på livet i løpet av mitt år som bataljonsprest i Norbatt i Sør-Libanon i 1995/96. Det var det andre som gjorde, både blant kolleger og venner. Og noen kommer aldri helt over det. Da er det ekstremt
vondt, at samfunn, familie og venner verken forstår eller verdsetter det en har bidratt med og opplevd under utenlandstjenesten. Det kan 8. mai som veterandag være med å rette på. Nordahl Grieg får avslutte dette blogginnlegget:
«Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape»
«Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode
mot
menneskenes jord.»
«Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen –
som om vi bar et barn
varsomt på armen.»
Tusen takk til alle som har vært
med og bidratt til dette, både under andre verdenskrig og i årene etterpå. Jeg håper du opplever deg både verdsatt og tatt vare på.
Kvelde 26/5-2014
Med honnør, dyp respekt og varm hilsen
fra Even