Dagbokblader

Jeg vet ikke om jeg har hørt denne sangen før. Jeg har i hvert fall ikke lagt merke til den på denne måten. Den er jo nydelig. I morges kom den smygende ut fra TV-skjermen på «God Morgen Norge». Og jeg kjente jeg ble i godt humør. En god, varm følelse fylte hjertet og bredte seg rundt i kroppen. Kanskje det er denne sangen jeg må starte dagen med framover. Jeg vet det gjøres i en del barnehager rundt om i landet. Og nå oppdaget jeg jo også at Gilde har tatt den i bruk i en reklamefilm med hilsen fra den norske bonden. Det var kanskje derfor dette yndige vesenet var og sang den på TV 2 i morges. Enda bedre. Som odelsgutt oppvokst med de ulike landbrukssamvirkene tett innpå livet, er det helt greit for meg at denne gladsangen forbindes med den norske bonden. Både melodien og teksten var sånn at den umiddelbart gjorde noe godt med meg.

Det trengte jeg i dag. Jeg trenger det antagelig hver dag. Ryggen er stiv og vond. Det har vel vært for mye flytting og bæring i høst. Akillesen gjør vondt etter noen få skritt. I helga fikk jeg endelig hjelp til å finne treningsopplegget for den hos Olympiatoppen (Takk, Harald). Men motivasjonen må jeg finne et annet sted. Her kreves det isometrisk trening med vipping på hæl i trappetrinn i uker og måneder for at det skal bli bedre. Og verken motivasjon eller utholdenhet i trening er det som preger Even Sundbys hverdag. Bedre blir det ikke at både kroppen og psyken er ganske tung om dagen. Jeg kjenner jo at dette henger sammen. Og jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg husker enda Trostens replikk i TV-serien «Soria Moria», da han hørte at noen var på bedringens vei; «Bedringens vei – er den lang?» For min del er den visst det, både fysisk og psykisk. Det hender til og med at jeg både faller i grøfta og mister retningen langs bedringens vei.

Så finnes det et hav av programmer, metoder og piller som skal bidra til motivasjon og mestring på veien til det gode liv. Og alle virker like hemningsløst begeistret for sin metode, som markedsføres som den eneste saliggjørende. Og hjelper ikke metodene, har du K2 og Vita Pro og jeg vet ikke hva. Jeg er redd det ikke funker for meg. Ikke har jeg råd til det, heller. Men kanskje har jeg nå funnet min måte å starte dagen på. En liten tur innom You Tube for å høre og nynne med på «God morgen, alle sammen». Jeg fant en versjon med Rolf Just Nilsen og barn som var flott. Nå er kanskje ikke han noe godt eksempel, for han ble vel knapt 50 år. Men du verden så mye glede han skapte mens han levde, både for meg og andre. Og det er jo det jeg er på jakt etter. De små gledene og de gylne øyeblikkene, som gjør livet verdt å leve. Manisk markedsføring av mangfoldige mestringsmetoder har motsatt virkning på meg. Jeg blir bare mer deprimert av det. Men denne lille sangen gjorde meg godt. Det gjorde også turen til Lågen på tirsdag. Der hoppet laksen og der fant jeg en liten bukett med Jonsokblom som hadde trosset høsten og mørket (bildet). Det gjorde godt. Det er gleden i og for de små ting som gir meg livsmot. Som en vakker visekveld i Hvarnes fredag. Middag med gode venner lørdag. Turen til Lågen. Et varmt smil og en god klem. Et oppmuntrende ord. Søren Kierkegaard har sagt at om du vil hjelpe et menneske et stykke vei, må du først finne det der det er, og begynne der. I det stille. Med de små ting. Som dette lille verset som kom smygende fra TV-skjermen inn i mitt hjerte og mitt liv denne høstmorgenen.

«God morgen alle sammen. God morgen far og mor.

God morgen lillesøster. God morgen storebror.

God morgen trær og blomster.

God morgen fugler små.

God morgen kjære lyse sol på himlen klar og blå».

Gjønnes 28/10-2014.

Med varm og glad hilsen fra Even.

Denne uka har himmelen vært full av stjerner. Og andre spesielle fenomener. Jeg sto opp klokka fire mandag morgen for å oppleve supermåne og måneformørkelse. Det var hustrig ute i hagen på Gjønnes, så jeg frøs nok på meg en liten forkjølelse. Men jeg tror jammen det var verdt det. For månen var nydelig, der i skyggen av jorden. En rød/oransje farge som vel har gitt fenomenet navnet «blodmåne», og varslet jordens undergang for mange. Heldigvis skjedde ikke det. Selv om rødfargen vel skyldes forurensing i atmosfæren, og likevel spår jordens undergang på sikt, hvis vi ikke skjerper oss. Men det var ikke undergangsstemning som preget natten og morgenen for min del. Det var glede over fullmåne og strålende vakker stjernehimmel. Jeg har vel aldri sett så mange stjerner på en gang. Jeg satt i fiskestolen med kaffekoppen i handa og «blodmånen» på himmelen foran meg i vest. I nordøst sto Karlsvogna og i sørøst Orion, klarere enn noensinne. Det er de to stjernebildene jeg kan. Ganske lavt på østhimmelen var det ei stjerne så lyssterk som jeg vel aldri har sett før. Det så ut som et sterkt opplyst fartøy som holdt på å lande. Var det planeten Venus, mon tro? Jeg burde ha fulgt bedre med da vår egen jordiske supernova, Knut Jørgen Røed Ødegaard, fortalte om dette. Men han j er jo så intenst begeistret hele tiden, at det innimellom er vanskelig å henge med. Det var en fantastisk opplevelse uansett. Og det var helt spesielt å se den skinnende gule fullmånen komme tilbake. Fra ny til full på en drøy time. Og så gal vei. Det var magisk.

«Klag ikke under stjernene over mangel på lyspunkter i ditt liv.» Det er Henrik Wergelands ord. Men jeg har gjort dem litt til mine, og bruker dem stadig når jeg kåserer. En tindrende stjernehimmel er uendelig vakker. Og jeg prøver jo så godt jeg kan å samle på lyspunkter i livet. Det kom flere på himmelen denne uka. Ekstremværet Roar i nord skapte en fantastisk fargeprakt på kveldshimmelen i Sør-Norge (bildet). Jeg hadde tenkt jeg skulle legge ut et par bilder på Facebook. Men det hadde alle andre gjort. Så isteden satt jeg ved kjøkkenvinduet i bryggerhuset på Gjønnes og nøt endringene i fargespillet på himmelen. Stjernene lar seg jo ikke fange. Ikke fargespillet på kveldshimmelen heller. Men de kan nytes. Og det har jeg gjort i fulle drag denne uka.

Så hender det iblant at stjernene og andre himmelske lyspunkter inntar jorden og vår hverdag. Jeg var på besøk hos en familie denne uka, der alle tre jentene har fått navn etter himmel-legemer og -fenomener. Og jammen lyste de opp i mitt liv en mørk høstkveld. Slik også disse fire flotte ungene jeg er nestebesten til, stadig gjør. På Spar i Kvelde i går satt det et lite yndig vesen i en handlevogn og sang av full hals. Sånt skaper gylne øyeblikk. Og mandagen var full av lyspunkter, da gratulasjonene strømmet inn på en ganske alminnelig 56-årsdag. Hollywood har en gate full av stjerneavtrykk på fortauet. Det er begrenset glede jeg har av de stjernene, bortsett fra en god filmopplevelse i ny og ne (der kom sannelig månen igjen!). Det er de små stjernene jeg har mest glede av. De som lyser opp i min hverdag. Som et tillitsfullt barneansikt. Eller et oppmuntrende ord. Eller en god klem og et varmt smil. Eller når noen gjør noe for meg, som de som kom med kake, frukt, sjokolade og gode gaver mandag kveld.

Så slo det meg, da jeg satt ute i mørket i hagen på Gjønnes grytidlig mandag morgen. Under måneformørkelsen ble det forholdsvis mørkt. Da ble de små stjernene ekstra tydelige. Kanskje det er sånn i hverdagen også. Når det blir mørkt inni oss og omkring oss i livet, blir de små stjernene ekstra viktige, synlige og tydelige. Jeg har opplevd det noen ganger. Og jeg kjenner på takknemlighet til alle de små stjernene – både på himmelen og på jorden – som har brakt gode lyspunkter inn i mitt liv. Jeg håper du også har noen slike. Jeg vet at noen trenger dem ekstra sterkt disse dagene. Kanskje kan vi også få være slike lyspunkter for noen. Men kanskje er det også sånn, at vi må sette oss stille ned og se litt ekstra etter for å se at de er der. Jeg samler på lyspunkter og gylne øyeblikk. Nå har jeg fått ganske mange. Og jeg skal ikke kaste et eneste ett. Det eneste stedet de tar plass, er i hjertet. Og der er det alltid plass til et lyspunkt til.

Kvelde 3/10-2015

Med varm hilsen fra Even

Øystein Sunde får innlede dette blogginnlegget også: «Jeg sa en smule. Ikke et helt brød. Jeg sa en dråpe. Ikke en hel sjø.» Her gir han stemme til Noa i Det gamle testamentet, som vel opplevde tidenes regnvær og vannflom. Og selv om guttungen i Bergen, da han på søndagsskolen hørte at det hadde regnet i 40 dager og 40 netter, utbrøt: «Va det nåkke??» Så var det nok det. Og de uhorvelige mengdene med vann som Petra lot falle over oss sist uke, bringer tankene i retning av syndfloden og Noa. I forrige blogginnlegg skrev jeg om mitt møte med Flor og Fjære, som ga meg en følelse av å komme inn i Edens hage. Denne gangen var det syndfloden som poppet opp i bevisstheten, mens regnet øste ned og vannet steg. Nå kan det være nok gammeltestamentlige opplevelser for en stund.

Helt til den siste uka, har jeg hatt et godt forhold til navnet Petra. Hun er Stomperuds evige kjæreste, med kaffe og smultringer på menyen. En av kuene i fjøset på Sundby i min for lengst henrullede barndom, het Petra. Og Petra er navnet på en oldtidsby i Jordan, uthugd i fjell. Der skulle jeg gjerne vært en gang. Petra har vært godartet så langt i mitt liv. Men nå er Petra blitt styrtregn og frådende vannmasser, som forårsaket store materielle ødeleggelser i Sør-Norge den siste uka. Det er enorme krefter i store vannmasser på ville veier. Kjellere fylles med vann. Hus, veier og broer blir ødelagt. Og landbruket lider store tap. To ganger på to uker passerte vannføringen i Numedalslågen 900 kubikkmeter pr sekund gjennom Holmfoss. Natt til fredag tangerte den 950, som er nivået for femtiårsflom. Det er mye vann. Nesten en million liter vann i sekundet passerte Holmfoss. Det er både skremmende og fascinerende å være vitne til slike krefter.

Så kan en lure på om to tilnærmede femtiårsflommer med to ukers mellomrom, er en normalvariant vi bare må regne med, for å bruke det ordet. Eller er det klimaendringer som gjør seg gjeldende? Og er det i så fall noe vi må skylde oss selv? Og er det for sent å gjøre noe med det? Hvis disse klimaendringene er menneskeskapte, får det jo litt karakter av syndflod, dette her. Regnskog forsvinner. Enorme flokker storfe fjerter og raper ut kolossale mengder drivhusgasser. Det samme gjør biler og industri. Og det er vel ikke så mange andre vi kan skylde på. Og da blir det på en måte en selvpåført straff, denne syndfloden. Kanskje det er greit at Miljøpartiet De Grønne er kommet på vippen flere steder, blant annet her i Larvik. Kanskje vi trenger ei miljøvaktbikkje. Men noen veier må vi jo ha, tenker jeg. Og noen biler. I hvert fall vi som bor i grisgrendte strøk. Selv om det slett ikke har vært like lett å komme fram på disse veiene de siste dagene. Jeg har vel ikke så mange svar. Men det er kanskje greit å stille noen spørsmål. Og kanskje må vi stoppe opp litt. Jeg fikk med meg et sitat en gang som jeg aldri har glemt. Jeg tror opphavsmannen het Hundertwasser, eller noe sånt. Det høres jo ut som en hundreårsflom. Han skal ha sagt: «Når du står på kanten av stupet, er ethvert skritt tilbake å betrakte som et framskritt.» Jeg bruker det av og til i foredrag når jeg snakker om livet. Men det er kanskje brukbart også når det gjelder jordens og vår felles framtid.

Dette ble visst veldig dystert. Et par lyspunkter til slutt. I dag har jeg sittet ute i sola en time. Det var nydelig. I morgen er det gudstjeneste i Hedrum kirke med oppstandelsen som tema. Jeg gleder meg til å synge påskesanger i september. Og i går var jeg på konsert i Bølgen i Larvik med Oslofilharmonien. Først litt Bethoven for piano og orkester. Jeg nekter å skrive «klavèr». Men musikken var nydelig. Så smalt de til med Skjebnesymfonien etter pausen. En fantastisk opplevelse. Mektig som flommen i Lågen. Men med bare positive følelser og bivirkninger. Sånt gjør veldig godt. Med ønske om en god – og litt tørrere – høst.

Kvelde 19/9-2015

Med varm hilsen fra Even

«Helt siden tidenes litt utpå dagen, da Adam og Eva ble hivd ut av hagen». Slik starter en av Øystein Sundes halsbrekkende sanger. Forrige fredag hadde jeg en følelse av å slippe inn igjen. Det skjedde på øya Sør-Hidle, en liten halvtimes båttur fra Stavanger. Der fikk jeg oppleve - med alle sanser – det praktfulle hageanlegget «Flor & Fjære», som utfolder seg på denne forblåste øya i Boknafjorden. Jeg fikk en liten anelse om hva som ventet da vi la til kai. Allerede sjøfronten bugnet av blomster. Men da vi ble geleidet rundt restaurantbygget, åpnet det seg en verden som nesten tok pusten fra meg. Førsteinntrykket var enormt. Og en begeistret og engasjert eier fortalte historien om stedet, der faren kjøpte ei hytte på 60-tallet for å komme bort fra planter og folk i en hektisk gartneri- og hagesenterhverdag. Snakk om å få nissen med på lasset. Jeg har aldri sett så mange fargerike planter og blomster på en gang. Og inntrykkene strømmet på mens vi ble guidet rundt på øya, fra temahage til temahage. Bambus, ørken, stauder, krydder, sypresser og mye mer, brutt opp av velfriserte plener, en liten sandstrand og dammer og fossefall rundt i hele anlegget. Rundturen ga oss en flott oversikt over og et lite innblikk i dette Boknafjordens underverk.

Så var det mat. Og etterpå var det rikelig tid til å vende tilbake for å nyte selvvalgte godbiter av Flor og Fjæres blomsterprakt. Maten var også et kapittel for seg. Etter en liten times omvisning i himmelriket eller Edens hage, dukket det plutselig opp en figur som kunne ha kommet fra et helt annet sted. Det gjorde han da også, den nederlandske kokken Andre. En liten djevel med svart humor og til dels verbal mishandling av både gjestene, stedet og maten. Usedvanlig festlig. Men han hentet seg jo inn igjen innimellom og fikk fortalt litt om rettene på buffeten vi skulle nyte. Før han igjen skar ut i halsbrekkende galskap. Men om mannen selv synes å komme fra de lavere regioner, hørte maten han tryllet frem absolutt til i de himmelske sfærer. «En annen verden», tror jeg er et av deres egne slagord. Og slik opplevdes det virkelig. Både hagens og bordets gleder sto i kø for å gi besøkende en uforglemmelig opplevelse.

De tar seg godt betalt. Men det var absolutt verdt det. Og for de av oss som var heldig og ble påspandert fornøyelsen, var gleden fullstendig og uavkortet. Jeg snakket med en som var der en tur hver sommer med familien. Flor og Fjære har stadig nye overraskelser på lur, både i hagen og i restauranten. For meg var dette et av livets absolutte høydepunkter. Du som leser bloggen min, vet at jeg kan glede meg voldsomt over vårens første blåveis, en bukett med liljekonvall og en solnedgang ved Lågen. Dette var likevel noe annet. De små tingene gir gløtt av himmelriket og Vårherres skaperglede. Men her var det som å komme inn i det. Og mennesker som brenner for noe, som har syn for det vakre og langt over gjennomsnittet grønne fingre, kan virkelig lage vakker kunst og fantastiske opplevelser ut av Vårherres grunnarbeider. Det er litt som når den nye presten i bygda skrøt av gården som bonden og Vårherre hadde fått så fint til. Da kom det tørt fra bonden: «Du skulle sett hvordan det så ut da han holdt på her alene».

Flor og Fjære var en opplevelse jeg sent vil glemme. Og jeg vender gjerne tilbake. Jeg er dypt imponert over det de har fått til på denne øya i Boknafjorden. Og jeg bærer med meg bilder og opplevelser som vil sitte lenge. Og rundingen av hushjørnet da hagen åpenbarte seg i all sin prakt, finnes det bare ett ord for. Det er på engelsk for anledningen: BREATHTAKING!! 

Kvelde 11/9-2015

Med varm hilsen fra Even