Øystein Sunde får innlede dette blogginnlegget også: «Jeg sa en smule. Ikke et helt brød. Jeg sa en dråpe. Ikke en hel sjø.» Her gir han stemme til Noa i Det gamle testamentet, som vel opplevde tidenes
regnvær og vannflom. Og selv om guttungen i Bergen, da han på søndagsskolen hørte at det hadde regnet i 40 dager og 40 netter, utbrøt: «Va det nåkke??» Så var det nok det. Og de uhorvelige mengdene med
vann som Petra lot falle over oss sist uke, bringer tankene i retning av syndfloden og Noa. I forrige blogginnlegg skrev jeg om mitt møte med Flor og Fjære, som ga meg en følelse av å komme inn i Edens hage. Denne gangen var det syndfloden
som poppet opp i bevisstheten, mens regnet øste ned og vannet steg. Nå kan det være nok gammeltestamentlige opplevelser for en stund.
Helt til den siste uka, har jeg hatt et godt forhold til navnet Petra. Hun er Stomperuds
evige kjæreste, med kaffe og smultringer på menyen. En av kuene i fjøset på Sundby i min for lengst henrullede barndom, het Petra. Og Petra er navnet på en oldtidsby i Jordan, uthugd i fjell. Der skulle jeg gjerne vært
en gang. Petra har vært godartet så langt i mitt liv. Men nå er Petra blitt styrtregn og frådende vannmasser, som forårsaket store materielle ødeleggelser i Sør-Norge den siste uka. Det er enorme krefter i store
vannmasser på ville veier. Kjellere fylles med vann. Hus, veier og broer blir ødelagt. Og landbruket lider store tap. To ganger på to uker passerte vannføringen i Numedalslågen 900 kubikkmeter pr sekund gjennom Holmfoss. Natt
til fredag tangerte den 950, som er nivået for femtiårsflom. Det er mye vann. Nesten en million liter vann i sekundet passerte Holmfoss. Det er både skremmende og fascinerende å være vitne til slike krefter.
Så kan en lure på om to tilnærmede femtiårsflommer med to ukers mellomrom, er en normalvariant vi bare må regne med, for å bruke det ordet. Eller er det klimaendringer som gjør seg gjeldende? Og er det i så
fall noe vi må skylde oss selv? Og er det for sent å gjøre noe med det? Hvis disse klimaendringene er menneskeskapte, får det jo litt karakter av syndflod, dette her. Regnskog forsvinner. Enorme flokker storfe fjerter og raper ut kolossale
mengder drivhusgasser. Det samme gjør biler og industri. Og det er vel ikke så mange andre vi kan skylde på. Og da blir det på en måte en selvpåført straff, denne syndfloden. Kanskje det er greit at Miljøpartiet
De Grønne er kommet på vippen flere steder, blant annet her i Larvik. Kanskje vi trenger ei miljøvaktbikkje. Men noen veier må vi jo ha, tenker jeg. Og noen biler. I hvert fall vi som bor i grisgrendte strøk. Selv om det slett
ikke har vært like lett å komme fram på disse veiene de siste dagene. Jeg har vel ikke så mange svar. Men det er kanskje greit å stille noen spørsmål. Og kanskje må vi stoppe opp litt. Jeg fikk med meg et sitat
en gang som jeg aldri har glemt. Jeg tror opphavsmannen het Hundertwasser, eller noe sånt. Det høres jo ut som en hundreårsflom. Han skal ha sagt: «Når du står på kanten av stupet, er ethvert skritt tilbake å
betrakte som et framskritt.» Jeg bruker det av og til i foredrag når jeg snakker om livet. Men det er kanskje brukbart også når det gjelder jordens og vår felles framtid.
Dette ble visst veldig dystert. Et
par lyspunkter til slutt. I dag har jeg sittet ute i sola en time. Det var nydelig. I morgen er det gudstjeneste i Hedrum kirke med oppstandelsen som tema. Jeg gleder meg til å synge påskesanger i september. Og i går var jeg på konsert
i Bølgen i Larvik med Oslofilharmonien. Først litt Bethoven for piano og orkester. Jeg nekter å skrive «klavèr». Men musikken var nydelig. Så smalt de til med Skjebnesymfonien etter pausen. En fantastisk opplevelse.
Mektig som flommen i Lågen. Men med bare positive følelser og bivirkninger. Sånt gjør veldig godt. Med ønske om en god – og litt tørrere – høst.
Kvelde 19/9-2015
Med varm
hilsen fra Even