Jeg vet ikke om jeg har hørt denne sangen før. Jeg har i hvert fall ikke lagt merke til den på denne måten. Den er jo nydelig. I morges kom den smygende ut fra TV-skjermen på «God Morgen Norge». Og jeg kjente
jeg ble i godt humør. En god, varm følelse fylte hjertet og bredte seg rundt i kroppen. Kanskje det er denne sangen jeg må starte dagen med framover. Jeg vet det gjøres i en del barnehager rundt om i landet. Og nå oppdaget
jeg jo også at Gilde har tatt den i bruk i en reklamefilm med hilsen fra den norske bonden. Det var kanskje derfor dette yndige vesenet var og sang den på TV 2 i morges. Enda bedre. Som odelsgutt oppvokst med de ulike landbrukssamvirkene tett innpå
livet, er det helt greit for meg at denne gladsangen forbindes med den norske bonden. Både melodien og teksten var sånn at den umiddelbart gjorde noe godt med meg.
Det trengte jeg i dag. Jeg trenger det antagelig hver dag.
Ryggen er stiv og vond. Det har vel vært for mye flytting og bæring i høst. Akillesen gjør vondt etter noen få skritt. I helga fikk jeg endelig hjelp til å finne treningsopplegget for den hos Olympiatoppen (Takk, Harald).
Men motivasjonen må jeg finne et annet sted. Her kreves det isometrisk trening med vipping på hæl i trappetrinn i uker og måneder for at det skal bli bedre. Og verken motivasjon eller utholdenhet i trening er det som preger Even Sundbys
hverdag. Bedre blir det ikke at både kroppen og psyken er ganske tung om dagen. Jeg kjenner jo at dette henger sammen. Og jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg husker enda Trostens replikk i TV-serien «Soria Moria», da han hørte
at noen var på bedringens vei; «Bedringens vei – er den lang?» For min del er den visst det, både fysisk og psykisk. Det hender til og med at jeg både faller i grøfta og mister retningen langs bedringens vei.
Så finnes det et hav av programmer, metoder og piller som skal bidra til motivasjon og mestring på veien til det gode liv. Og alle virker like hemningsløst begeistret for sin metode, som markedsføres som den eneste
saliggjørende. Og hjelper ikke metodene, har du K2 og Vita Pro og jeg vet ikke hva. Jeg er redd det ikke funker for meg. Ikke har jeg råd til det, heller. Men kanskje har jeg nå funnet min måte å starte dagen på. En liten
tur innom You Tube for å høre og nynne med på «God morgen, alle sammen». Jeg fant en versjon med Rolf Just Nilsen og barn som var flott. Nå er kanskje ikke han noe godt eksempel, for han ble vel knapt 50 år. Men du
verden så mye glede han skapte mens han levde, både for meg og andre. Og det er jo det jeg er på jakt etter. De små gledene og de gylne øyeblikkene, som gjør livet verdt å leve. Manisk markedsføring av mangfoldige
mestringsmetoder har motsatt virkning på meg. Jeg blir bare mer deprimert av det. Men denne lille sangen gjorde meg godt. Det gjorde også turen til Lågen på tirsdag. Der hoppet laksen og der fant jeg en liten bukett med Jonsokblom som
hadde trosset høsten og mørket (bildet). Det gjorde godt. Det er gleden i og for de små ting som gir meg livsmot. Som en vakker visekveld i Hvarnes fredag. Middag med gode venner lørdag. Turen til Lågen. Et varmt smil og en
god klem. Et oppmuntrende ord. Søren Kierkegaard har sagt at om du vil hjelpe et menneske et stykke vei, må du først finne det der det er, og begynne der. I det stille. Med de små ting. Som dette lille verset som kom smygende fra
TV-skjermen inn i mitt hjerte og mitt liv denne høstmorgenen.
«God morgen alle sammen. God morgen far og mor.
God morgen lillesøster. God morgen storebror.
God morgen trær og blomster.
God
morgen fugler små.
God morgen kjære lyse sol på himlen klar og blå».
Gjønnes 28/10-2014.
Med varm og glad hilsen fra Even.