Enno ein gong fekk eg vettren å sjå – for våren å røma. Enda en gang. Jeg er ekstremt glad i våren. Til tross for stadig økende pollenallergi. Det er vel ingen overraskelse for den som har fulgt med
litt på bloggen min. Men jeg har lyst til å skrive om det en gang til. Jeg sitter ved Lågen og skriver. På favorittplassen min (bildet). Jeg har vært her nede noen ettermiddager den siste uka. Litt før 8 forsvinner sola.
Det gjør jeg og. Men før det varmer ettermiddagssola godt. Det har vært varmere i Kvelde enn i Roma de siste dagene. Det er nesten så en kan se at trærne blir grønnere fra dag til dag. Og det gjør meg godt langt
inn i sjelen å sitte her. Det bugner av hvitveis, gullstjerne og maigull. Og noen holder på å bygge rede i fuglekassa mi. Jeg fikk den i fjor, og jeg hadde stor glede av fjorårets leieboer – blåmeisen. Jeg fikk et lite glimt
av årets leieboer. Det så ut som en kjøttmeis. Men dette må jeg komme tilbake til. Uansett er det liv i fuglekassa i år også. Det gjør meg glad. Og fuglesangen er snart på sitt aller vakreste. Jeg hadde med
meg fugleboka med lyd på et par av taleoppdragene i helga. Det tror jeg var til glede for både små og store. Det er lite som er så vakkert som svarttrostens klare, vemodige toner en kveldsstund ved Lågen. Det får jeg lov
å oppleve. Her får jeg lov å sitte. Enno ein gong…
I år var jeg redd jeg skulle gå glipp av hele greia. Rett etter at den første buketten med hestehov var i hus, slo ryggen seg helt vrang. Og
det ville jo ikke gi seg. En vond akillessene gjør at jeg heller ikke kan gå stort. Det ene virket inn på det andre, og det holdt på å ta både livsmotet og vårgleden fra meg. Jeg har fått stor respekt disse
ukene for den som må leve med kronisk smerte. Nå er vel ikke smerteterskelen min nevneverdig høyere enn den gule midtstripa på veiene våre – men likevel. Og jeg torde ikke bøye meg ned for å plukke blåveis.
Jeg var redd jeg ikke skulle komme opp igjen. Det er mange år siden jeg ikke har hatt en blåveisbukett i stua. Jaja. Den størrelsen kroppen har inntatt igjen, hjelper heller ikke noe særlig på verken rygg eller akilles. Men jeg
arbeider med saken, selv om det går tregt. Og nå kjennes det ut til at det holder på å løsne i ryggen. Og det er fortsatt rikelig med vårblomster langs Lågens bredder. I kveld plukket jeg med meg en liten bukett med
gullstjerne. Og selv om det nå går mot slutten av blåveissesongen, henger blåveisens livsmot fortsatt igjen i varme solstråler:
«Innunder yta glir moldmørke årer.
Blåveisen
blømer i gråbleke vårer.
Livstrua bryt gjennom tele og tvang.
Danse mi vise, gråte min sang"
Den livstrua ønsker jeg meg. Så er det fortsatt sånn, at jeg til tross for mine 55 år
og mer enn dobbelt så mange kilo, har en tendens til å bli forelsket om våren. Det går bra så lenge jeg ikke sier det til noen. Å nyte følelsen av å være generelt forelsket, går helt fint. Så
det har jeg tenkt å fortsette med. Men all erfaring tilsier, at om jeg sier det til noen, ender det i katastrofe; kjærlighetssorg, nedstemthet og trøstespising – alle disse tingene jeg slett ikke trenger i livet. Men du verden som
jeg nyter et vakkert smil og en god klem – og følelsen av å være generelt forelsket. Slik Wildenvey skriver:
«For jeg elsker også Selma.
Men hun bryr seg niks om meg.
Men det er samme
pokker,
for jeg elsker henne, jeg."
Det ble litt for tett program i og rundt helga. Mye å forberede og mange samvær å være med på. Så jeg kjenner meg nok litt sliten og tom. En god venn skrev
noe på Facebook om å brenne lyset i begge ender. Jeg forsøker å unngå det, og jeg er blitt litt flinkere til å si nei. Men i helga ble det litt i overkant. Derfor trengte jeg disse timene ved Lågen denne uka. Men
bevares. Det ble mange flotte opplevelser og møter med mange flotte mennesker. Og mange gode og oppmuntrende ord. Tusen takk. Og nå varmer vårsola langt inn i sjelen i en sliten, gammel skrott. Og jeg nyter våren i fulle drag. Enno
ein gong.
Kvelde 22/4-2014.
Med varm hilsen fra Even