Forandring fryder, lyder et gammelt munnhell. Jeg er ikke helt der. Jeg ønsker meg stabilitet og ro. Det skyldes antagelig at psyken min er såpass ustabil. Jeg kom over et sitat av mitt alter ego Ole Brumm for noen år siden. Det har
jeg aldri glemt, og jeg tror jeg har skrevet noe om det tidligere. Sitatet var på engelsk, og det lød omtrent som følger. «Fall is a time for change. And change doesn’t come easy for some bears.» Høsten er en tid
for forandring. Og forandring er ikke så lett for enkelte bjørner. Omtrent sånn lyder det på norsk. Og det er ikke høsten som er poenget her. Det er forandringen. Forandring er ikke alltid så enkelt. Sånn er det
med den saken. For enkelte bjørner. Og for enkelte mennesker. Som Ole Brumm og Even Sundby.
Jeg synes vel det har vært nok forandring i livet mitt. Av og til har forandringene vært både dramatiske og vonde. Selvsagt
har jeg også opplevd positive forandringer. Og det er bra. Men jeg vil helst ha et liv som er rimelig forutsigbart og stabilt. Jeg trenger et sted å bo, men ikke ed digert palass. Jeg trenger en noenlunde stabil økonomi, men jeg kommer aldri
til å bli rik. Jeg trenger familie og venner rundt meg. Og jeg trenger en rimelig balanse mellom sosial aktivitet og alenetid. Jeg trenger noen oppdrag i bygd og kirke, så jeg kan drive litt med det jeg trives aller best med; formidling. Og jeg
trenger vann og skog til avkobling og rekreasjon. Jeg trenger en klem av og til. Litt kroppskontakt er absolutt av det gode. Og jeg setter veldig pris på en og annen ferietur og kulturopplevelse i løpet av året. Et trygt og stabilt liv med
noen små og store høydepunkter.
Dette har jeg hatt de siste åra. Du som følger med på bloggen min, har sett mange eksempler på det. Og livet har gått sånn noenlunde rundt i en veksling
mellom oppturer og nedturer jeg har kunnet leve greit med. Men nå ble det litt mye på en gang. Og jeg er ikke flink til å takle verken sinnsbevegelser eller forandringer. Det er sånn for enkelte bjørner. Og for enkelte mennesker.
Før jul leaset jeg en liten Citroen. Jeg trengte en bil som var driftssikker. Dere som kjenner meg vet hvor stresset jeg blir når jeg må bytte mobiltelefon. Tenk da hvordan livet blir når jeg må bytte bil. Og jeg har fortsatt
den gamle Kangoen, som jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Jeg ender vel opp med å vrake den. Men jeg burde jo fått den reparert og prøvd å selge den. Men jeg har verken økonomi eller overskudd til å styre med
det. Change doesen’t come easy. I løpet av våren må jeg også prøve å finne meg en ny liten leilighet. Helst i Kvelde, så jeg kan rusle til Lågen. Økonomien tillater ikke all verden her heller.
Men jeg bør vel heller ikke ha for mange kvadratmeter å holde orden på. Men jeg må ha et sted å bo. Jeg håper det ordner seg i løpet av året. Men jeg kjenner at det stresser meg en del. Change doesen’t
come easy.
Det som likevel sliter mest på meg om dagen, er kluss med trygd og pensjon i forbindelse med overgang til nytt trygdesystem. Overgangen har tilsynelatende gått greit i forhold til NAV, selv om høyere skatt
gir mindre utbetaling. Det er tilleggspensjonen fra Statens Pensjonskasse (SPK) som ser ut til å gå fløyten. Jeg er 50% ufør på grunn av denne sørgelige depresjonsdiagnosen. Hos SPK ser det ut til at jeg ikke kan ha 50%
normal arbeidsinntekt, uten at det går ut over trygden. Det begriper jeg ikke, og det må være noe nytt dette året. Nå har jeg prøvd å sende nytt brev, og jeg håper i det lengste at det ikke er sånn. Hos
NAV kan jeg jo fortsatt ha arbeidsinntekt, med en inntektsgrense satt til om lag 50% av normalinntekt. Hvis jeg har forstått dette rett, da. Jeg prøver å jobbe så mye jeg orker med gudstjenester, foredrag og kåserier. Men inntekten
er jo fortsatt langt unna 50% normalinntekt. Det er dette jeg har overskudd til. Og uføretrygden i 50% (55% hos NAV) har vært avgjørende viktig for stabiliteten i livet mitt de siste åra. Og det stresser meg voldsomt, når stabiliteten
nå trues.
Det skjer masse endringer for uføretrygdede dette året. Det strammes inn økonomisk og goder tas bort. Målet er visstnok å få flere tilbake i arbeid. Men for en del av oss har det toget
gått. Vi orker ikke mer, selv om vi inderlig skulle ønske det var annerledes. Og med endringer og innstramminger pisker man på en død hest. Det hjelper meg ikke noe. Det bare gjør livet vanskeligere. Så er vel problemet
her at hesten ikke er helt død. Den orker bare ikke å reise seg. Og da gjør det bare mer vondt å bli pisket. Det er lite jeg ønsker så sterkt, som at jeg fortsatt kunne vært en del av normalt arbeidsliv og sosialt
liv. Sånn er det ikke lenger, dessverre. Men jeg prøver stadig å finne en måte å leve på som jeg kan leve med. Alle forandringer, personlige og samfunnsmessige, som gjør dette vanskeligere, koster meg utrolig mye.
Change doesen’t come easy for some bears. Nå trenger jeg virkelig en klem. Og jeg trenger et bilde som roer nervene. Så det får bli fra Lågen.
Kvelde 15/2-2015
Med et lite hjertesukk og en varm hilsen fra Even