Nestenbesten. Det er meg. Retteprogrammet liker ikke ordet. Men jeg liker det veldig godt. Jeg er slett ikke sikker på at det er jeg som har funnet på det. Men jeg liker det, og det gjør meg godt. Det ble aldri min lodd i livet å
bli far til egne barn. Og jeg ville sett veldig mørkt på det, hvis det skulle skje nå. Heldigvis vet jeg sånn noenlunde hvordan det foregår, så faren er ikke umiddelbar. Ikke i noen av ordets betydninger. Dermed blir jeg
heller ikke bestefar. Disse tingene henger visstnok sammen. Innimellom har dette vært litt sårt. For jeg tenker noen ganger at jeg kanskje kunne ha blitt en god far. Men når livet ble såpass komplisert som det ble, med samlivskrise(r)
og depresjoner og sånt, er det kanskje like greit at det ikke ble noe barn av det. Men noen ganger savner jeg opplevelsen av å være pappa. Og ordentlig bestefar.
Men jeg har tre nevøer jeg er veldig glad i, som
jeg har fulgt siden de var små. Og for tre uker siden fikk jeg være med i barnedåp for min lille grandnevø Herman. Det var en sterk og god opplevelse, både i kirken og i selskapet etterpå. Og det slo meg, da jeg fikk holde
dåpsbarnet litt i selskapet (bildet), at jeg likevel er veldig heldig. Jeg er NESTENBESTEN. Til to flotte grandnevøer så langt. Og til mange andre nestenbarnebarn. Både søskenbarn og gode venner har barn og barnebarn som jeg
føler er litt mine. «Jeg er ikke enebarn. Jeg er en femtiling», mener jeg det lød i en sangtekst i min barndom. Jeg setter pris på disse nevøene og venners barn jeg har fått følge tett i deres oppvekst. Og
jeg føler meg litt som nestenbesten for flere. Og det er jeg ganske fornøyd med. For snart to år siden fikk jeg være gudfar for min første grandnevø Liam. Det var en rørende og stor opplevelse. Og jeg pleier å
gå innom når han er på besøk hos farmor og farfar nede. En ettermiddag han holdt på å leke med noe, og jeg fikk være litt med, kom det fra Liam da jeg var på vei opp til meg selv: «Ikke gå!»
Du verden som det varmet en gammel skrott. Jeg er nestenbesten. Og det er jeg veldig takknemlig for. Så hører det vel også med til nestenbestens privilegier å kunne gå når han føler for det. Da overlates ansvaret
til de som har hatt moroa av å lage disse søte små i flere generasjoner. Nestebesten kjenner sin plass.
Det ble så mye negativt i forrige blogginnlegg for en måned siden, at jeg hadde tenkt at dette skulle
være bare positivt. Men det greier jeg ikke. Jeg har litt for mange tanker og bekymringer i hodet og kroppen om dagen. Så satte de seg skikkelig i kroppen forrige onsdag, og ryggen stivnet fullstendig. Jeg greide så vidt å stå
oppreist, og jeg gikk på skeive som ei sykelig krabbe. Dermed følte jeg meg virkelig som bestefar i forrige generasjon på Sundby. Da var besteforeldrene både eldre og skrøpeligere enn de er i dag. Farfar var en veldig gammel
mann med stokk. Han døde før jeg fylte 6 år. Morfar på Finnøy hadde jeg mye lenger. Han tok meg med ut på sjøen for å fiske mange ganger mens jeg var guttunge. Jeg håper det blir noen fisketurer for
nestenbesten i åra framover også. Slik som det har vært med nestenbarna både på Finnøy og i Kvelde. Liam fikk jo fiskestang av grandonkel i dåpsgave. Så her skulle alt ligge til rette for gode fisketurer med
nestenbesten.
Ryggen holder på å rette seg, bokstavelig talt. Jeg føler meg igjen som en litt yngre og kvikkere utgave av nestenbesten. Og det er jeg veldig fornøyd med. Søndag er det gudstjeneste i Tanum
kirke. Og palmesøndag skal jeg døpe en fetters barnebarn i Kvelde. 22. februar døpte jeg tre barn i Hvarnes. Og selv om jeg ikke er nestenbesten der, gleder presten seg stort sammen med dåpsfamiliene. Da er det flott å være
prest. Onsdag morgen skal jeg i God Morgen Norge for å snakke om psykisk helse. Jeg mener den åpenheten er viktig. Kanskje kan det hjelpe noen både til åpenhet og livsmot. Jeg er veldig glad for at depresjonen ikke preger alt i livet
mitt. Og jeg er svært takknemlig for at jeg får være både presten og nestenbesten, for å høre til både i et kollegafellesskap, et menighetsfellesskap, et bygdemiljø, en venneflokk og i en flott storfamilie.
Nestenbesten. Det er meg. Jammen er jeg heldig.
Kvelde 20/3-2015
Med varm hilsen fra Even (nestenbesten)