Jeg er mye mer glad i vår og sommer enn i høst og vinter. Men nå er den her. Den første høstmåneden er allerede unnagjort, og den første høststormen har feid over landet vårt. Og september har
gått uten et ord i bloggen. Det henger sammen med at den første høstmåneden dette året bød på noen ekstra utfordringer i livet mitt. Og den turbokraften jeg etterlyste i august, har i hvert fall vært fraværende
i september. Nå har det vel vært mest gode dager i september også, når jeg tenker etter. Men det er bare det at de vonde dagene var så fryktelig vonde. Nå kan vel ikke jeg skryte på meg en smerteterskel av nevneverdig
høyde. Men likevel. Energi og overskudd var som blåst bort.
Måneden begynte bra. Jeg hadde noen flotte dager hos tante i Sykkylven, og en fantastisk biltur hjem over diverse fjelloverganger i praktfull norsk natur. Så
ble det ei trivelig helg med gode venner på diakonissenes landsted i Asker. Men så satte elendigheten i gang. Søndag 14/9 havnet jeg på legevakta i Larvik og akutten i Tønsberg med voldsomme brystsmerter. Jeg ble sjekket for
det meste. Men sannsynligvis var det bare muskelsmerter i brystet. Jeg ante ikke at det kunne gjøre så vondt. Men vondt var det i flere dager. Jeg raste nok ned noen hakk på prioriteringslista på akutten da EKG, røntgen og blodprøver
hadde utelukket hjerteinfarkt og blodpropp og sånt. Det har jeg egentlig stor forståelse for. Det er flott at helsevesenet er der for oss når det virkelig står om livet. Det gjorde det ikke for meg, viste det seg. Og der ble jeg liggende.
Det var litt stusselig å ligge der og bare vente. Etter hvert kom legen for å si at alle prøver og bilder så bra ut. Og fetter Harald, som også hadde ventet og foret parkometeret halve natta, kunne kjøre meg hjem. Men
ingen hadde tid til å plukke av meg sugekoppene etter EKG-testen. Jeg fikk røsket av meg noen selv på sykehuset. Men jeg fant flere rundt på kroppen dagen etter. Sånn er det når skrotten ligger rundt 3 XL. Det skaper noen
skjulesteder tynne mennesker ikke har. Og enda er det rester av lim flere steder på overkroppen. Og smertene varte langt ut i uka, til tross for Paralgin Forte og sterke Ibux. Det ga seg fram mot helga, og jeg greide så vidt å gjennomføre
gudstjenesten i Stavern. Men kroppen var helt tom for krefter. Så tror jeg kanskje alle tablettene førte til at magen ble fryktelig urolig, uten å gå i detalj på det. Det blir en heller ikke veldig opplagt av. Så det ble
et par slitsomme uker.
Men så kom det noen lyspunkter igjen i slutten av måneden. Jeg fikk være med prestene i Larvik prosti til Skagen et døgn. Og jeg feiret 55-årsdag sist søndag. Det strømmet
inn hilsener på Facebook og mobil, og dagen ble avsluttet med middag på kinarestaurant i Larvik med de aller nærmeste, som spanderte jubileumsmiddag. Lillebror kom også opp med middag et par dager mens brystsmertene herjet. Praktisk
omsorg gjør veldig godt. Men formen er på et lavmål etter et par ukers stillesitting. Og jeg tenkte jeg skulle prøve å få den gamle skrotten litt i siget igjen. Sist mandag ble det tur til Musekollen i Kvelde, med en strålende
utsikt i flere retninger (bildet). Det er greit med toppturer der en kan kjøre mesteparten av veien. Tirsdag prøvde jeg ei runde i lysløypa. Det var bare vondt. Men det var LITT godt etterpå. Og jeg håper det ikke blir med
denne ene gangen. Jeg vet jo så inderlig vel at både kropp og sjel har godt av bevegelse og frisk luft. I dag har jeg vært en liten tur ved Lågen. Og nå sitter jeg ute og skriver i strålende varm høstsol. Og da føles
ikke livet så aller verst likevel. Men jeg har et håp om at jeg skal få gjort Søren Kierkegaards ord til mine, både i teori og praksis. «Jeg går meg hver dag mitt daglige velbefinnende til.» Og høsten
kan også være ganske vakker, når sola varmer og høstfargene stråler. Men til uka blir det masse regn. Da får vi nyte høsten inne. Som professor Humlesnurr sier: «Man kan finne glede i selv den mørkeste
stund. Hvis man bare husker å tenne lyset.» Fortsatt god høst.
Kvelde 2/10-2014
Med varm hilsen fra Even