Du har vunnet et teppe. Det er jo store nyheter for en minstepensjonist som får en hyggelig mann på døra, nedlesset av tepper. Det ene teppet er en gratis gave, slik Det Beste formulerte det i sin tid. Men det hører med to
andre som til sammen koster 7000 kroner. Prima vare. Sekunda ikke. For ikke å snakke om alle de vanskeligstilte en hjelper ved å kjøpe disse teppene. Denne historien i ulike varianter har stått i vestfoldavisene i vår. Jeg lurer
noen ganger på hvorfor folk slipper disse selgerne inn. Det kan hende de er så overtalende eller truende at en ikke våger å stenge dem ute. Noen er til og med kanskje glad for litt selskap. Men kommer de først inn i huset, er
det gjort, tenker jeg. Omtrent som med stokkmaur. Døra er jo der, som et tegn i seg selv på at det siste vi trenger er en dørselger. Vi har dør!! Men så ringer disse luringene på hos eldre mennesker. De er jo de eneste
som har kontanter liggende hjemme. Og så er det gjort. Og folk føler seg lurt. Det var ikke så mye tepper før, men det var mye annet rart. Og min gamle far slapp inn alle. Han var ekstremt selskapssyk. Og fikk han noe gratis, betalte
han gladelig det de forlangte for resten. Og han plusset gjerne på litt ekstra. Til og med basarhandlerne i Jerusalem fikk litt ekstra av far når han først hadde fått «special price», som likevel var ekstrem overpris. Pruting
var ikke fars sterkeste side. Og han hadde lett for å synes synd på folk. Dessverre har jeg inntrykk av at disse selgerne er blitt enda mer pågående og utspekulerte. Ikke slipp dem inn. Trenger du et teppe, kan du gå i butikken.
Men nå trenger jeg ikke det. Nå er det hvitveistepper over alt ute. De er fantastisk vakre (bildet). De er helt gratis. Og jeg nyter dem i fulle drag. Det er ikke mange teppeselgere eller teppeleggere som kan konkurrere med Vårherre, når
han legger ut sine hvitveistepper om våren. Og så er altså disse vakre hvitveisteppene aldeles gratis, akkurat som den nåden jeg har forsøkt å formidle til folk i et par hektiske påskeuker. Nå sitter jeg ved
Lågen og prøver å hente meg litt inn igjen, etter dagevis med forberedelser og gjennomføring av gudstjenester. Men for en påskefest det ble i Stavern. Det var en opplevelse å være med på. Særlig musikken
på fløyte, orgel og piano på langfredag og 1. påskedag gjorde inntrykk. På palmesøndag var det nydelig solosang. Men det ble mye arbeid også for ordets tjener, så nå trengte jeg virkelig timene ved Lågen.
Og jammen har Vårherre begynt å tapetsere veggene også. Hegg og bjørk langs Lågen har fått denne nydelige vårgrønne fargen. En flokk med ender holder på å finne hverandre langs elva. Og de ser ut
til å lykkes. Tenk om det hadde vært så lett å få endene til å møtes (veldig enkel humor) ellers i livet også – enten det gjelder økonomi, krefter og overskudd, eller for min del – også
belte og bukselinning. I år blir bunaden hengende i skapet 17. mai. Det er ikke mulig å få kneppet igjen vesten. I hvert fall ikke med meg inni. 10-15 ekstra kilo i høst og vinter, spolerte det prosjektet. Og jeg har ikke hatt overskudd
til å ta fatt i det og gjøre noe med det. Jeg vet at andre reagerer annerledes når livet blir slitsomt. Men jeg har det sånn, at når psyken går ned, går vekta opp. Sånn er det med den saken. Så ødela
jeg kneet før jul og brakk lilletåa før påske. Så da får jeg ikke gått noe særlig om dagen. Men jeg skal vel ikke dø av dette heller. Og jeg håper jeg skal greie å snu pila både i forhold
til vekta og psyken igjen. For jeg synes det er litt leit at ikke Vestfoldbunaden kommer i bruk i år. Men neste år…
Så sitter jeg her og skriver konfirmasjonssang på melodien «Se Norges blomsterdal». Og så
sitter jeg midt oppi den. Sola skinner, fuglene kvitrer og eimen av gjødsel fra jordene river i nesa. Det er vår. Og det er til å bli i godt humør av. Tross verkende lilletå og litt uregjerlig kroppsvekt. Apropos tepper. Noen
sier at sommertiden ble oppfunnet av en indianer som klippet av teppet i den ene enden og sydde det på i den andre, for at det skulle bli lengre. Det var jo et meningsfullt prosjekt. Men jeg synes jo det er flott med de lange, lyse kveldene uansett,
jeg da. Og jeg har dør. Så jeg trenger ingen dørselgere. Og de vakreste teppene er helt gratis. Håper du nyter dem – hvis ikke allergien er for ille. Fortsatt god vår.
Kvelde 22/4-2014
Med varm hilsen
fra Even