Jeg har vært i to konfirmasjoner i mai i år. Først på Finnøy, der vi feiret Tobias første helga i måneden. Så i Kvelde sist lørdag, der vi feiret Nora Amanda. Hun var jeg fadder for da hun ble
døpt i oktober 1999, så det var litt ekstra stas. Bildet viser lørdagens konfirmanter i Kvelde. Jeg har også skrevet en håndfull konfirmasjonssanger for andre i denne typiske konfirmasjonsmåneden vi akkurat har lagt bak
oss. Når jeg bare får skrevet ferdig dette blogginnlegget, må jeg til med et par bryllupssanger jeg har lovet å skrive. Nå er det den sesongen som tar over. Det er noe veldig flott ved alle disse konfirmasjonene i mai. Naturen
er på sitt vakreste, i en eksplosjon av varierende grønnfarger, vårblomster og fuglesang. Da blir det på mange måter også veldig riktig, at det er nå alle disse hormonstyrte tenåringene feirer en gryende overgang
til voksenlivet. Proppfulle av liv, spenning, forventning, drømmer og håp. Forhåpentligvis. Men med de store oppturene følger også store nedturer. «From hero to zero in two seconds,» hørte jeg på Graham
Norton show en kveld. Det er forelskelse og kjærlighetssorg, utfordringer på skolen, kriser på sosiale medier og i sosial virkelighet, og en masse drømmer som blir knust. Et liv fylt av enorme motsetninger. Der suksess og lykke kan
forvandles til katastrofe og fortvilelse ved et lite trykk på nettbrett og smarttelefon. Nå sier ikke navnet på den siste nødvendigvis noe om eieren. I hvert fall ikke for min del. Og det er fortsatt brukeren som både volder
og utsettes for skaden, ikke redskapen. Så tenk deg om før du trykker. Det er umulig å stoppe ringer i vann! Så håper jeg inderlig at konfirmantene kommer gjennom denne hormonfylte perioden uten å ta knekken på seg
selv, hverandre eller foreldrene. Mitt ungdomsopprør kom først i 40-åra, så jeg uttaler meg nå kun på teoretisk grunnlag. Vel opplevde jeg også både forelskelse og forventning den gangen. Men jeg turte jo ikke
å si det til noen. I hvert fall ikke til jentene. Og all erfaring siden, tyder på at det hadde vært best om det fortsatte slik. Det gjorde det dessverre ikke, og det ble noen gedigne nedturer i livet. Nedturer som har satt varige spor. Men
det var jo en del gode øyeblikk også. Bevares. Og jeg ønsker årets konfirmanter alt godt i livet. For noen flotte mennesker de er, disse ungdommene som jeg har hatt kontakt med de siste ukene. Den erfaringen tror jeg mange deler.
Så blir vel ikke utfordringene i livet mindre, når de etter hvert skal velge videregående utdannelse, studier, jobb, livsledsager og alt det andre livet har å by på. Min bror og svigerinne ga et lite skilt til noen av konfirmantene
de har vært gruppeledere for. Der sto dette nydelige sitatet fra Pippi Langstrømpe: «Det har jeg aldri gjort før, så det kan jeg helt sikkert.» For et livsmotto. For en fantastisk måte å møte livet på.
Jeg ligger nok nærmere Ludvik og Ole Brumm, med angst for nordavind og gjennomgripende forandringer. Det skyldes delvis farsarv og delvis depressive erfaringer. Men jeg ønsker meg jo virkelig Pippis innstilling til livet. Jeg håper ikke
det er for sent. Jeg prøver å holde fast ved budskapet på skiltet jeg fant i det norskamerikanske miljøet i USA for noen år side. «Dare to dream.» VÅG Å DRØMME! Jeg ønsker årets konfirmanter
lykke til i kampen for tilværelsen. For min del har den innimellom føltes som kampen mot tilværelsen. Men slett ikke alltid. Akkurat nå sitter jeg ved Lågen og nyter våren, fuglesangen og tilværelsen. Og tenker at
livet er ikke det verste man har. Og lørdag er det Idyllkonsert her ved Lågen på Sundby. Den burde du få med deg om du er i nærheten. Det er grilling fra kl.18. Lykke til med dine gleder og utfordringer i livet. Har du ikke gjort
det før, så kan du det helt sikkert.
Kvelde 4/6-2014
Med varm hilsen fra Even