Det er mai, flaggmåneden fremfor noen. Den skjønne, milde er riktignok ikke helt på plass enda. Vi gjorde visst unna våren i april, og den norske grønne vinteren har festet sitt grep. I dag kom det tassende en forhutlet
liten mus over gårdsplassen og ville i hus. Jeg var forholdsvis avvisende til det, men jeg skjønner godt at den lille kroppen ville inn i varmen før snøen kommer. Kanskje blir det stillongs 17. mai i år også. Jeg skrev
vel sist om dette sørgelige faktum, at bunaden må permitteres i år. De generøse formene har tatt helt overhånd i vinter. Men jeg håper dette er justert til neste år. Jeg kjente meg altfor godt igjen i Atle Antonsen
i siste utgave av «Brille» på NRK TV. Det ble fremvist en babyutgave av Atle i særdeles god stand. Og han bemerket at han alltid hadde hatt lett for å ta til seg næring, trolig i påvente av dårlige tider. Når
disse så aldri kommer, går det som det må for oss som har lett for det. Eller tungt for det, om du vil. Nå roter jeg meg litt bort fra temaet i starten. Men det med bunaden og kroppen er et litt sårt punkt. Den hører jo
så definitivt sammen med flagget på disse maidagene. Men sånn blir det altså ikke i år.
Nå er det, og har vært, atskillig større problemer i verden enn dette. Mange opplever, og har opplevd, dårlige
tider, med krig, fattigdom, sult og lidelser. Også i Norge. Spesielt i de åra som gikk foran frigjøringsdagen vi markerer i dag. Men mange nordmenn har også vært nær denne lidelsen de seinere åra. Så nær
at det har kostet noen livet, og mange helsen både fysisk og mentalt. Mange er merket for livet. Derfor tenker jeg, at det er positivt at 8. mai nå også er en offisiell markeringsdag for norske veteraner fra internasjonale operasjoner. Det
forringer ikke minnet om og innsatsen til de som forsvarte Norge under andre verdenskrig. Det understreker bare enda sterkere, at freden og friheten har en pris, enten det er vår eller andres vi er med og kjemper for. Nå har den tidligere Lillelord
til Fritzøehus og Rimi foreslått å gi Nobels fredspris til Kina. Det er jo en storslått markering av Dalai Lamas besøk i Norge. Og jeg lurer av og til på hva som skjer med oss, når pengene og makta får styre
alt. Men jeg er uendelig takknemlig for å få bo i dette landet. For friheten, freden, demokratiet og velferdsstaten. Og vi har grunn til å markere både 1, 8 og 17. mai. Det var en fin opplevelse å være nede og heise flagget
i morges, selv om det ble litt for sent. Men så var vel Støre altfor tidlig ute med sitt flagg 1. mai, så det går kanskje opp i opp. Det viktigste må være at flaggene vaier, om det ikke alltid skjer med militær presisjon.
Sist helg vaiet flaggene for konfirmasjonsdagene på Finnøy og andre steder i landet. På Finnøy var det trivelig konfirmasjonsselskap, fisketurer, hyggelige møter med kjær familie, tusenvis av lam og millioner av tomater.
Turen hjem søndag over Haukeli var en orgie i norsk natur. Så hadde jeg tre dager på Stokke Bygdetun med femteklassinger i regi av Den Kulturelle Skolesekken. Tirsdag var det også 100 barnehagebarn og flerkulturell dag i Bokemoa. Jeg
hadde noen festlige timer med skoleelever og barnehagebarn. Jeg hadde med fugleboka og prøvde å lære de minste noen fuglelåter. Og jammen greide vi å erte opp en lokal bokfink som ville markere revir i bøkekronene. Det
regnet hele dagen, og jeg var gjennomvåt da jeg kom hjem. Det ble det en lei forkjølelse ut av, men jeg håper den går fort over. For søndag skal Sundbyfetterne være vertskap for Larvik og Omegns Turistforening sin Ruslær
(fottur) i området rundt Anundsjø i Kvelde. Da kan godt forkjølelsen være borte, og sola tilbake. Men det ser ikke så veldig lyst ut, dessverre. Neste uke skal jeg hvile. Det har vært noen hektiske uker med påskegudstjenester,
sangskriving, vestlandstur og DKS. Så nå trenger jeg å puste ut litt. Det er derfor det blir litt langt mellom blogginnleggene også. Men om ei uke kommer sola og varmen igjen, ifølge yr. Så da blir det både skriving
og avkobling ved Lågen igjen (bildet). Det er også den himmelske freds plass for min del. Nå er flagget firet og ligger til tørking og lagring fram til 17. mai. Og da gjenstår det bare å si: Kom mai, du skjønne,
milde!
Kvelde 8/5-2014
Med varm hilsen fra Even