«Du er ille ute», står det i Lykkepilen, «når lyset i den andre enden av tunnelen, er toget som kommer mot deg.» Jeg vet ikke hvor jeg fant dette sitatet. Men det passet veldig godt til galgenhumoren min i depresjonens
mørke. Så det er blitt litt mitt. Når livet blir en mørk tunnel som sakte blir trangere og mørkere rundt en, kan hvem som helst miste motet og få lyst til å gi opp. Noen gjør da også det, når
de ikke ser ett eneste lyspunkt, ingen utvei og ingen utsikt til bedring. Når psyken virkelig slår seg vrang, kan livet bli uutholdelig. Den smerten er det vanskelig å forstå, for den som aldri har opplevd depresjonens totale mørke
eller angstens lammende grep. Eller livstruende fysisk sykdom eller langvarig smerte og fortvilelse. Derfor er det viktig med åpenhet rundt dette, tenker jeg. Både for at den som opplever dette, skal se at en ikke er alene. Og for at den som slipper
unna de største fysiske og psykiske lidelsene i livet, skal forstå litt mer av hva det dreier seg om og hvordan det oppleves. Særlig de som styrer helsebudsjetter og helsetilbud i landet vårt. Men også folk flest, så noen
flere kanskje kan få litt mer forståelse og respekt for den som sliter. Det første vennskap, sies det, oppsto da ett menneske sa: «Du også? Jeg trodde jeg var den eneste.» Det hjelper å ikke være alene.
Nå er det slett ikke så mørkt i livet mitt, som det var mens depresjonen herjet som verst. Nå kan lyspunktene og de gode opplevelsene i livet komme ganske tett. Men det skal ikke så mye til av belastning i livet,
før handlingslammelsen og den sosiale angsten fester grep igjen. Det prøver jeg å takle på to måter. Først ved å passe på at utfordringene i liv og arbeid ikke blir for store. Dernest ved å glede meg
over, nyte og ta vare på lyspunktene i livet. Noen av disse har jeg skrevet om i bloggen. Lyspunktene trenger ikke være så store. Men de er mine. Det kan være en revyfest på Bjerkely med god humor og hyggelig selskap. Det kan
være et prestemøte på Kongsberg, med godt kollegafellesskap og flotte faglige, kulturelle og kulinariske opplevelser. Det kan være gode møter med glade dåpsfamilier eller med ansatte og beboere på Sykehjemmet. Eller
en festkveld med Hvarnes Bygdekvinnelag. Det kan være en vakker naturopplevelse, en fisketur, eller en sommerkveld ved Lågen. Det kan være hyggelig fellesskap med familie og venner. Og det kan være en god klem eller et varmt smil. I
går kveld gikk jeg tur i trappa med min lille gudsønn og grandnevø. Det var et sånt lyspunkt. Jeg er takknemlig for alle lyspunktene menneskene rundt meg bringer inn i mitt liv. I går fikk jeg et vakkert skilt av fetter Arne
med teksten: «Gode venner er som gatelys langs veien. De gjør ikke avstanden kortere, men veien enklere å gå.»
Så kan det plutselig bli for mye sosial aktivitet for min del. Da trenger jeg å være
helt alene og gjøre ingenting. Og da er det godt å være alene. Det er det ikke for den som føler seg ensom. Og det er ikke lett å se lyspunkter i livet når det oppleves helt mørkt. Men selv i den mørkeste
tunnel kan vi oppleve glimt av lys. Små glimt som holder oss fast i livet. Det er mulig dette blir et banalt bilde. Men noen av disse tankene slo meg, da jeg fikk oppleve sølvgruvene på Kongsberg under prestemøtet sist i januar. Gruvetoget
tok oss 2,3 km inn i fjellet, der vi fikk en spennende omvisning i Kongens gruve. Noen steder var det plassert skattkister, til glede for besøkende barn (bildet). Jeg mener jeg har lest noe i Den Gode Bok om å bli som barn. Og jeg ble det litt
igjen på gruveturen. En fantastisk opplevelse. Og litt av skatten ble min. Og jeg tenkte: Kanskje er det mulig både å se lys og finne skatter i livets mange tunneler. Små ting som gjør livet verdt å leve. I dag har det
vært flere lyspunkter allerede. I formiddag var sola framme noen timer her i Kvelde. Det er ganske lenge siden. Og det gjorde godt. Så ble det litt Annie på TV. Selv om det ble veldig amerikansk med happy ending, gråter jeg en skvett
når hun synger «Tomorrow». Det er så mye håp i den sangen. Så fikk jeg med meg en TV-opplevelse som varmet enda mer. Gullet til Marit var en ting. Men å se samholdet og støtten jentene viste i forhold til Astrid
Uhrenholdt Jacobsen, som mistet broren sin i går, rørte meg dypt. Selv i den mørkeste tunnel er det lyspunkter. Håper du ser og opplever noen slike i ditt liv. God helg.
Kvelde 8/2-2014
Med varm hilsen fra Even