For noen år siden var jeg på besøk hos ei venninne som var fysioterapeut. På skrivebordet sitt hadde hun stående en plastmodell av en ryggrad. Samme figuren står på forværelset hos fastlegen min i Larvik.
Første gang jeg så denne, bare datt det ut av meg: «en slik har jeg alltid ønsket meg.» Jeg har sagt noen ganger, at jeg tror jeg må tilhøre klassen virvelløse mennesker. Og da går det nettopp på
manglende ryggrad. Jeg har nok en rent fysisk, tror jeg. Eller det er mulig skinnet er stappet så fullt, at jeg ville stått noenlunde oppreist uansett. Men det er den mentale, åndelige ryggraden jeg føler glimrer med sitt fravær.
Det kan gjelde impulskontroll i forhold til mat, særlig sjokolade og søtsaker. Jammen ballet det på seg 10-15 kilo i høst igjen. Så nå må det bli nytt bunadskurs i vår. Og i år er det grunnlovsjubileum,
så da må jeg i hvert fall komme inn i bunaden 17. mai. Mulig jeg fremviste et snev av ryggrad da jeg gikk ned 55 kilo i 2007. Men så ble den borte igjen, og vekta og psyken fortsetter å gå opp og ned. Og manglende ryggrad kan
slå ut på flere måter. Når det gjelder å få ting unna. Å få tatt en telefon. Å ta opp noe som kan være vanskelig. Det er nok litt konfliktskyhet som gjør at jeg blir ekstremt utilpass når
folk ryker i tottene på hverandre. Jeg tåler jo knapt å se et debattprogram på TV. For ikke å snakke om hvis jeg selv skulle ryke uklar med noen. Da bøyer det virvelløse mennesket unna. Depresjonen har på ingen
måte gjort dette bedre. Og jeg skulle mange ganger ønske jeg var tøffere. Nå er det vel i og for seg nok konflikter i verden. Så verden trenger vel ikke en kranglefant til. Men jeg føler at jeg har litt å gå
på. Og en smule ryggrad hadde antagelig gjort livet litt lettere. Den lar seg visst ikke transplantere, så den eneste muligheten er å bygge og trene den opp selv – smått om senn.
Men noe ryggrad er det kanskje
i denne skrotten likevel. Jeg ble minnet om det i høst, da jeg deltok på møte i Skedsmo Normisjon, for å snakke om liv og tro og depresjon. Der var det to mennesker som virkelig hjalp meg å stå oppreist, da det stormet
som verst i livet mitt midt på 90-tallet. Jobbutfordringer, ekteskap og skilsmisse hadde dratt proppen ut av livet. Og da jobben i Indremisjonen røk, fordi jeg ville gifte meg igjen, var det ikke mye som holdt Even Sundby oppe. På en samling
på pastoral-klinisk kurs (sjelesorgkurs) på Modum Bad, ble jeg oppfordret til å reise meg opp og «tale Roma midt imot», og virkelig si hva jeg følte og mente om styrebehandling og tap av både jobb, ære og livsgnist.
Den opplevelsen ble jeg minnet om på Skedsmo, da jeg møtte kurslederen fra Modum for første gang på nesten 20 år. Det var en fantastisk opplevelse, midt i det såre og vonde. For jeg kjente adrenalinet strømme, der
jeg sto. Ryggen rettet seg og hodet ble hevet. Og jeg kunne nesten kjenne ryggraden i virksomhet. En utrolig god følelse. Å stå oppreist, når alt i livet prøvde å slå beina unna under meg. Nå slo jo depresjonen
til noen år senere, og ryggraden visnet igjen. Men innimellom kjenner jeg at den er der. Og jeg gjør det jeg kan for å trene den opp.
I fjor sommer fikk jeg noen timer med kognitiv terapi. Der var også ryggraden
tema. Og jeg synes jeg fikk god hjelp til å trene den opp. Det er noe med å våge å stå oppreist i storm når noe er viktig for en. Jeg innbiller meg, at følelsen av å kunne rette ryggen og stå oppreist
mentalt, kan være nesten like sterk som når noen opplever å komme på beina igjen etter ulykker og fysisk sykdom. Det oppleves som en selvforsterkende, positiv spiral, som trekker oppover. Og det oppleves godt. Veldig godt. Jeg fikk
hentet fram litt av denne følelsen, da jeg kåserte og presenterte min lille salme i Kvelde kirke i høst. Begge disse har sammenheng med krisen på 90-tallet. Du kan lese begge på hjemmesida, under «Evens salme». Når
en ligger nede, og ikke greier å reise seg, trekkes en bare enda lenger ned. Når noen da i sin usigelige visdom, ber en ta seg sammen, er det virkelig gjort. En har ikke noe å ta seg sammen med. Å stå oppreist gir energi. Den
gode spiralen trekker oppover. Derfor er ryggraden så viktig. Og jeg har den, selv om den ikke er så lett å se den og kjenne den hele tiden. Jeg ønsker å stå oppreist i møte med livets mange utfordringer. Jeg ønsker
å kjempe for det som er viktig for meg. Innimellom greier jeg det virkelig. Og det oppleves uendelig godt. I morgen kveld er det revy og finalefest på Bjerkely i Hvarnes. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg kan jo ikke danse. Det var synd i min
ungdom, så både teori og praksis gikk filleveien. Men jeg er god til å holde, og ganske god å lene seg til. Der fungerer både kroppen og ryggraden. Ikke skal jeg slåss heller, så dette kan bli riktig bra. Og
jeg skal stå oppreist både i morgen og resten av livet – håper jeg. Bildet fra sommernatten ved Anundsjø sist sommer får illustrere dagens blogginnlegg. Der er det hvile og inspirasjon for både kropp og sjel.
Kvelde 24/1-2014
Med varm og oppreist hilsen fra Even