Dagbokblader

I dag er det 100 år siden pappa Ola ble født her i huset på Sundby. Han kom til verden samme året som Thor Heyerdahl og Alf Prøysen. Hvis jeg forsto han rett mens han levde, ble han også konfirmert sammen med Thor Heyerdahl i Larvik kirke. Grunnen til at han endte opp der, var at konfirmasjonen i Larvik passet best i forhold til våronna på Sundby. Bestefar Even ville ha arbeidskraften på plass. Prøysen og Heyerdahl kommer andre til å markere behørig dette året. Markeringen av fars hundreårsdag blir antagelig begrenset til dette blogginnlegget. Det er mulig jeg må ta på stillongs og fyre i ovnen for å skape en verdig ramme rundt dette. Men det er jo så mildt både inne og ute om dagen. Far ville helst ha rundt 30 grader i stua året rundt, i tillegg til 2-3 lag med klær. Det ble i overkant for meg, og innimellom måtte jeg ut for å få puste skikkelig. Verdenskjent ble far aldri. Men han hadde sin tilhengerskare i Vestfold og i Telemark. Det skyldtes 20 flott år på Grenland folkehøyskole (ungdomsskole), og en enorm produksjon av sanger, prologer, dikt og avisinnlegg. Østlandsposten og Nybrott brakte Olas tanker og meninger ut i nærområdet. Mange hadde glede av det. Noen ergret seg grenseløst. Han ville videre ut, og det ble en mengde leserbrev til Dagen, Vårt Land, Stavanger Aftenblad og VG. Slik fikk han ertet på seg folk landet rundt. Og i Kvelde var Ola definitivt kjendis. Og han var virkelig slik jeg beskrev han med lånte ord i sangen til 80-årsdagen hans. «Hipp hurra for Ola-far, som er så snill og rar.» Far betydde mye for meg. Han var forbilde, læremester og inspirasjonskilde når det gjaldt skriving, kåserier og offentlig opptredener i ulike fora. Jeg var ikke veldig begeistret da han dro meg med som guttunge, for at jeg skulle lese dikt og spille piano på aldershjem og på diverse møter og fester. Da følte jeg meg litt som en apekatt på sirkus. Men jeg har hatt nytte av det senere. Og jeg tror ikke jeg har tatt nevneverdig skade av det. Det ble tomt for far da mor døde i 1988. Hun var hans store støtte og stabiliseringsfaktor i livet. Men han greide seg alene i 20 år etterpå, med god hjelp fra sønner, familie og senere sykehjem, og han ble 94 år. Noe bortreist de siste årene, men likevel hjertelig til stede. Snill og rar og omsorgsfull. Det ble litt slitsomt for oss rundt når omsorgen slo over i bekymring, som den ofte gjorde. Men jeg var veldig glad i far. Og jeg hadde lyst til å hedre han på denne måten på 100-årsdagen hans.

Så får andre ta seg av Heyerdahl og Prøysen. Prøysen har kommet med i salmeboka og Heyerdahl på verdenskartet, og jeg vil tro begge blir behørig markert i jubileumsåret 2014. Det blir også Norges Grunnlov. Det er 200 år siden Norge fikk en av Europas mest moderne og demokratiske forfatninger. Og en av de mest levedyktige, viste det seg. Det blir stort å feire grunnlovsjubileum for en nasjonalromantisk og bunadskledd Even Sundby. Bildet viser en stolt gudfar på dåpsdagen sammen med Olas oldebarn, Liam Fredrik, som fylte ett år nyttårsaften. Men jeg er redd jeg trenger et nytt «bunadskurs» på nyåret. Høsten og jula har lagt seg på sidebeina. Men det er heldigvis ganske lenge til den store grunnlovsfesten. I dag startet jeg dagen i gamle ærverdige Hedrum kirke. Jeg skal være en del av kirkestaben i Hedrum, Kvelde og Hvarnes noen måneder, og jeg gleder meg til det. Jeg skal blant annet delta på gudstjeneste i Hedrum kirke 23. februar. Da skal grunnlovsjubileet markeres i alle hovedkirker, der det foregikk valg til grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Hedrum var en av dem. Det er mye historisk sus i Hedrum kirke. Også litt fra 1814. Dette må jeg komme tilbake til i løpet av jubileumsåret. Jeg håper jeg har tid og overskudd til å skrive litt på bloggen utover, selv om jeg skal prøve meg litt mer i arbeidslivet i vinter og vår.

Jeg har fått ny PC, må vite. For meg er alt sånt litt angstfylt. Tekniske duppeditter er stort sett av det onde. Men det er visst et nødvendig onde. Og jeg får prøve å bruke dem som best jeg kan. I sin usigelige visdom besluttet Herren å hente hjem min gamle PC tett oppunder jul. Det kom slett ikke brått på. Den hadde hanglet lenge, manglet noen taster og nektet plent å forholde seg til Facebook og andre krevende medier og operasjoner. Så gikk den plutselig i svart, og var umulig å få i gang igjen. Noen dager senere gikk mobilen også i stå, og jeg var digitalt isolert fra omverdenen. Det oppleves ganske krevende for en depressivt anlagt mann med angst for maskiner som har mer enn en knapp. Særlig for nye og ukjente maskiner. En støvsuger er helt på grensen. Så tanken på å måtte kjøpe ny mobil samtidig, var nerveslitende. Med god støtte fra familien og Telenor fant jeg ut at det heldigvis var nok å bytte SIM-kort, hva nå i hule heite det er for noe. Velvillige ansatte på Space World på Nordbyen i Larvik tok seg av det, mens jeg fikk gratis kaffe. En fantastisk opplevelse og en utmerket service. Mobilen fikk livet tilbake umiddelbart. Nå er ny PC også på plass, med god hjelp av min nevø Simen. Så får jeg se om jeg får til å bruke den. Kommer dette blogginnlegget ut, har jeg i hvert fall lykkes delvis. Og jeg kan fortsette å skrive. Til glede for meg selv. Og kanskje noen andre. Så kan jeg oppsummere dagens blogginnlegg om kirkelig tjeneste og digitale hjelpemidler, med en kollegas bønn og hjertesukk rundt tusenårsskiftet, da all elektronisk virksomhet ble spådd å bryte sammen: «La oss EDB.» Amen. Og godt jubileumsår.

Kvelde 7/1-2014

Med varm hilsen fra Even