Dagbokblader

Jeg hadde store problemer med å lande etter julekonserten med Lågabrass og venner i Kvelde kirke søndag kveld. Jeg var tom for energi og full av inntrykk og gode følelser, etter en kveld med flott sang og musikk og mange hyggelige kommentarer etterpå. Tusen takk til Lågrabrass  som gir oss denne opplevelsen år etter år. Tusen takk til vennene som bidrar med sang, lyd, lys, gløgg, pepperkaker og alt dette som gjør konserten til en strålende vakker førejulsopplevelse. Tusen takk til Petter prest som har ledet denne konserten så flott i femten år. Og takk for at jeg fikk den ære å overta stafettpinnen, selv om det ble understreket at jeg  måtte finne meg i å hoppe etter Wirkola. Etter femten gode hopp av Wirkola. Nå ble det også antydet at jeg nærmest hadde sittet ved telefonen og ventet på å få spørsmålet om å overta etter Petter. Dette vil jeg avvise på det sterkeste, selv om jeg innser at jeg nok ikke burde svart ja så fort. Men det ble jo en god opplevelse denne gangen også. Jeg fikk god fart i ovarennet, satsen gikk rimelig bra, og jeg føler jo at jeg svever enda. Det er lite som skaper slik oppdrift som et fanfarekorps i storslag og et takknemlig publikum. Takk igjen til Lågabrass og vennene. Og takk for at jeg får være en av dem. Og tusen takk for gaveeske med mye godt i.

Som du nå kanskje aner, er det ingen trykkfeil i overskriften i dagens blogginnlegg. Det er bare et ord jeg har laget selv. For etter at Airbusen landet på Gardermoen fredag 29/11, har adventstiden vært en eneste lang advennstid for min del. Det startet med julebrunsj i Nittedal lørdag, som en god venninne fra Libanon-året har invitert til i mange år. Søndag var det adventskaffe i Oslo, med venner som har vært viktige i livet mitt svært lenge, noen i snart 40 år. Tirsdagen fikk jeg være med som gjest på julebordet i Mental Helse i Stokke, Nøtterøy og Tønsberg. De gjør en strålende jobb for og med mange som sliter psykisk. Det er vel derfor jeg føler meg så hjemme der. Der vanket det både julemat, flotte gaver og en vakker blomst. For noen var kanskje dette den julefeiringen de fikk. Takk for at jeg fikk være med. Og takk for jobben dere gjør. Jeg var også invitert til årets julebord på Huset i Larvik. Der kunne jeg ikke være med, men jeg har lyst til å takke dere også, for alt dere gjør og er for oss som har psykiske utfordringer å streve med. Både nå i adventstiden og gjennom hele året. Og takk for at jeg får være en del av dette arbeidet og fellesskapet. Det første vennskap oppsto, sies det, da ett menneske sa: ”Du også? Jeg trodde jeg var den eneste.” Dere bidrar virkelig til en god advennstid for mange.

Den andre helga i advent var jeg på juletur til gode venner i Kvås. Det er også en årlig tradisjon med gode opplevelser, god mat, utveksling av julegaver og hyggelig samvær med gode venner gjennom mange år. Så var det nydelig julelunsj med Larvik-prestene på Farris Bad. Takk for at jeg fikk være med på det, og takk for flott bokgave. Jeg gleder meg til enda tettere kollegafellesskap på nyåret og ønsker kollegene lykke til med alt viktig og meningsfullt arbeid i og rundt julehøytiden. Og til resten av menigheten gjentar jeg mitt poeng fra julekonserten søndag: ”Unngå julerushet. Gå i kirken hele året!”  Torsdag kveld bød på en fantastisk julekonsert med korene Kick og Nanset Tensing i Kvelde kirke. Så var det lutefisk og rekefest i Oslo i helga. Dette er også et av årets store høydepunkter, med overnatting, selskap med gode venner og ferske reker fra Flekkerøya. Og nå er det snart julefeiring med kjær familie og gode venner i Kvelde, som også betyr veldig mye for meg. I stua blomstrer svibler, amaryllis og en vakker asalea, den siste en gave fra min venn i Mental Helse. Et par av sviblene ser ut til å ha snev av genfeil, men det var vel derfor de var så billige. De lukter godt uansett. Og julekrybba i oliventre fra Betlehem er satt fram (bildet). Der hviler okse og asen, mens de venter på Josef og Maria og tre vise menn som er på vandring gjennom stua på vei til stallen i Betlehem. Hyrdene og sauene står på min egen lille Betlehemsmark på skatollet. De rykker også fram til stallen julaften. Dette er min enkle måte å markere advent på. Markering av advennstiden har du lest om i resten av dagens blogginnlegg.

Jeg er umåtelig takknemlig for gode venner i livet mitt. De betyr uendelig mye for meg. Og de har vært der også når depresjonen herjet som verst, og de ikke hørte et pip fra Even Sundby. Likevel var de der. Og de holdt ut. Jeg skulle ønske jeg greide å formidle hvor viktig og godt det har vært og er. For jeg er fortsatt ikke særlig god på å ta initiativ og holde kontakt. Fortsatt er det mye sosial aktivitet som tapper krefter. Så nå var det veldig godt å lande i godstolen et par dager. En liten mellomlanding før kåseri på Østre Kvelde Bedehus i morgen kveld og tre gudstjenester i Østre Halsen kirke i julehelgen. Jeg kjenner meg takknemlig og glad for en nydelig advennstid. Jeg håper du også har noen venner rundt deg som kan gi deg noe av det. Kanskje du også kan bidra til å gi noen en god advennsopplevelse.

Kvelde 17/12-2013

Med varm og vennlig hilsen fra Even

Por favor. Det var vel noe av det første jeg lærte på spansk. Noe særlig mer har det ikke blitt, bortsett fra noen viktige begrep som buenos dias, cervezas, la quenta og sånn. Por favor tilsvarer det engelske please, så vidt jeg har forstått. Jeg skulle gjerne lært å snakke spansk. Jeg har til og med kjøpt en gedigen ordbok en gang. Men det er kanskje greit å gå på kurs. Så det får stå på lista over ting jeg gjerne vil gjøre i livet.

Men det gikk da noenlunde greit på Gran Canaria med engelsk, norsk og et aktivt kroppsspråk. I dag er blogginnlegget et lite reisebrev. Jeg fløy fra Gardermoen kl 7 fredag for 2 uker siden. Halvparten av reisefølget måtte vente til over 9. Airbusen vi skulle fly med var sykmeldt, som moroklumpen ved gaten sa. Og det var satt opp to mindre fly i stedet. Han sluttet fort å vitse om det, da han skjønte hvor krakilske de ble, de som måtte vente over 2 timer ekstra på flyplassen. Jeg kom med flyet kl 7, og var glad for det. Jeg hadde kjørt fra Kvelde klokka 2 og hadde slett ikke behov for 2-3 ekstra timer i avgangshallen på Gardermoen. Men vi kom vel av gårde. Så hadde noen glemt å ta med kaffen. Så jeg fikk gratis rødvin til frokost før 8. Og rakk en G&T før 9. Så flyturen gikk greit. Likeledes bussturen til hotellet.

Men så startet moroa. Rommet var ikke klart. Det ble det heller aldri. Og en lett depressiv, stuptrøtt Even Sundby så litt mørkt på livet. Jeg måtte bytte hotell. Dermed ble jeg kjørt rundt langs kysten mellom Puerto Mogan og Puerto Rico av en sveisen, ung kvinnelig hotelldirektør i BMW. Jeg fikk valget mellom å bo på en liten cabincruiser i Puerto Rico havn eller på et nyere leilighetsanlegg langt inne i dalen ved Playa del Cura. Jeg pinglet ut i forhold til båten. Jeg har svært få Hemingwaygener, bortsett fra skrivegleden. Og jeg er ikke vant til båtliv, bortsett fra robåt på Lågen. Men det hadde jo vært en spesiell opplevelse å tilbringe uka på et lite båtdekk i Puerto Rico havn(bildet).

Tauro Resort (Atlantic Sands) var mer avslappende. Jeg fikk en diger to etasjes leilighet med to soverom, to bad, stor terrasse og velutstyrt kjøkken og stue. Der koste jeg meg de første tre nettene, før jeg fikk flytte tilbake til opprinnelig hotell mandag morgen. Hotell Vista Taurito lå langt oppe i lia i Tauritodalen, med en fantastisk utsikt til hav og vakker solnedgang. Der fikk jeg nyte de siste dagene. Flott rusletur ned til sentrum og strand. Litt tyngre opp igjen. Ukas kulinariske høydepunkt er beskrevet i forrige blogginnlegg. Ikke langt etter kom to tapaslunsjer på en strandrestaurant. Med ett unntak. Jeg ble anbefalt en rett med frityrstekt småfisk, og trodde jeg skulle få to-tre så fiskefileter. Så kom hun med en tallerken med 60 bitte små fiskelik, alle med hode og hale. Jeg synes ikke de smakte spesielt godt. Men jeg gnafset da i meg alle. Mamma sa alltid at jeg skulle spise opp maten. Og det var sikkert sunt. Men hvis det er slike retter som gjør at sydeuropeere lever bedre og lengre, tenker jeg at det kan være det samme. Og jeg lurte en stund på om disse fiskene på et par centimeter bidro til en form for resirkulering av småfiskene som svømte rundt i fiskespaet litt lenger borte på strandpromenaden. Du vet slike som beiter på og renser turistføtter på Spa. Jeg håper i det lengste at de ikke stammet derfra. Men godt var det ikke. Heldigvis smakte resten av tapasrettene fortreffelig. Og en mugge sangria toppet det hele.

Ukas andre kulinariske høydepunkt, opplevde jeg sammen med gode venner på Anfi del Mar ved Arguinegin. Der var jeg prest og toastmaster i Katharina og Roald Martins bryllup i 2006. Og vi møttes der nå, nesten 8 år senere. Det ble en fantastisk dag med dem, guttene og en tante og onkel, med Anfi-burger til lunsj og nydelig chateaubriand til middag. Og hyggelig samvær ved bassenget, i leiligheten og ved restaurantbordet. Jeg er jo så glad i disse menneskene, som også er naboer her i Kvelde. Det ble også ukas sosiale høydepunkt. Jeg reiste med lokalbuss fra hotellet og med båt fra Puerto Mogan på formiddagen og hjem med drosje om kvelden. En strålende dag i hyggelig selskap. Etter at jeg kom hjem, har jeg sittet og bladd i albumet jeg fikk til jul i 2006. Og jeg har gledet meg over flotte bilder og minner fra den store bryllupsfesten. Det var virkelig en ”once in a lifetime” opplevelse.

Ei uke i sol og varme gjorde veldig godt. Jeg fikk badet litt i både sjø og basseng. Jeg fikk gått noen turer langs stranda i deilig sol og varme. Jeg nøt god mat og drikke hele uka – stort sett. Og jeg tilbrakte noen gode timer på terrassen i leiligheten på Vista Taurito, med en fantastisk utsikt over havet og solnedgangen. Slikt gjør godt for både kropp og sjel. Og forhåpentligvis har jeg fått samlet opp litt D-vitaminer og overskudd til å møte vinteren hjemme. I dag herjer jo vinterstormer over hele Sør-Norge. Flyturen hjem sist fredag i en diger Airbus med nesten 400 passasjerer ble en positiv opplevelse. Denne gangen hadde de også husket kaffen. Og så hadde jeg så hyggelig selskap på flyturen. Da fikk det ikke hjelpe at de strevde med å få koblet til tuben som skulle få oss ut av flyet, og 400 mennesker sto og ventet ganske lenge. Jeg fikk på meg stillongsen, fant kofferten og bilen og var hjemme i Kvelde litt over midnatt. Ei deilig ferieuke var over. Jeg håper ikke det blir for lenge til neste gang. Por favor!!

Kvelde 5/12-2013

Med varm (til tross for vinterstormen) hilsen fra Even