Dagbokblader

Midt i forrige uke passerte hjemmesida 100 000 treff eller besøk. Det var en underlig og veldig god opplevelse. Det kribler litt i kroppen når telleverket slår over fra 99 999, til det står med et ettall med fem nuller bak. Omtrent som når kilometertelleren på bilen passerer hundre tusen. Jeg var logget inn akkurat da milepælen ble passert. Jeg satt lenge og så på ettallet og nullene og gledet meg over denne lille begivenheten i mitt liv og min hverdag. Den har jeg så feiret med ei nydelig uke på Gran Canaria. Det tenkte jeg neste blogginnlegg skulle handle om. For ferieuka var full av små og store gleder – og noen utfordringer. I tillegg til masse deilig sol og varme.

Men besøkene på hjemmesida varmer også. Det har vært moro å holde på med dette. Jeg opprettet hjemmesida i februar 2012. De første 50 000 besøkene kom i løpet av 14 måneder. De neste gikk unna på 7. Takk til alle dere som er inne og leser bloggen min. Og tusen takk for alle hyggelige og oppmuntrende kommentarer. Jeg er jo så glad i å skrive. Men det hadde ikke vært like morsomt hvis ingen gadd å lese det. Det er det heldigvis en del som gjør, og det gir inspirasjon til å fortsette å skrive. Om livets små og store begivenheter, gleder og utfordringer.

100 000 besøk på hjemmesida ble altså feiret med ei uke på Gran Canaria – mutters alene. Illustrasjonsbildet til dagens lille markering er hentet fra et av ukas kulinariske høydepunkter. Jeg fikk anbefalt restaurant Guantanamo i Tauro/Playa del Cura. Det ble en av bordets virkelig store gleder. Jeg startet med min feriefavoritt til forrett: reker i gloende varm olje med hvitløk og chili. Så var det biff. Så mør at den kunne skjæres med baksiden av kniven. Bakt potet som nesten var potetmos. Og en nydelig bearnaisesaus, som det dessverre var litt for lite av. Til dessert var det jordbær med is og krem. En umåtelig verdig feiring av 100 000 besøk på hjemmesida. Og ferieuka gjorde veldig godt. Mer om den i neste blogginnlegg. I helga er det hyggelige adventstreff med gode venner. Så må jeg vel til å pakke ut av kofferten og vaske og legge bort sommertøyet igjen. Sukk! Men først en varm og hjertelig takk til deg som er innom på hjemmesida, og gjør det verdt å jobbe med den. Velkommen til nye leseopplevelser.

Kvelde første søndag i advent 2013

Med varm og takknemlig hilsen fra Even

Overskriften er latin. Noe må jeg bruke denne uendelig lange utdannelsen min til. Selv om det meste av latinen jeg husker, har jeg fra Asterix. En gammel hedersmann i Kvelde skal ha sagt: ”Det er vel og bra med skoler, men det beste er vel i grunn om en kan klare seg uten.” Det toget har dessverre gått for min del. Eller den båten. For det er båtlivet sitatet i overskriften er hentet fra. Det går det vel i og for seg an å se uten masse skoler. Navigare har med sjøliv å gjøre. Vi bruker det jo daglig i navigere og navigasjon. Necesse ser ut som det engelske ”necessary”, og betyr det samme. Det gamle latinske uttrykket betyr visst opprinnelig ”Å seile er nødvendig.” Og både her og i overført betydning, som jeg nå skal bruke ordet navigare, har det med fremdrift og retning å gjøre. Som på sjøen, så også i livet.

Jeg satt og så et intervju på svensk TV her om dagen. Gjesten var skuespilleren Sofia Helin, kjent som Saga i ”Broen”, som går på NRK. Hvis jeg forsto henne riktig, har hun en gang vært involvert i en alvorlig ulykke. Hun ble spurt om hva den hadde hatt å si for livet hennes senere. Svaret satte seg fast hos meg: ”Opplevelsen ga meg styrefart.” Og da er vi vel på sjøen igjen. Og midt i livet. Ekstremværet Hilde herjer norskekysten om dagen. Jeg sender en varm tanke til dere som får de verste kulene. Og til de som opplevde atskillig verre ting på Filippinene. Noe av det farligste som kan skje med en båt ved kysten i ekstremvær, er å få motorstopp. Da forsvinner styrefarten, og båten kan fort drive mot land og bli knust på båer og skjær. Styrefarten er ekstremt viktig. Både på sjøen og i livet. Navigare necesse est.

Det er slett ikke alle som opplever at dramatiske hendelser i livet gir styrefart. Mange mister fullstendig både motorkraft og styrefart. Og da er det veldig lett å drive på nye skjær. Og få stadig nye smeller, som stjeler både livsmot og livslyst. Jeg synes det er blant de tyngste sidene ved min tilbakevendende depresjon, som en venn på Huset i Larvik har kalt det jeg sliter med. Det skal så lite til før motorkraften blir borte. Og da ligger handlingslammelse og mismot veldig nær. Noen mener i sin usigelige visdom, at det en trenger da, er et spark bak. Min erfaring er at et spark bak når en ligger nede, føles som å bli tråkket på. Og det oppleves aldri godt, uansett hvor velment det måtte være. Det går an å hjelpe folk framover i livet uten å sparke. Noen ganger må en hjelpende hånd kanskje dra litt. Men som oftest er det nok å ha noen å støtte seg til. Noen som bryr seg på en god måte.

Det har jeg. Og det er jeg uendelig takknemlig for. Bygdefolk, familie og venner bryr seg om meg. Og mange er flinke til å si det og vise det. Det betyr veldig mye, når motorkraft og styrefart innimellom blir borte. Av og til får jeg også være med på spennende opplevelser, som i seilbåten på bildet en vakker sommerdag. Jeg ser litt skeptisk ut. Jeg er mer vant med robåt på Lågen. Slapp du meg alene ut i en seilbåt, ville jeg nok ligne Øystein Sundes førstereisgutt, som navigerte i vilska etter NAF-boka. Men jeg synes bildet passer så godt til overskriften. Et av mine favorittdikt får avslutte dagens blogginnlegg. Det er skrevet av Tove Lie, og tittelen er ”Gode ord”. Det kan virkelig bidra til styrefart i livet.

Det visne mennesket

fikk overrisling av gode ord

dagen etter

var mennesket fullt av blomster

røttene boret

dypt i oss.

Kvelde 16/11-2013

Med varm hilsen fra Even

Du gjeng der still og steller, du,

på gamle garden, trygg og tru,

i annsam onn for flokken din.

Av kjærleik til oss aogo skin.

Du luter av dei tronge kår,

og sylvglans skin det i ditt hår;

men løn i truge slit du fann:

Å liva som ein sjølvhjelpt mann.

Du tenkte meir enn mang ein mann,

men tanken ofte inne brann.

Ditt ljos vart under sjeppa sett,

kom aldri til sin rang og rett.

Mot fals og fusk du slo i bord.

Då steig du far og vaks deg stor,

og viljefast og stød som fjell.

Men attåt logn som tyrield.

Og det du var og vert for meg

er beste arven etter deg.

Ein edel arv av kjærleik full,

ein minneskatt av hjartegull.

Skrevet av far Ola Sundby i den håndskrevne skoleavisa Grenlandsvarden 18/2-1933.

Dagens overskrift høres ut som babbel fra en litt sent utviklet ettåring. Men det er faktisk dialekt fra min barndoms grønne dal – Lågendalen – og betyr ”Ta til deg”. Det er en oppfordring jeg sjelden har behov for. Heldigvis – og dessverre. Det går liksom av seg selv når jeg settes til matfatet. Men når jeg er bedt bort, venter jeg også til vertinnen sier ”Vær så god” eller ”Ta te dæ”. Man kommer da fra et møblert hjem. Selv om en del av de lokale mat – og drikketradisjonene som kommer fram i boka ”Ta te dæ”, slett ikke vitner om overmøblerte hjem i Lågendalen. Det er altså ei bok dette handler om. Kveldes egen Kjell Aukrust – Bjørn Bergene – har begått ei ny bok. Som n’Kjell, har Bjørn også sin Kari, og hun er denne gangen med som medforfatter og hjertelig til stede gjennom hele boka. Kari Bonnegolt har bidratt med oppskrifter, tilberedning av mat, fotografering og skriving. Og mye annet arbeid i produksjonen av boka. Boka har mange flotte fotografier, selv om jeg nok synes bildet av meg ble litt stusselig. Bjørns tegninger er også med å gi boka liv. Det gjør også de mange flotte møter med mennesker og mattradisjoner nedentil i Lågendalen. Jeg har hatt den store ære å få være med å bidra i boka, som smakspanel for lågendals- og onnematen ”Byggrynsodd”. Det var en udelt positiv opplevelse.

Bokas undertittel er ”Kultur, historie og tradisjon om mat og drikke i Lågendalen”. En del av mattradisjonene som formidles i boka, gir virkelig mersmak og lyst til å prøve det ut. Noe er bare ekkelt, og jeg lurer innimellom på om forfattere og andre bidragsytere driver gjøn med meg. Har noen virkelig forsøkt å sette til livs dette? ”Elgprupp” er omtrent det det høres ut som, og kan bare bidra til å ødelegge god vodka. Det minner om en lågendalsvariant av absint. I ”koddelikør” er det elgtestikler som bidrar til den tvilsomme smakstilsetning til spriten. Dette får meg til å lure på hvor myes sprit som egentlig har gått med i elgjakta i Lågendalen opp gjennom åra. Og om det egentlig er oppskrifter, eller bare en bisarr selskapslek i koia etter jaktdagens slutt, der jegerne slapp diverse uhumskheter oppi spriten, for deretter å teste ut om de greide å drikke det. Jeg blir litt minnet om et pågående NRK-program: ”Ikke prøv dette hjemme.” Nå høres det ut til at boka hovedsakelig består av et gedigent drikkegilde. Det gjør den ikke. Men noe av dette trengs det utvilsomt sprit til. Omtrent som når Hareide filosoferer over livet i Norge med Siv Jensen som finansminister.

Boka er fornøyelig lesning. Jeg humrer, nikker og grøsser meg gjennom en del av stoffet. Og jeg koser meg med artige historier, trivelige møter med mennesker, levende lågendalskultur og spennende oppskrifter, både på mat og kjøkkenredskaper. Vassgrauten som menneskeføde får sitt endelige dødsstøt i boka. Bitterosten er heller ikke noe jeg vil satse på. På folkemunne ble den visst kalt ”borddass”. Det sier det meste. Men her er også ting som definitivt inspirerer til matlaging, kulturopplevelser og måltidsfellesskap. Bak på bokpermen står gamlemor i Bjørns elegante strek og ber gjestfritt inn med ordene: ”Nei, så snodig. Stig på, stig på, så ske jeg ta fram bakkelsen og lonke på kjelen.” Og det er vel det boka egentlig handler om. Gjestrfrihet, matopplevelser og gode (og noen litt bisarre) tradisjoner i Lågendalens nedre del. Vel blåst, Kari og Bjørn. En glede og en ære å få være med. Og byggrynsodden smakte virkelig godt! Boka – og en del av maten – anbefales varmt. En del av drikkevarene bør det vel helst advares mot. Men ellers inneholder boka – som lågendalskulturen – veldig mye godt. TA TE DÆ!

Kvelde 4/11-2013

Med varm hilsen fra Even