Dagbokblader

Jeg sitter ved Lågen og skriver, som så ofte før. Nå gikk sola ned bak Jordstøyp litt over tre. Midtsommer har vi den her til klokka ti på kvelden. Løvtrærne er bare, og det er litt småkaldt i lufta. Men det er snart november, så det er vel ikke så rart. Jeg gleder meg til våren og sommeren. Jeg er nok ikke noe typisk høst- og vintermenneske, selv med stillongs og varmedress. Likevel er det mulig å få gode opplevelser i natur og friluft også i vinterhalvåret. Det kan bli fullmånekvelder ved Lågen med bål og akevitt. Og sist lørdag i Kinningstadvågen  på Finnøy ble en nydelig dag. Fetter Magnar og jeg satte garn fredag ettermiddag. Han satte garn og jeg rodde. Lørdag trakk vi garna i vind og regn og bølger, men da var vi oppsatt med roere (Kjartan og Vegard). Det er viktig å slippe yngre krefter til. Garna ble trukket med litt magert resultat. Senere på formiddagen kom fetter Leiv Malvin med sine tre små gutter. Og Karen Brit kom ned med kumlespyd og røre til lapper, som Magnar stekte på bålpanne i naustet. Guttene fikk være med ut og sette utlegg eller line. Jeg prøvde fiskestanga fra den gamle fergekaien og fikk to makreller. Ellers ble det lyr og torsk og andre fiskeslag jeg ikke husker navnet på. Etter sin død ble fiskene donert til marinbiologisk forskning og kulinariske opplevelser. Mageinnhold og øyelinser ble fremvist til små og store barns glede. Det ble servert grillede pølser og kumlespyd med kumlebiter, pølse og røkt kjøtt. Til dessert var det nykokt kaffe og varme lapper med jordbærsyltetøy – og litt sand. Vel hjemme på ettermiddagen ble fisken filetert og stekt. Og dagen ble avsluttet med en nydelig fiskemiddag. Stekt lyr er noe av det beste som fins. Jeg samler jo på gylne øyeblikk og lykkelige stunder. Dette var en lykkestund som varte lenge og gjorde veldig godt.

Den største marinbiologiske opplevelsen var nok demonteringen eller dissekeringen av sandhaien, som hadde gått i garnet om natta. Da dukket det opp et par merkelige, innkapslede gule figurer (bildet), som visstnok var eggkapsler. Haien hadde også flere egg, men de var helt bløte. Den får bare to unger, hvis jeg forsto opplysningene på Wikipedia rett. De kom bare fram på tysk. Og tyskkunnskapen er litt rusten, tross iherdig innsats og gode karakterer på ungdomsskole og gymnas. Men det er jo så lenge siden. Grunnen til at bare to unger lever opp, er at de utvikles i forskjellig tempo. Og straks de to eldste, som er avbildet, blir klekket ut, begynner de å spise på sine mindre utviklede småsøsken. Det er mulig denne kannibalismen foregår inne i moren, uten at det gjør det noe bedre. Men jeg må få tak i en marinbiolog for å finne ut av dette. Naturen kan være både vakker og grusom. Fascinerende er det uansett. Og livet i og ved sjøen kan by på mye spennende.

Overskriften antyder både psykiatri og historie i bloggen. Psykiatrien besto i foredrag på arrangement i anledning verdensdagen for psykisk helse på Finnøy, som jeg skrev om sist. Helselaget sørget for god bevertning. Bondelaget stilte med nyttig HMS-informasjon. Det var Prøysenviser og informasjon om Barnevernet. Det ble en veldig trivelig kveld. Jeg takker for alle gode ord, både på møtet og på hjemmesida. Jeg får ikke til å svare på kommentarene på hjemmesida, så jeg får skrive det her. Tusen takk. Det varmer. Spesielt fordi det koster litt å være åpen om disse tunge tingene og stundene i livet. Men jeg tenker vel at åpenheten er verdt det, hvis noen kan forstå litt, kjenne seg litt igjen, kjenne at en ikke er alene, og kanskje få hjelp til et lite skritt framover. Det var psykiatrien.

Til slutt historien. Min kjære mor vokste opp på Finnøy, og besøk hos familien der har alltid gjort meg godt. Det er godt å kjenne tilhørighet. Og tante Malenas (90) iskake smaker fortsatt aldeles utmerket. Møtet med de mange søskenbarn og deres familier er veldig hyggelig. Jeg er glad og takknemlig for tilknytningen min til Finnøy. Så fikk vi med oss en liten del av Norgeshistorien søndag kveld, med ”Spelet om Ogmund Finnson” i Hesby kirke på Finnøy. Ryfylke livsgnist fylte kirken på fire forestillinger, og det var en fantastisk opplevelse å få være med på dette. Skuespill, musikk, sang og bilder ga et spennende innblikk i Norgeshistorien etter svartedauen i 1350, da Norge faktisk ble styrt fra Finnøy i noen år. Litt ekstra stas for meg, var at Ogmund Finnson ble gift med 40 år yngre Katarina Knutsdotter. Hun har jo jeg viet på ordentlig i Hesby kirke for noen år siden. Det er mulig jeg her går litt surr i skuespillere og rollefigurer. Men skuespilleren er datter av en fetter. Så her har slektshistorie og Norgeshistorie sine krysningspunkter. Tor Øyvind Skeiseid har laget et glitrende skuespill, som han spilte hovedrollen i. Og skuespillere og musikere gjorde dette til en magisk aften i Hesby kirke. Jammen får de ting til på denne øya. Ikke bare tomatene. Nå er jeg tilbake ved Lågen. I morgen er det ny runde med psykiatri i Sandefjord. Og jeg sitter igjen med sterke og gode følelser etter møter med psykiatri, marinbiologi, slekt og historie på Finnøy sist uke. Det er godt å ikke være alene i verden. Den gamle vismann Per Fugelli har vel sagt omtrent som følger: ”Vær ikke et ettall på jorden. Bry deg om flokken din.” Fortsatt god høst.

Kvelde 29/10-2013

Med varm hilsen fra Even

I morgen er det 22. oktober. Da fyller min kjære lillebror Jon Severin 50 år. Det er et poeng at hans fødselsdag kommer så tett på FN-dagen 24/10. For det har slett ikke alltid vært fred i heimen på Sundby. Barndommens virkelig store opplevelse i så måte, var da jeg hadde fått ertet han opp så ettertrykkelig, at han grep en vedkubbe og kylte den i panna mi med replikken: ”Sånn gå’l det!” Nå må det også sies, at han var ganske lett å trekke opp. Og det hadde jeg dessverre stor glede av. Vår felles yndlingsforfatter Alistair Mac Lean, beskriver en amerikansk minister med ordene: ”Han hadde et kokepunkt som bare lå en anelse over frysepunktet.” Som vedkubben, er det ganske treffende. Men forbrødringen på Sundby har definitivt vært mer suksessfull enn i verden for øvrig, og i dag er vi de beste venner. Vi feiret dagen på Hedrum Bygdetun lørdag med masse god mat (bildet), flotte sanger og taler og mye fest og moro. Alt sammen ytterst fortjent. Gratulerer med dagen, kjære lillebror. Jon Severin – suveren! Håper du lykkes sammen med Roar med Sundby og Tidemansen Begravelsesbyrå. Dere har mye å gi i møte med mennesker.

Ellers har den siste uka stått i både gledens og sorgens tegn. Forrige søndag hadde jeg en nydelig høsttur på Musekollen i Kvelde. Jeg har hatt flotte ettermiddager ved Lågen, der jeg har sittet og skrevet på sanger og taler. Torsdag hadde jeg bisettelse i Stavern, og fikk møte en flott familie, og være med å ta avskjed med en hedersmann som var gått bort. Torsdag kveld var jeg sjåfør og date for en kjær nabo på 80 år, som ville til Re Bibliotek. Der var det forestilling med Gabriel Scott og Fiskeren Markus. En vakker opplevelse. Så var det hyggelig prat med en god kamerat på overnattingsbesøk, før jeg dro til Huset i Larvik for å være med på ny temadag om psykisk helse med elever fra videregående fredag formiddag. Og så braket det løs med forberedelser og fest i helga. I dag var det veldig godt å hvile i godstolen.

Onsdag bærer det til Finnøy i Ryfylke. Der skal jeg besøke familie og være med å markere verdensdagen for psykisk helse. De har et årlig arrangement som er et samarbeid mellom Finnøy kommune, Helselaget og Bondelaget. Det aner meg at bøndene kan trenge litt ekstra trøst og oppmuntring i disse dager, som vi har fått landbruksminister fra Fremskrittspartiet, på jakt etter kommunistiske trekk og elementer i norsk landbruk. Sylvi Listhaug prøver å spille på oppvekst som odelsjente på Sunnmøre. Så får vi se om det hjelper. Det er vel ingenting som er så krakilsk som en tidligere røyker. Men det kan jo gå bra. Både landbrukspolitikken og foredraget på Finnøy. Jeg har jo tenkt å spille på det samme som Sylvi Listhaug. Der kommer det også en tidligere odelsgutt for å møte bønder, familie og andre Finnøybuer. Og jeg kommer med fred. Og med humor og alvor og erfaring og ettertanke. Mer fra livet enn fra landbruket, men også litt derfra. Håper jeg får lagt igjen noe som kan være til glede og oppmuntring for noen.

Når jeg kommer til Finnøy, har jeg alltid en følelse av å komme ut av tunnelen. Det er slett ingen dum opplevelse for en lett depressiv Even Sundby. Håper jeg greier å formidle litt av den opplevelsen torsdag kveld. Jeg avslutter dagens blogginnlegg med et lite salmevers vi sang på Høsttakkegudstjenesten i Hvarnes for et par uker siden. Verset er tatt ut av Salmeboka, men det står fortsatt i Sangboken. Vi brukte ofte ”Himmelske Fader” som bordvers når vi var på Finnøy i barndommen. Det er en nydelig salme. Og andre vers lyder:

”Ramnungar ropar, og du gjev dei mette.

Hungrande hopar til ditt bord vert sette.

Alt gjev du føda, signar landsens grøda.

Sender oss solskin og regn.”

Kanskje det kan gi et lite perspektiv både på livet, landbrukspolitikken og møtet på Finnøy på torsdag. Og jeg sier som Ludvik i Flåklypa, som i dyp beundring av naturens under utbrøt: ”Gud velsigne Vårherre.”

Kvelde 21/10-2013

Med varm hilsen fra Even

Det er verdensdagen for psykisk helse i dag. Den ble på mange måter litt min, da depresjonen slo meg ut av liv og arbeid i 1997. Og etter at jeg kom litt på beina igjen mentalt, har jeg hatt et utall foredrag og kåserier om dette, både på verdensdagen og andre dager. I år skal jeg ha foredrag på Finnøy, men der markeres dagen først om 2 uker. Årets tema er ”Se hverandre – gjør en forskjell.” Både temaet og verdensdagen er viktig for alle som daglig sliter psykisk, og strever med å mestre liv og hverdag. Å bli sett på en positiv måte, er avgjørende både for det enkelte menneske og for psykiatrien. Enten det er i den nye regjeringens prioriteringer, i skolegården, i jobben, i familien eller i sosial aktivitet. Noen orker ikke å være med der. Da må vi kanskje gå noen ekstra skritt for at de skal bli sett. Foreningen Mental Helse og andre bidrar til det. Huset i Larvik, som står mitt hjerte nær, gjør at mange blir sett i trygge omgivelser. Jeg skal dit i morgen og møte elever fra Thor Heyerdahl vgs, som en del av et viktig informativt og forebyggende arbeid. Dette er det veldig meningsfullt å få være med på. Verdensdagens tema klinger med i morgen også. Og jeg tenker, at hvis jeg kan hjelpe ett menneske til å unngå, komme ut av, eller leve litt bedre med psykisk sykdom, er åpenheten verdt det. Selv om det er slitsomt, og mange såre følelser hos meg selv aktiveres når jeg snakker om min depressive bakgrunn og historie. ”Jeg ser deg”, er hilsenen i noen kulturer når folk møtes. Ikke ”hei” eller ”skjer’a?”. Kanskje verdt å tenke på?

De siste ukene har jeg hatt 4 gudstjenester og noen foredrag og kåserier. Det ble litt i overkant, selv om det var mange flotte opplevelser både i Kvelde, Hvarnes og Stavern kirker. Nydelig musikkgudstjeneste i Stavern med Maria Merete Trøen, Høsttakkefest i Hvarnes med grønnsakkurv som frynsegode til presten og en sterk sangkveld i Kvelde, som jeg skrev om i forrige blogginnlegg. Det er ikke bare lett å regulere livet som kirkelig løsarbeider. Og når smertepunktene i livet berøres så til de grader som de gjorde i kåseriet og salmen i Kvelde kirke, tærer det litt ekstra på kreftene. Samtidig var jeg redd for å såre noen, når jeg pirket borti vanskelige sider ved livet i bedehusland. Etter å ha lest innlegget om ”Prestinne i Kvelde” i Østlandsposten i går, tenker jeg vel at kåseriet og salmen var både betimelig og nødvendig. Å se hverandre skal være noe positivt og bidra til noe positivt. Når det blir mobbing, kritikk og fordømmelse av andre menneskers utseende, meninger, liv og tro virker det helt motsatt. Du og jeg kan gjøre en forskjell ved å se hverandre på en positiv måte og spre noen solstråler rundt oss.

Mellom slagene de siste ukene har jeg nytt varme solstråler og vakre høstdager ved Lågen (bildet). Der finner jeg både hvile og inspirasjon. Vinden de siste dagene har blåst ned mesteparten av Filippa-eplene i hagen. Men jeg har plukket, skrellet, delt og laget eplemos til den store gullmedaljen. Og jammen smakte det godt. På den måten kan jeg nyte solstrålene fra sommeren og høsten langt ut over vinteren – konsentrert i hjemmelaget eplesyltetøy. Og så blir jeg litt fornøyd med meg selv. Det gjør også godt, når en er litt tom og sliten etter mange oppdrag de siste ukene. Og til helga kommer det visst noen fine høstdager igjen. De skal nytes.

Kvelde 10/10-2013.

Med varm hilsen fra Even

Dagens overskrift på bloggen er lånt. Spørsmålstegnet er mitt. Erik Fosnes Hansen ga ut en bok med denne tittelen i 1990. Det var vel omtrent da elendigheten startet for alvor i mitt liv. Og ikke lenge etter fikk temaet i min egen lille salme feste i tankene mine: ”Ikke i det gode selskap, men likevel ved nådens bord”. Salmen ble urfremført i Kvelde kirke i går av Idyllgjengen. Tom Arne Nilsen har laget en nydelig melodi. Han sang selv versene, mens trekkspill, gitar, fiolin og flotte stemmer ga meg et av mitt livs sterkeste opplevelser. Jeg hadde et lite kåseri som introduksjon til salmen, og hentet vel fram mer livssmerte enn jeg har gjort på lenge. For livet har slett ikke bare vært oppturer. Innimellom har jeg følt at jeg har danset mer på torner enn på roser. Men salmens tema har hele tiden ligget i bunnen som et fundament i livet: ”Ikke i det gode selskap, men likevel ved nådens bord.” Og fremføringen og mottagelsen av salmen i Kvelde kirke var en rørende opplevelse.

Nå er ikke min reise slutt enda, heldigvis. Innimellom er den bare god, som da bror og svigerinne stelte i stand bursdagsselskap for meg på lørdag, med nydelig middag og gode venner. Og bursdagshilsener, gode ord og kreative innslag strømmet på, på sms, telefon og Facebook. Da er det godt å leve. Men jeg sov elendig natt til søndag. Jeg var vel spent på både gudstjenesten i Stavern på formiddagen og særlig på kåseriet og salmen på søndag kveld. Men det ble en god opplevelse begge steder. Og nå har salmen fått vinger og har begynt å fly. Og reisen er ikke slutt. Kanskje har den heller litt av en ny begynnelse i seg. For meg. Og kanskje for andre. Jeg har lagt ut kåseriet og salmeteksten på en egen side på hjemmesida; ”Evens salme”. Kanskje noen vil ha glede av å lese den.

Kvelde 30/9-2013

Med varm hilsen fra Even

Jeg tillyste i forrige blogginnlegg at det neste skulle handle om sjenerøse former. Det skal det. Det er mulig jeg har hørt uttrykket før. Men det ble så nytt for meg, som de gamle sa på bedehuset, da jeg kom over det i en omtale av veggmaleriene i Emanuel Vigelands Mausoleum i Oslo. Jeg var invitert i 60-årslag med gode venner, og festen skulle starte der, med konsert i og orientering om mausoleet. Emanuel Vigeland var maler og særlig kjent for sine glassmalerier. Det er mulig han følte han kom i skyggen av sin mer berømte bror Gustav. Kanskje for å bøte på det, bygde han både hus, atelier og museum på tre tomter på Ris /Slemdal i Oslo. Senere fikk han det visst for seg at han trengte et minnesmerke etter sin død. Han fikk murt igjen vinduene i museet, dekket tak og vegger med malerier (fresker), og fikk etter sin død plassert urnen med sine jordiske levninger over døra, som er så lav at alle må bøye seg for å gå ut. Både mausoleet (et slags gravkammer eller gravminne), maleriene og konserten var en fascinerende opplevelse. Det var mørkt inne i mausoleet, men slett ikke vanskelig å skimte de sjenerøse formene på de nakne menneskene som var malt på vegger og tak. Nå har jo mange av skulpturene i brorens park også absolutt sjenerøse former. Så her var de åpenbart på linje.

Og jeg har umåtelig sans for uttrykket. Det er ingen hemmelighet for noen at jeg har fått min del av disse sjenerøse formene. Og vel så det. Dagens illustrasjonsbilde er av undertegnede en drømmedag på fisketur i Boknafjorden sist vinter, der de sjenerøse formene er presset inn i en parkdress. Men jeg synes altså det er mye hyggeligere å ha sjenerøse former enn å være overvektig eller tykk. Jeg reagerer omtrent som Obelix, når noen kaller meg det, om enn ikke så voldsomt. Og ordet feit, som noen i sin usigelige visdom velger å bruke, synes jeg er direkte ufint. De som bruker det er da også som regel mennesker som aldri har hatt problemer med overvekt, bortsett fra på flybagasjen. Det har også med respekt å gjøre, tenker jeg. Men jeg kjenner jo også noen som ikke synes det er noe stas å være for tynne, heller. Og når det antar sykelige former, blir det både vondt og dramatisk. Så den respekten må vel gå begge veier. Selv om jeg innimellom har sagt at jeg er skeptisk til mennesker over 30 år som har utovernavle.

Men jeg har altså sjenerøse former. Problemet er at de har en tendens til å balle på seg. Et par uker hos tanter og annen familie på Vestlandet, drar fort på seg noen kilo, dessverre. Jeg eier jo ikke impulskontroll. Og det må jeg vel jobbe med resten av livet. Blir formene for sjenerøse, er det jo så vanskelig å komme inntil. Og det er litt dumt, for det er lite som gjør så godt som en god bamseklem med litt sjenerøse former. Jeg innser at mitt nye favorittuttrykk kan være adoptert som en unnskyldning for å slippe å sloss for å holde formene innenfor en viss sjenerøsitetens grense. Men det var ikke meningen. Jeg prøver å få litt bevegelse hver dag. Det gjør godt for både kropp og sjel, og er noe begge trenger sårt. Og jeg har ikke tenkt å gi opp. Men passelige sjenerøse former. Det er jeg absolutt for.

Kvelde 22/9-2013

Med varm og sjenerøs hilsen fra Even