Det er verdensdagen for psykisk helse i dag. Den ble på mange måter litt min, da depresjonen slo meg ut av liv og arbeid i 1997. Og etter at jeg kom litt på beina igjen mentalt, har jeg hatt et utall foredrag og kåserier om dette,
både på verdensdagen og andre dager. I år skal jeg ha foredrag på Finnøy, men der markeres dagen først om 2 uker. Årets tema er ”Se hverandre – gjør en forskjell.” Både temaet og verdensdagen
er viktig for alle som daglig sliter psykisk, og strever med å mestre liv og hverdag. Å bli sett på en positiv måte, er avgjørende både for det enkelte menneske og for psykiatrien. Enten det er i den nye regjeringens prioriteringer,
i skolegården, i jobben, i familien eller i sosial aktivitet. Noen orker ikke å være med der. Da må vi kanskje gå noen ekstra skritt for at de skal bli sett. Foreningen Mental Helse og andre bidrar til det. Huset i Larvik, som
står mitt hjerte nær, gjør at mange blir sett i trygge omgivelser. Jeg skal dit i morgen og møte elever fra Thor Heyerdahl vgs, som en del av et viktig informativt og forebyggende arbeid. Dette er det veldig meningsfullt å få
være med på. Verdensdagens tema klinger med i morgen også. Og jeg tenker, at hvis jeg kan hjelpe ett menneske til å unngå, komme ut av, eller leve litt bedre med psykisk sykdom, er åpenheten verdt det. Selv om det er slitsomt,
og mange såre følelser hos meg selv aktiveres når jeg snakker om min depressive bakgrunn og historie. ”Jeg ser deg”, er hilsenen i noen kulturer når folk møtes. Ikke ”hei” eller ”skjer’a?”.
Kanskje verdt å tenke på?
De siste ukene har jeg hatt 4 gudstjenester og noen foredrag og kåserier. Det ble litt i overkant, selv om det var mange flotte opplevelser både i Kvelde, Hvarnes og Stavern kirker. Nydelig
musikkgudstjeneste i Stavern med Maria Merete Trøen, Høsttakkefest i Hvarnes med grønnsakkurv som frynsegode til presten og en sterk sangkveld i Kvelde, som jeg skrev om i forrige blogginnlegg. Det er ikke bare lett å regulere livet
som kirkelig løsarbeider. Og når smertepunktene i livet berøres så til de grader som de gjorde i kåseriet og salmen i Kvelde kirke, tærer det litt ekstra på kreftene. Samtidig var jeg redd for å såre
noen, når jeg pirket borti vanskelige sider ved livet i bedehusland. Etter å ha lest innlegget om ”Prestinne i Kvelde” i Østlandsposten i går, tenker jeg vel at kåseriet og salmen var både betimelig og nødvendig.
Å se hverandre skal være noe positivt og bidra til noe positivt. Når det blir mobbing, kritikk og fordømmelse av andre menneskers utseende, meninger, liv og tro virker det helt motsatt. Du og jeg kan gjøre en forskjell ved å
se hverandre på en positiv måte og spre noen solstråler rundt oss.
Mellom slagene de siste ukene har jeg nytt varme solstråler og vakre høstdager ved Lågen (bildet). Der finner jeg både hvile
og inspirasjon. Vinden de siste dagene har blåst ned mesteparten av Filippa-eplene i hagen. Men jeg har plukket, skrellet, delt og laget eplemos til den store gullmedaljen. Og jammen smakte det godt. På den måten kan jeg nyte solstrålene
fra sommeren og høsten langt ut over vinteren – konsentrert i hjemmelaget eplesyltetøy. Og så blir jeg litt fornøyd med meg selv. Det gjør også godt, når en er litt tom og sliten etter mange oppdrag de siste
ukene. Og til helga kommer det visst noen fine høstdager igjen. De skal nytes.
Kvelde 10/10-2013.
Med varm hilsen fra Even