Dagens overskrift høres ut som babbel fra en litt sent utviklet ettåring. Men det er faktisk dialekt fra min barndoms grønne dal – Lågendalen – og betyr ”Ta til deg”. Det er en oppfordring jeg sjelden
har behov for. Heldigvis – og dessverre. Det går liksom av seg selv når jeg settes til matfatet. Men når jeg er bedt bort, venter jeg også til vertinnen sier ”Vær så god” eller ”Ta te dæ”.
Man kommer da fra et møblert hjem. Selv om en del av de lokale mat – og drikketradisjonene som kommer fram i boka ”Ta te dæ”, slett ikke vitner om overmøblerte hjem i Lågendalen. Det er altså ei bok dette handler
om. Kveldes egen Kjell Aukrust – Bjørn Bergene – har begått ei ny bok. Som n’Kjell, har Bjørn også sin Kari, og hun er denne gangen med som medforfatter og hjertelig til stede gjennom hele boka. Kari Bonnegolt har
bidratt med oppskrifter, tilberedning av mat, fotografering og skriving. Og mye annet arbeid i produksjonen av boka. Boka har mange flotte fotografier, selv om jeg nok synes bildet av meg ble litt stusselig. Bjørns tegninger er også med å
gi boka liv. Det gjør også de mange flotte møter med mennesker og mattradisjoner nedentil i Lågendalen. Jeg har hatt den store ære å få være med å bidra i boka, som smakspanel for lågendals- og
onnematen ”Byggrynsodd”. Det var en udelt positiv opplevelse.
Bokas undertittel er ”Kultur, historie og tradisjon om mat og drikke i Lågendalen”. En del av mattradisjonene som formidles i boka, gir virkelig
mersmak og lyst til å prøve det ut. Noe er bare ekkelt, og jeg lurer innimellom på om forfattere og andre bidragsytere driver gjøn med meg. Har noen virkelig forsøkt å sette til livs dette? ”Elgprupp” er omtrent
det det høres ut som, og kan bare bidra til å ødelegge god vodka. Det minner om en lågendalsvariant av absint. I ”koddelikør” er det elgtestikler som bidrar til den tvilsomme smakstilsetning til spriten. Dette får
meg til å lure på hvor myes sprit som egentlig har gått med i elgjakta i Lågendalen opp gjennom åra. Og om det egentlig er oppskrifter, eller bare en bisarr selskapslek i koia etter jaktdagens slutt, der jegerne slapp diverse
uhumskheter oppi spriten, for deretter å teste ut om de greide å drikke det. Jeg blir litt minnet om et pågående NRK-program: ”Ikke prøv dette hjemme.” Nå høres det ut til at boka hovedsakelig består
av et gedigent drikkegilde. Det gjør den ikke. Men noe av dette trengs det utvilsomt sprit til. Omtrent som når Hareide filosoferer over livet i Norge med Siv Jensen som finansminister.
Boka er fornøyelig lesning. Jeg
humrer, nikker og grøsser meg gjennom en del av stoffet. Og jeg koser meg med artige historier, trivelige møter med mennesker, levende lågendalskultur og spennende oppskrifter, både på mat og kjøkkenredskaper. Vassgrauten
som menneskeføde får sitt endelige dødsstøt i boka. Bitterosten er heller ikke noe jeg vil satse på. På folkemunne ble den visst kalt ”borddass”. Det sier det meste. Men her er også ting som definitivt
inspirerer til matlaging, kulturopplevelser og måltidsfellesskap. Bak på bokpermen står gamlemor i Bjørns elegante strek og ber gjestfritt inn med ordene: ”Nei, så snodig. Stig på, stig på, så ske jeg
ta fram bakkelsen og lonke på kjelen.” Og det er vel det boka egentlig handler om. Gjestrfrihet, matopplevelser og gode (og noen litt bisarre) tradisjoner i Lågendalens nedre del. Vel blåst, Kari og Bjørn. En glede og en ære
å få være med. Og byggrynsodden smakte virkelig godt! Boka – og en del av maten – anbefales varmt. En del av drikkevarene bør det vel helst advares mot. Men ellers inneholder boka – som lågendalskulturen –
veldig mye godt. TA TE DÆ!
Kvelde 4/11-2013
Med varm hilsen fra Even