Overskriften er latin. Noe må jeg bruke denne uendelig lange utdannelsen min til. Selv om det meste av latinen jeg husker, har jeg fra Asterix. En gammel hedersmann i Kvelde skal ha sagt: ”Det er vel og bra med skoler, men det beste er vel
i grunn om en kan klare seg uten.” Det toget har dessverre gått for min del. Eller den båten. For det er båtlivet sitatet i overskriften er hentet fra. Det går det vel i og for seg an å se uten masse skoler. Navigare har
med sjøliv å gjøre. Vi bruker det jo daglig i navigere og navigasjon. Necesse ser ut som det engelske ”necessary”, og betyr det samme. Det gamle latinske uttrykket betyr visst opprinnelig ”Å seile er nødvendig.”
Og både her og i overført betydning, som jeg nå skal bruke ordet navigare, har det med fremdrift og retning å gjøre. Som på sjøen, så også i livet.
Jeg satt og så et intervju
på svensk TV her om dagen. Gjesten var skuespilleren Sofia Helin, kjent som Saga i ”Broen”, som går på NRK. Hvis jeg forsto henne riktig, har hun en gang vært involvert i en alvorlig ulykke. Hun ble spurt om hva den hadde
hatt å si for livet hennes senere. Svaret satte seg fast hos meg: ”Opplevelsen ga meg styrefart.” Og da er vi vel på sjøen igjen. Og midt i livet. Ekstremværet Hilde herjer norskekysten om dagen. Jeg sender en varm tanke
til dere som får de verste kulene. Og til de som opplevde atskillig verre ting på Filippinene. Noe av det farligste som kan skje med en båt ved kysten i ekstremvær, er å få motorstopp. Da forsvinner styrefarten, og båten
kan fort drive mot land og bli knust på båer og skjær. Styrefarten er ekstremt viktig. Både på sjøen og i livet. Navigare necesse est.
Det er slett ikke alle som opplever at dramatiske hendelser i livet
gir styrefart. Mange mister fullstendig både motorkraft og styrefart. Og da er det veldig lett å drive på nye skjær. Og få stadig nye smeller, som stjeler både livsmot og livslyst. Jeg synes det er blant de tyngste sidene
ved min tilbakevendende depresjon, som en venn på Huset i Larvik har kalt det jeg sliter med. Det skal så lite til før motorkraften blir borte. Og da ligger handlingslammelse og mismot veldig nær. Noen mener i sin usigelige visdom,
at det en trenger da, er et spark bak. Min erfaring er at et spark bak når en ligger nede, føles som å bli tråkket på. Og det oppleves aldri godt, uansett hvor velment det måtte være. Det går an å hjelpe
folk framover i livet uten å sparke. Noen ganger må en hjelpende hånd kanskje dra litt. Men som oftest er det nok å ha noen å støtte seg til. Noen som bryr seg på en god måte.
Det har jeg.
Og det er jeg uendelig takknemlig for. Bygdefolk, familie og venner bryr seg om meg. Og mange er flinke til å si det og vise det. Det betyr veldig mye, når motorkraft og styrefart innimellom blir borte. Av og til får jeg også være
med på spennende opplevelser, som i seilbåten på bildet en vakker sommerdag. Jeg ser litt skeptisk ut. Jeg er mer vant med robåt på Lågen. Slapp du meg alene ut i en seilbåt, ville jeg nok ligne Øystein Sundes
førstereisgutt, som navigerte i vilska etter NAF-boka. Men jeg synes bildet passer så godt til overskriften. Et av mine favorittdikt får avslutte dagens blogginnlegg. Det er skrevet av Tove Lie, og tittelen er ”Gode ord”. Det
kan virkelig bidra til styrefart i livet.
Det visne mennesket
fikk overrisling av gode ord
dagen etter
var mennesket fullt av blomster
røttene boret
dypt i oss.
Kvelde 16/11-2013
Med
varm hilsen fra Even