Por favor. Det var vel noe av det første jeg lærte på spansk. Noe særlig mer har det ikke blitt, bortsett fra noen viktige begrep som buenos dias, cervezas, la quenta og sånn. Por favor tilsvarer det engelske please, så
vidt jeg har forstått. Jeg skulle gjerne lært å snakke spansk. Jeg har til og med kjøpt en gedigen ordbok en gang. Men det er kanskje greit å gå på kurs. Så det får stå på lista over ting jeg
gjerne vil gjøre i livet.
Men det gikk da noenlunde greit på Gran Canaria med engelsk, norsk og et aktivt kroppsspråk. I dag er blogginnlegget et lite reisebrev. Jeg fløy fra Gardermoen kl 7 fredag for 2 uker
siden. Halvparten av reisefølget måtte vente til over 9. Airbusen vi skulle fly med var sykmeldt, som moroklumpen ved gaten sa. Og det var satt opp to mindre fly i stedet. Han sluttet fort å vitse om det, da han skjønte hvor krakilske
de ble, de som måtte vente over 2 timer ekstra på flyplassen. Jeg kom med flyet kl 7, og var glad for det. Jeg hadde kjørt fra Kvelde klokka 2 og hadde slett ikke behov for 2-3 ekstra timer i avgangshallen på Gardermoen. Men vi kom
vel av gårde. Så hadde noen glemt å ta med kaffen. Så jeg fikk gratis rødvin til frokost før 8. Og rakk en G&T før 9. Så flyturen gikk greit. Likeledes bussturen til hotellet.
Men
så startet moroa. Rommet var ikke klart. Det ble det heller aldri. Og en lett depressiv, stuptrøtt Even Sundby så litt mørkt på livet. Jeg måtte bytte hotell. Dermed ble jeg kjørt rundt langs kysten mellom Puerto
Mogan og Puerto Rico av en sveisen, ung kvinnelig hotelldirektør i BMW. Jeg fikk valget mellom å bo på en liten cabincruiser i Puerto Rico havn eller på et nyere leilighetsanlegg langt inne i dalen ved Playa del Cura. Jeg pinglet ut
i forhold til båten. Jeg har svært få Hemingwaygener, bortsett fra skrivegleden. Og jeg er ikke vant til båtliv, bortsett fra robåt på Lågen. Men det hadde jo vært en spesiell opplevelse å tilbringe uka
på et lite båtdekk i Puerto Rico havn(bildet).
Tauro Resort (Atlantic Sands) var mer avslappende. Jeg fikk en diger to etasjes leilighet med to soverom, to bad, stor terrasse og velutstyrt kjøkken og stue. Der koste
jeg meg de første tre nettene, før jeg fikk flytte tilbake til opprinnelig hotell mandag morgen. Hotell Vista Taurito lå langt oppe i lia i Tauritodalen, med en fantastisk utsikt til hav og vakker solnedgang. Der fikk jeg nyte de siste
dagene. Flott rusletur ned til sentrum og strand. Litt tyngre opp igjen. Ukas kulinariske høydepunkt er beskrevet i forrige blogginnlegg. Ikke langt etter kom to tapaslunsjer på en strandrestaurant. Med ett unntak. Jeg ble anbefalt en rett med
frityrstekt småfisk, og trodde jeg skulle få to-tre så fiskefileter. Så kom hun med en tallerken med 60 bitte små fiskelik, alle med hode og hale. Jeg synes ikke de smakte spesielt godt. Men jeg gnafset da i meg alle. Mamma sa
alltid at jeg skulle spise opp maten. Og det var sikkert sunt. Men hvis det er slike retter som gjør at sydeuropeere lever bedre og lengre, tenker jeg at det kan være det samme. Og jeg lurte en stund på om disse fiskene på et par centimeter
bidro til en form for resirkulering av småfiskene som svømte rundt i fiskespaet litt lenger borte på strandpromenaden. Du vet slike som beiter på og renser turistføtter på Spa. Jeg håper i det lengste at de ikke
stammet derfra. Men godt var det ikke. Heldigvis smakte resten av tapasrettene fortreffelig. Og en mugge sangria toppet det hele.
Ukas andre kulinariske høydepunkt, opplevde jeg sammen med gode venner på Anfi del Mar ved Arguinegin.
Der var jeg prest og toastmaster i Katharina og Roald Martins bryllup i 2006. Og vi møttes der nå, nesten 8 år senere. Det ble en fantastisk dag med dem, guttene og en tante og onkel, med Anfi-burger til lunsj og nydelig chateaubriand til
middag. Og hyggelig samvær ved bassenget, i leiligheten og ved restaurantbordet. Jeg er jo så glad i disse menneskene, som også er naboer her i Kvelde. Det ble også ukas sosiale høydepunkt. Jeg reiste med lokalbuss fra hotellet
og med båt fra Puerto Mogan på formiddagen og hjem med drosje om kvelden. En strålende dag i hyggelig selskap. Etter at jeg kom hjem, har jeg sittet og bladd i albumet jeg fikk til jul i 2006. Og jeg har gledet meg over flotte bilder og minner
fra den store bryllupsfesten. Det var virkelig en ”once in a lifetime” opplevelse.
Ei uke i sol og varme gjorde veldig godt. Jeg fikk badet litt i både sjø og basseng. Jeg fikk gått noen turer langs stranda
i deilig sol og varme. Jeg nøt god mat og drikke hele uka – stort sett. Og jeg tilbrakte noen gode timer på terrassen i leiligheten på Vista Taurito, med en fantastisk utsikt over havet og solnedgangen. Slikt gjør godt for både
kropp og sjel. Og forhåpentligvis har jeg fått samlet opp litt D-vitaminer og overskudd til å møte vinteren hjemme. I dag herjer jo vinterstormer over hele Sør-Norge. Flyturen hjem sist fredag i en diger Airbus med nesten 400
passasjerer ble en positiv opplevelse. Denne gangen hadde de også husket kaffen. Og så hadde jeg så hyggelig selskap på flyturen. Da fikk det ikke hjelpe at de strevde med å få koblet til tuben som skulle få oss ut
av flyet, og 400 mennesker sto og ventet ganske lenge. Jeg fikk på meg stillongsen, fant kofferten og bilen og var hjemme i Kvelde litt over midnatt. Ei deilig ferieuke var over. Jeg håper ikke det blir for lenge til neste gang. Por favor!!
Kvelde 5/12-2013
Med varm (til tross for vinterstormen) hilsen fra Even