Dagbokblader

Det går på livet løs. Ikke mitt akkurat nå, heldigvis. Selv om jeg i dag kjenner meg sliten og tom. Jeg blir litt sånn når det blir for mye å tenke på. Og de siste par ukene har det nok vært litt for mye på programmet. Jeg har skrevet taler og sanger, vært på vennebesøk, i konfirmasjon, planlagt bryllup og hatt begravelse. Både møtene med venner og de forskjellige oppdragene gir også mye. Gode samvær, opplevelser og tilbakemeldinger gjør veldig godt. Men noen ganger blir det litt for mye på en gang. Og ting vokser meg litt over hodet. Da kjenner Even seg sliten. Og da blir det lenge mellom blogginnleggene, sånn som nå.

Men som en venn sa til meg sist høst. Det skal mye til for å ha det verst. Og jeg innser jo i lyse øyeblikk, at her når jeg ikke helt opp, verken i nasjonal eller global målestokk. Men selv vi som ikke har det verst, kan ha tunge dager. Og jeg holder fast ved formuleringen min i Lykkepilen: ”For meg er det minst like viktig å bli behandlet med respekt, som å bli behandlet med medikamenter.” Der har jeg hatt veldig ulike erfaringer, både i møte med enkeltmennesker og forskjellige behandlingstilbud. Men nå er det faktisk ikke min egen svært varierende psyke som opptar meg mest. For noen er livet så tungt at det nesten ikke er til å holde ut. Når fysisk og psykisk sykdom tærer på både en selv og ens nærmeste. Og bedringens vei er fryktelig lang og tung. Kanskje det ikke en gang er mulig å se den. Kanskje den ikke finnes. Mine varmeste tanker går til deg og dere som opplever livet sånn. Håper det finnes en vei ut av uføret, en vei tilbake til det gode liv for deg og dine.

Helsevesen, skolemedisin, alternativ medisin, psykiatri, ulike tilbud og metoder og selvhjelpstilbud både i bøker og på nettet vil hjelpe oss med det. Men noen blir så fryktelig ivrige, og tror de har funnet det eneste saliggjørende. Det er slett ikke alltid de lykkes. Dette krever masse kunnskap. Men også en god porsjon ydmykhet og respekt. Både i forhold til mennesker som sliter og i forhold til ulike behandlingsformer. Det sto en nydelig setning på Facebook her om dagen: ”Folk som tror de alltid har rett, virker utrolig irriterende på oss som har det.” Fantastisk humor. Men også litt alvor i flere retninger. Noen ganger har jeg både tenkt og sagt. Vårherre fri og bevare meg vel for ildsjeler. Ikke de som holder samfunnet i gang med masse frivillig innsats. Men de som tror de har funnet løsningen for alt og alle. Og som for enhver pris og til enhver tid vil prakke den på alt og alle. Overkjøring er sjelden noen god løsning på problemene langs veien. I en verden med mange slags behandlingstilbud for mange ulike lidelser, er det ikke sikkert noen forvalter hele sannheten. I hvert fall ikke innenfor psykiatrien og tilliggende områder.

I min for lengst henrullede ungdom møtte jeg en del utgaver av svært påtrengende helbredelsespredikanter. Nå prøver jeg å unngå slike. I sine mest ytterliggående utgaver, forkynner de at Gud vil helbrede alt, bare du har nok tro. Så fikk de som ikke opplevde helbredelse fra sykdom, enda en byrde å bære i livet. De hadde ikke nok tro. Her tenker jeg at helbredelsespredikanter av ulike avskygninger må trå veldig varsomt. Det gjelder også innenfor medisinens verden, både skolemedisin og alternativ medisin. Pass på at de som sliter ikke får enda mer å slite med, fordi de blir sittende med ansvaret for en behandling som ikke virker.

Jeg sitter ved Lågen og skriver og drømmer om det gode liv. Og jeg opplever det faktisk her en stakket stund. Illustrasjonsbildet i dag er et vakkert speilbilde i Lågen. Her er plassen min for både ettertanke, avkobling, skriving og inspirasjon. Her finner jeg hvile og overskudd når livet innimellom oppleves tungt. Jeg håper du finner din vei tilbake til det gode liv.

Kvelde 6/6-2013

Med varm hilsen fra Even

Jeg er i tvil om ordet i overskriften betyr det jeg synes det skulle bety. Men jeg innbiller meg at det har noe å gjøre med episoder i livet der en plutselig settes tilbake til noe som hendte før. Hvis det betyr det, hadde jeg en slik opplevelse i Stavern kirke sist søndag. I kirkebenkene satt to av mine sjefer fra 80-tallet. Det var mens jeg jobbet i Indremisjonen og fortsatt var ung og lovende (bildet). Før ekteskap og skilsmisse og tull og tøys satte en stopper for det meste. Det var hyggelig å møte både Preben Colstrup og Anne Berit og Gunnar Prestegård igjen. Det er mange år siden sist. Og det vanket gode ord og hyggelig prat på kirkebakken etter gudstjenesten. Gunnar var generalsekretær og Preben var landsungdomssekretær i Indremisjonen i min omtalte lovende ungdom. Og mange festlige opplevelser kom tilbake i den korte samtalen på kirkebakken i Stavern.

Etter gudstjenesten var det skogstur med Sundbyfetterne i Kvelde. Vi skal være vertskap for Ruslær`n i regi av Larvik og Omegn Turistforening søndag 9/6, så vi måtte gå opp løypa. Og turen gikk opp i Kveldes høyfjell (Jorstøyp på 319 m), over begge toppene, gjennom urskogslignende områder, innom idylliske Lille Movann og tilbake til Mo, der bilene sto. Det var varmt og langt og bratt, og for meg ble turen en mellomting mellom en Tabor- og en nær døden opplevelse. De siste halvtimen var jeg sliten og sur og ville hjem. Men hodepinen ga seg utpå kvelden. Og turen er en fantastisk opplevelse i vekslende natur med mange flotte utsiktspunkter. Anbefales.

Men dette ble en avstikker. Jeg hadde tenkt jeg skulle oppholde meg litt til i min indremisjonsfortid. Jeg var i Sykkylven hos tante uka etter påske. Det har jeg skrevet om før. Nå er det engang sånn at min uryddige psyke innimellom medfører noen våkenetter. For ikke å bli mer gal enn jeg er, må jeg da finne på noe å gjøre. Jeg ble fort ferdig med de tre tegneserieheftene tante har på lager for å glede naboenes barn. Ellers er de fleste bøkene i huset ganske tung oppbyggelig litteratur. Men jeg fant ei bok med kåserier av Arne Prøis. Han var på mange måter forrige generasjons Karsten Isachsen. En blir i godt humør av å lese det han skriver. Kåseriene hadde stått i Allers, og et av dem konstaterte: ”En har ikke flere gleder enn at en må samle på dem”. Jeg er så enig, her jeg prøver å samle på gleder og gylne øyeblikk i livet mitt. Akkurat nå er det sol, og jeg sitter ved Lågen. Det er et gyllent øyeblikk.

Den andre boka jeg tok med på senga, var en av Fredrik Wisløffs siste, en selvbiografi. I sin glansperiode solgte han hundretusener av andaktsbøker, reiseskildringer, romaner og oppbyggelsesbøker i flere land. Wisløff og Hallesby var kjente navn over hele landet. Så sterkt satte de sitt preg på landets kristenliv, at noen mente dyrene på Tomb jordbruksskole, som Indremisjonen eide, var preget av dem. Hanen gol hallesbyyy, og grisene gryntet wisløff, wisløff. Det er vel neppe sant, men det er ingen tvil om at Hallesby og en rekke Wisløffer var viktige i norsk kirkeliv på 1900-tallet. Jeg er slett ikke sikker på at Fredrik Wisløff burde ha gitt ut sine to siste bøker. I motsetning til Arne Prøis, ble han litt grinete på slutten av livet. Og i boka jeg leste, er han svært opprørt over forholdene i Storsalen, Indremisjonens storstue i Oslo. Han skriver blant annet om hvor glad han var for at bysten av hans far var flyttet fra Storsalens inngangsparti. Da slapp han å være vitne til konserter med jazz og rock, som Storsalen kunne by på rundt 1980.

Dette ble mitt andre flashback denne våren. Som leder i Storsalens ungdomsforening var jeg ansvarlig for disse konsertene. De som kjenner meg, vet at min musikksmak ikke er spesielt rockete. Men jeg er villig til å kjempe for andres rett til å oppleve dette annerledes. Noen nyter det til og med. Det var en tøff kamp den gangen, og det hendte jeg måtte trøste fortvilte arrangører, som var blitt alvorlig overhøvlet av kristenfolk landet rundt. Heldigvis var det noen kloke eldre røster også den gangen. En av bilbelskolelærerne sa noe om at vi må tåle en del som ikke vi liker. Det var et klokt standpunkt. Det er altfor mange som opp gjennom årene har forvekslet egen smak med Guds vilje. Det kommer det sjelden noe godt utav. Og mange flere burde ha tenkt seg om før de begynte å kaste stein eller ord på folk de var uenige med. Litt raushet og romslighet har aldri skadet i kristen sammenheng.

Det ble et langt hjertesukk ut av to små flashbacks denne våren. De understreker vel litt av det jeg skrev i Lykkepilen. ”Det er ikke Vårherre jeg har problemer med, men enkelte av bakkemannskapene hans.” Fortsatt god vår. Håper flommen og regnet roer seg. Ellers handler vel neste blogginnlegg om Noahs ark.

Kvelde 23/5-2013

Med varm hilsen fra Even

Dagens blogginnlegg er appellen jeg holdt ved krigsminnesmerket i Kvelde i morges kl 8. Jeg fikk kjøre det i reprise i idrettshallen senere på dagen. Det er jo fantastisk å få tale 2 ganger før lunsj. Og jeg kunne starte med å takke ”bokstavguttene” i Kvelde som skjøt salutt 3 ganger fra Jorstøyp tidlig 17. mai morgen. Hva de får til… Så til dagens manus:

Gratulerer med dagen. !7.mai 2013. Neste år er det 200-årsjubileum for Grunnloven. Og 100-årsjubileum for Ola Sundby, selv om det neppe får like stor oppmerksomhet. Neste år skal korps og kor over hele landet spille og synge jubileumsmarsjen som ble urfremført på Stortinget onsdag. ”Det går et festtog gjennom landet.” Jeg synes det er en flott marsj og jeg gleder meg til å høre den igjen. Et festtog gjennom landet. Et festtog gjennom Kvelde, selv om toget i Kvelde nå har en tendens til å bite seg selv i halen i Hvidstenkrysset.

Det går et festtog gjennom tiden. Denne dagen har vi med oss 1814, unionsoppløsningen i 1905, og vi markerer 100 års kvinnelig stemmerett. I 1913 ble Norge for alvor et demokrati. Vi har med oss maidagene i 1945, da frihetsglede og fred igjen fylte og preget landet vårt. Men vi har også med oss 9.april og 17.mai 1940. Sist jeg la ned blomster på krigsminnesmerket i Kvelde, var på min egen 50-årsfest i 2009. Da gikk det også et festtog gjennom Kvelde, innom steder i bygda som har vært viktig for meg. 80 gjester startet ved kirken, der vi la ned blomster på fars og mors grav. Sigrid spilte et vers av ”Deilig er jorden” på trompet før festtoget gikk videre. Vi gikk oppom Syltre for å se på Lågen. Vi hadde en stopp ved bedehuset og sykehjemmet og sang et par vers av ”Han tek ikkje glansen av livet.” Og vi hadde en markering ved krigsminnesmerket. Bygda, folket, kirken, bedehuset, Lågen, friheten, demokratiet og nasjonalfølelsen har alltid betydd mye for meg. Og familie og venner i Kvelde. Sist jeg hadde appell 17.mai i 2008, var far akkurat død. Og i år har vi fulgt onkel Svein til graven. Jeg minnes begge i takknemlighet, og jeg savner onkel Svein her i dag. Og jeg vet vi er flere som savner noen denne dagen.

Det er en ære å få hedre de fra Hedrum som mistet livet i kampen for Norges frihet under andre verdenskrig. Hans Holmens gedigne monument vil for alltid minne oss om det, og om dem.

”Her skal vi minnes de døde,

som ga sitt liv for vår fred,

soldaten i blod på sneen,

sjømannen som gikk ned.

Vi er så få her i landet,

hver fallen er bror og venn.

Vi har de døde med oss,

den dag vi kommer igjen.”

Slik skrev Nordahl Grieg i diktet ”!7.mai 1940.” I dag får vi være med og minnes. Og i dag får vi feire friheten, freden, Norges grunnlov og Norges selvstendighet. Med flagg, hornmusikk (Tusen takk til Lågabrass), sang og hurrarop.

Jeg har våget meg inn på Facebook det siste året. Der har det vært en til dels hissig debatt de siste ukene om flagg, nasjonaldrakter og hva som passer i markeringen av Norges nasjonaldag. Jeg tenker vel at vi ikke tar skade av litt romslighet her. Det JEG er skeptisk til, er folk som har med seg bomber eller skyter rundt seg under opptog og festdager, i Norge og andre steder. Tryggheten og friheten skal vi verne om. I debatten på Facebook var det også noen som skrev at vi ikke måtte gjøre 17.mai til en dag som handler om ytringsfrihet og menneskerettigheter. Nei, det skulle tatt seg ut!

Forrige lørdag så jeg to flotte filmer på NRK. Den ene handlet om Winston Churchill. Den andre var ”Kongens tale.” Begge er sentrale og gnistrende godt fortalte historier fra andre verdenskrig. Kong Georg VI får hjelp til å mestre stammingen sin, og talene hans blir viktige samlingspunkt under krigen, i kampen mot nazisme og diktatur. Han sier blant annet. ”Vi må bekjempe den løgnen som sier at MAKT er og gir RETT.” Diktatoren, terroristen og mobberen deler denne ideologien, når de går etter mennesker som ikke kan forsvare seg. Den retten har de ikke! Opp mot dette vil vi sette enkeltmenneskets verdi, tryggheten, friheten, demokratiet, ytringsfriheten, freden og gleden. For alle! ”La alle leve trygt og godt i frihet og i fred.” Det var dette nordmenn døde for under andre verdenskrig. Og folk ofrer livet i den kampen hver dag rundt om i verden.

”Det fødtes i oss en visshet,

at frihet og liv er ett.

Så enkelt – så uunnværlig

- som menneskets åndedrett.”

                                   (Nordahl Grieg)

Det går et festtog gjennom landet. Det går et festtog gjennom Kvelde. Det får vi være en del av 17.mai 2013. Det gir grunn til takknemlighet og glede.

Gratulerer med dagen.

Kvelde 17/5-2013.

Med varm hilsen fra Even

”Hvor bliver”, er blitt en fast melding på mobilen for noen av oss fettere, når noe eller noe ikke er i rute. Mai, du skjønne milde, var innom så vidt på tirsdag. Da glimtet den til gjengjeld så til de grader til, at en kunne se trærne bli grønnere fra time til time. Så var det gjort, og mildværet trakk ned mot Middelhavet igjen. Men jeg rakk å få en flott formiddag med femteklassinger på Stokke Bygdetun og noen deilige timer i varm vårsol ved Lågen utover ettermiddagen og kvelden. Det var moro så lenge det varte. Og i min jakt på gylne øyeblikk, greide jeg å fange et virkelig langt et på tirsdag. I dag har det regnet jevnt hele formiddagen. Og temperaturen har ligget rundt åtte pluss. Så skjønne, milde er ikke helt på plass ennå.

Men den gode varme følelsen innvendig sitter i fra gårsdagen. Grandonkel fikk være gudfar og bære Liam Fredrik til dåp i Kvelde kirke. Nå ble det riktig nok litt hyling og fekting da gutten ble lagt på rygg og holdt over døpefonten. Men bare han kom opp igjen og fikk følge med på det som skjedde, var alt fryd og gammen. Og dåpsbarnet var opplagt, fornøyd og glad resten av dagen. Akkurat som gudfaren, foreldrene, fadderne, familien og vennene i hyggelig selskap på Sundby gård. Det var en rørende opplevelse å få lov å bære den lille gutten til dåp. Jeg har mange ganger stått på den andre siden av døpefonten og øst vann over barnas hode. Men jeg har aldri båret noen til dåp selv. Så grandonkel og gudfar er rørt, glad og takknemlig. Og det kommer til å sitte i lenge. Da gjør det ikke så mye om sommervarmen drøyer med å komme. Men det klarnet opp utover ettermiddagen i går, og det samme har skjedd i dag. Det gjelder åpenbart å nyte øyeblikkene.

Jeg drømmer om litt oppholdsvær 17. mai. Jeg skal bort å ha appell ved fredsmonumentet i Kvelde kl. 8. Og bunaden blir så ekkel når den blir våt. Jeg lukter litt våt bikkje. Men jeg er glad i vestfoldbunaden min. Og jeg bærer den med stolthet og glede. Selv om det er en del styr med å få den på seg. For ikke å snakke om hvis en må ordentlig på do i løpet av dagen. Det kom et lite hjertesukk fra en kollega på Facebook her om dagen: ”En kan si mye om bunaden. Praktisk er den ikke.” Men bevares. Det er verdt det. Og dåp, konfirmasjon, bryllup, jubileer og 17. mai, gir rikelig anledning til å få brukt den. Jeg gleder meg over maidagene, om de ikke alltid er skjønne og milde. Det kommer nasjonale, kirkelige og personlige festdager på løpende bånd gjennom hele måneden. Så hurra for frigjøringsdag og nasjonaldag. Halleluja for himmelfart og pinse. Og begge deler for gårsdagens dåpsbarn Liam Fredrik. Så får vi passe på å nyte livet og øyeblikkene når sommervarmen slenger innom, om det bare er for en liten kveldsstund. Litt småpludring fra et lite gudbarn bringer forresten også mye varme inn i livet. Og jammen kom mai, du skjønne milde innom en liten tur i kveld også. Nyt det øyeblikket!

Kvelde 13/5-2013

Med varm hilsen fra Even

Jeg har vært med på en fantastisk gudstjeneste i Stavern kirke i dag. Trosopplærer Helga hadde forberedt sang, musikk og opplegg fra babysangen hun leder i kirken. Det er ikke ofte jeg går i prosesjon inn til gudstjeneste til fengende sambarytmer. Det er vel aldri. Bortsett fra i dag. Mine bidrag i dansens verden har med respekt å melde vært usle. Bortsett fra litt kvalifisert holding der andre har stått for dansen. Da jeg vokste opp, var det synd. Jeg husker en av de gamle på bedehuset var så inderlig opprørt, fordi et barnekor hadde sunget og KLAPPET til sangene. ”Og så på ei møteveke!!” Men i Stavern var det samba. Og livsglede. Og tre dåpsbarn med tilhørende familier. Og deltagere fra babysangen med sine små. Og en del av menighetens trofaste, som også uttrykte glede over det de fikk være med på. Så får jeg leve med at et av barna brukte alterringen som ballbinge. Jeg måtte kaste ballen ut igjen et par ganger under forbønnen. Jeg mener det var en som engang sa: ”La de små barn komme til meg.” Jeg synes det var en flott opplevelse å være med i Stavern kirke i formiddag. Og nå håper jeg det er slik for de fleste i kirken, at en har evnen til å glede seg over liv og røre, selv når formen ikke er helt sånn som vi er vant med.

Innimellom babysamba og nye barnesanger sang vi også ”Den fyrste song.” Den har vært sentral på Sundby i flere generasjoner. Mari sang den så vakkert i bestefar Sveins begravelse på tirsdag. Og så kom den igjen i Stavern kirke i dag. Det gir litt perspektiv på livets gang og på glede og sorg, som jeg skrev om sist. Vi hadde en sterk og god avskjedsstund med onkel Svein på tirsdag, både i Kvelde kirke og på Hedrum Bygdetun etterpå. Minnene, som ble hentet fram av flere, kan gi både trøst og glede når savnet oppleves stort. For jeg kjenner at jeg kommer til å savne han, her jeg sitter ved Lågen og ser opp mot Sveins kjære Syltre.

Neste søndag er det mer baby og dåp. Da får jeg den store ære og glede å være gudfar  og bære min lille grandnevø Liam Fredrik til dåpen i Kvelde kirke. Det blir stort. Dette er det nærmeste jeg kommer bestefarrollen. For meg som ikke har barn selv, har det vært flott å følge barna til bror, søskenbarn og gode venner opp gjennom åra. Og nå kommer neste generasjon. Da får jeg også en mulighet til å bli en litt tussete bestefar, som Kong Harald uttrykte det en gang. Jeg lurer på når Liam er gammel nok til å bli med på fisketur. Onkel Svein ble sitert på det noen ganger på tirsdag: ”Barnebarn er livets dessert. Det er flott, så glad som jeg er i dessert.” Tiltredes. Jeg er mer enn fornøyd med å være onkel, grandonkel og reservebestefar. For ikke å snakke om gudfar. Jeg ville se mørkt på det, om jeg nå skulle rote meg bort i noe og bli pappa. Men jeg har jo en viss anelse om hvordan dette foregår, så faren er vel ikke overhengende. ”Som man roter i skogen, blir man far.” Er det ikke slik Karsten Isachsen har omformulert det gamle ordtaket, tro? Jeg må nok være forsiktig med sambaen, utenom i kirkelig sammenheng. Selv om jeg vel også har sagt noen ganger, at det er ikke dansen i seg selv jeg er ute etter. Det er det den fører med seg. Jeg siterte Andrè Bjerkes nydelige lille dikt i Stavern kirke i dag. Det får avslutte dagens blogginnlegg. Og til uka kommer visst våren. Så her utfoldes livets under på flere plan.

”Det største mysterium er ikke mer

enn det: at en ørliten kropp

er våknet til jorden. Den nyfødte ser.

To luker i himlen går opp.

Selv fem-trinns raketter og kjernefysikk

blir puslingers puslespill

når det nyfødte barn med et eneste blikk

beviser at Gud er til.”

 Kvelde 5/5-2013

Med varm hilsen fra Even