Jeg er i tvil om ordet i overskriften betyr det jeg synes det skulle bety. Men jeg innbiller meg at det har noe å gjøre med episoder i livet der en plutselig settes tilbake til noe som hendte før. Hvis det betyr det, hadde jeg en
slik opplevelse i Stavern kirke sist søndag. I kirkebenkene satt to av mine sjefer fra 80-tallet. Det var mens jeg jobbet i Indremisjonen og fortsatt var ung og lovende (bildet). Før ekteskap og skilsmisse og tull og tøys satte en stopper
for det meste. Det var hyggelig å møte både Preben Colstrup og Anne Berit og Gunnar Prestegård igjen. Det er mange år siden sist. Og det vanket gode ord og hyggelig prat på kirkebakken etter gudstjenesten. Gunnar var generalsekretær
og Preben var landsungdomssekretær i Indremisjonen i min omtalte lovende ungdom. Og mange festlige opplevelser kom tilbake i den korte samtalen på kirkebakken i Stavern.
Etter gudstjenesten var det skogstur med Sundbyfetterne
i Kvelde. Vi skal være vertskap for Ruslær`n i regi av Larvik og Omegn Turistforening søndag 9/6, så vi måtte gå opp løypa. Og turen gikk opp i Kveldes høyfjell (Jorstøyp på 319 m), over begge
toppene, gjennom urskogslignende områder, innom idylliske Lille Movann og tilbake til Mo, der bilene sto. Det var varmt og langt og bratt, og for meg ble turen en mellomting mellom en Tabor- og en nær døden opplevelse. De siste halvtimen
var jeg sliten og sur og ville hjem. Men hodepinen ga seg utpå kvelden. Og turen er en fantastisk opplevelse i vekslende natur med mange flotte utsiktspunkter. Anbefales.
Men dette ble en avstikker. Jeg hadde tenkt jeg skulle oppholde
meg litt til i min indremisjonsfortid. Jeg var i Sykkylven hos tante uka etter påske. Det har jeg skrevet om før. Nå er det engang sånn at min uryddige psyke innimellom medfører noen våkenetter. For ikke å bli mer
gal enn jeg er, må jeg da finne på noe å gjøre. Jeg ble fort ferdig med de tre tegneserieheftene tante har på lager for å glede naboenes barn. Ellers er de fleste bøkene i huset ganske tung oppbyggelig litteratur.
Men jeg fant ei bok med kåserier av Arne Prøis. Han var på mange måter forrige generasjons Karsten Isachsen. En blir i godt humør av å lese det han skriver. Kåseriene hadde stått i Allers, og et av dem konstaterte:
”En har ikke flere gleder enn at en må samle på dem”. Jeg er så enig, her jeg prøver å samle på gleder og gylne øyeblikk i livet mitt. Akkurat nå er det sol, og jeg sitter ved Lågen. Det er
et gyllent øyeblikk.
Den andre boka jeg tok med på senga, var en av Fredrik Wisløffs siste, en selvbiografi. I sin glansperiode solgte han hundretusener av andaktsbøker, reiseskildringer, romaner og oppbyggelsesbøker
i flere land. Wisløff og Hallesby var kjente navn over hele landet. Så sterkt satte de sitt preg på landets kristenliv, at noen mente dyrene på Tomb jordbruksskole, som Indremisjonen eide, var preget av dem. Hanen gol hallesbyyy, og
grisene gryntet wisløff, wisløff. Det er vel neppe sant, men det er ingen tvil om at Hallesby og en rekke Wisløffer var viktige i norsk kirkeliv på 1900-tallet. Jeg er slett ikke sikker på at Fredrik Wisløff burde ha
gitt ut sine to siste bøker. I motsetning til Arne Prøis, ble han litt grinete på slutten av livet. Og i boka jeg leste, er han svært opprørt over forholdene i Storsalen, Indremisjonens storstue i Oslo. Han skriver blant annet
om hvor glad han var for at bysten av hans far var flyttet fra Storsalens inngangsparti. Da slapp han å være vitne til konserter med jazz og rock, som Storsalen kunne by på rundt 1980.
Dette ble mitt andre flashback denne
våren. Som leder i Storsalens ungdomsforening var jeg ansvarlig for disse konsertene. De som kjenner meg, vet at min musikksmak ikke er spesielt rockete. Men jeg er villig til å kjempe for andres rett til å oppleve dette annerledes. Noen
nyter det til og med. Det var en tøff kamp den gangen, og det hendte jeg måtte trøste fortvilte arrangører, som var blitt alvorlig overhøvlet av kristenfolk landet rundt. Heldigvis var det noen kloke eldre røster også
den gangen. En av bilbelskolelærerne sa noe om at vi må tåle en del som ikke vi liker. Det var et klokt standpunkt. Det er altfor mange som opp gjennom årene har forvekslet egen smak med Guds vilje. Det kommer det sjelden noe godt utav.
Og mange flere burde ha tenkt seg om før de begynte å kaste stein eller ord på folk de var uenige med. Litt raushet og romslighet har aldri skadet i kristen sammenheng.
Det ble et langt hjertesukk ut av to små
flashbacks denne våren. De understreker vel litt av det jeg skrev i Lykkepilen. ”Det er ikke Vårherre jeg har problemer med, men enkelte av bakkemannskapene hans.” Fortsatt god vår. Håper flommen og regnet roer seg. Ellers
handler vel neste blogginnlegg om Noahs ark.
Kvelde 23/5-2013
Med varm hilsen fra Even