Jeg har vært med på en fantastisk gudstjeneste i Stavern kirke i dag. Trosopplærer Helga hadde forberedt sang, musikk og opplegg fra babysangen hun leder i kirken. Det er ikke ofte jeg går i prosesjon inn til gudstjeneste til
fengende sambarytmer. Det er vel aldri. Bortsett fra i dag. Mine bidrag i dansens verden har med respekt å melde vært usle. Bortsett fra litt kvalifisert holding der andre har stått for dansen. Da jeg vokste opp, var det synd. Jeg husker
en av de gamle på bedehuset var så inderlig opprørt, fordi et barnekor hadde sunget og KLAPPET til sangene. ”Og så på ei møteveke!!” Men i Stavern var det samba. Og livsglede. Og tre dåpsbarn med tilhørende
familier. Og deltagere fra babysangen med sine små. Og en del av menighetens trofaste, som også uttrykte glede over det de fikk være med på. Så får jeg leve med at et av barna brukte alterringen som ballbinge. Jeg måtte
kaste ballen ut igjen et par ganger under forbønnen. Jeg mener det var en som engang sa: ”La de små barn komme til meg.” Jeg synes det var en flott opplevelse å være med i Stavern kirke i formiddag. Og nå håper
jeg det er slik for de fleste i kirken, at en har evnen til å glede seg over liv og røre, selv når formen ikke er helt sånn som vi er vant med.
Innimellom babysamba og nye barnesanger sang vi også ”Den
fyrste song.” Den har vært sentral på Sundby i flere generasjoner. Mari sang den så vakkert i bestefar Sveins begravelse på tirsdag. Og så kom den igjen i Stavern kirke i dag. Det gir litt perspektiv på livets gang
og på glede og sorg, som jeg skrev om sist. Vi hadde en sterk og god avskjedsstund med onkel Svein på tirsdag, både i Kvelde kirke og på Hedrum Bygdetun etterpå. Minnene, som ble hentet fram av flere, kan gi både trøst
og glede når savnet oppleves stort. For jeg kjenner at jeg kommer til å savne han, her jeg sitter ved Lågen og ser opp mot Sveins kjære Syltre.
Neste søndag er det mer baby og dåp. Da får jeg
den store ære og glede å være gudfar og bære min lille grandnevø Liam Fredrik til dåpen i Kvelde kirke. Det blir stort. Dette er det nærmeste jeg kommer bestefarrollen. For meg som ikke har barn selv, har det
vært flott å følge barna til bror, søskenbarn og gode venner opp gjennom åra. Og nå kommer neste generasjon. Da får jeg også en mulighet til å bli en litt tussete bestefar, som Kong Harald uttrykte det
en gang. Jeg lurer på når Liam er gammel nok til å bli med på fisketur. Onkel Svein ble sitert på det noen ganger på tirsdag: ”Barnebarn er livets dessert. Det er flott, så glad som jeg er i dessert.” Tiltredes.
Jeg er mer enn fornøyd med å være onkel, grandonkel og reservebestefar. For ikke å snakke om gudfar. Jeg ville se mørkt på det, om jeg nå skulle rote meg bort i noe og bli pappa. Men jeg har jo en viss anelse om
hvordan dette foregår, så faren er vel ikke overhengende. ”Som man roter i skogen, blir man far.” Er det ikke slik Karsten Isachsen har omformulert det gamle ordtaket, tro? Jeg må nok være forsiktig med sambaen, utenom i
kirkelig sammenheng. Selv om jeg vel også har sagt noen ganger, at det er ikke dansen i seg selv jeg er ute etter. Det er det den fører med seg. Jeg siterte Andrè Bjerkes nydelige lille dikt i Stavern kirke i dag. Det får avslutte
dagens blogginnlegg. Og til uka kommer visst våren. Så her utfoldes livets under på flere plan.
”Det største mysterium er ikke mer
enn det: at en ørliten kropp
er våknet til jorden.
Den nyfødte ser.
To luker i himlen går opp.
Selv fem-trinns raketter og kjernefysikk
blir puslingers puslespill
når det nyfødte barn med et eneste blikk
beviser at Gud er til.”
Kvelde 5/5-2013
Med varm hilsen fra Even