Dagbokblader

Det er vel som regel sorgene som sjelden kommer alene. Denne gangen står gledene litt i kø. Enkle gleder, riktignok. Men de er mine. Og de er her og nå. Vi fikk et par lakser på flåtefisket sist uke. Fangsten tilsvarte på ingen måte arbeidet med rigging av fisket og rengjøring av garn. For ikke å snakke om timene med venting. Jeg fikk også en smell i ryggen mens jeg dro i steiner og kjetting under rensingen av garnet torsdag morgen. Jeg håper ikke det setter seg så fast at det spolerer livet på flåtefisket til uka. Ryggsmellen fikk jeg vel for at jeg ikke skulle ta helt av. For gledene har absolutt vært i flertall denne uka. Jeg hadde hyggelig besøk og god hjelp på flåten onsdag. Gjestene halte til og med i land en laks på rundt 4 kilo uten at jeg var med. Den lille laksen på 1,8 kilo skar jeg opp og kokte på kvelden. Den manglet den fine rødfargen i kjøttet, dessverre. Men nypoteter, gulrot, agurksalat, rømme og andre godsaker kompenserte for det. Og gravlaksen fra fjorårets sesong var en utmerket forrett. Vi hadde rett og slett et festmåltid på flåtefisket på Sundby onsdag kveld.

Torsdag kveld la jeg meg tidlig og sov over ti timer. Jeg trengte vel det etter to døgn på flåtefisket i Lågen. Fredag formiddag hadde jeg hyggelig vennebesøk ved Lågens bredd. Og fredag kveld kom vel det som ble ukas høydepunkt, ved siden av den første laksen. Jeg var på Galeiscenen i Stavern og så forestillingen Vesle-Thor. Unge, lokale skuespillere i teatergruppen Scenegal, hadde en forrykende forestilling basert på Thor Heyerdahls barneår i Larvik. Det var flott sang og musikk. Det var strålende skuespillerprestasjoner. Og forestillingen hadde knapt et dødpunkt. Jeg hadde det fryktelig moro, selv om jeg gikk alene. Og jeg lærte mye om Vesle-Thor. Synd det var så glissent med publikum. Det sies at definisjonen på paranoia er å sitte på første benk i en dansk kirke søndag formiddag og ha en intens følelse av at det sitter noen bak deg. Så galt var det ikke på fredag. Men vi var ikke mange. Forestillingen konkurrerte med Stavernfestival, Piratfestival, andre teaterforestillinger og flott sommervær. De hadde fortjent stinn brakke. Håper de får det på de siste forestillingene til uka. Jeg tror den går fra onsdag til søndag, og den er definitivt verdt et besøk.

Det er mulig jeg i et senere blogginnlegg må filosofere litt mer over drømmer, forventninger og foreldrenes ulike religiøse ståsted, som preget det Heyerdahlske hjem. Og dette fritenkeriet du har lagt deg til, Line, må vi ha en alvorlig prat om. Men jeg kjenner jo absolutt noe på de begrensningene som ble lagt på et barn i en forholdsvis streng kristen oppdragelse. Selv om det var både kjærlighet, kreativitet og fantasi i hjemmet på Sundby. Men her er det åpenbart mer å skrive om. Konklusjonen her må bli at det er viktigere å følge egne drømmer enn andres forventninger. Og få nå endelig med deg forestillingen om Vesle-Thor, om du har mulighet til det. Litt skummel for de aller minste barna, kanskje. Men ellers strålende underholdning for barn i alle aldre. Jeg gratulerer Scenegal med en flott oppsetning. Sekseren i Østlandspostens anmeldelse var virkelig fortjent. Jeg ble glad av å se og høre dere.

Lørdag hadde jeg hundevakt. Tassen skal på ferie ei uke, og jeg skulle passe den noen timer lørdag før ferievertskapet hentet dyret. Og for å følge opp mor Heyerdahls ustanselige mas om at Thor måtte tisse og bæsje før han skulle ut på noe; Både Tassen og grandonkel fikk bæsjet og tisset, og vi hadde en hyggelig formiddagstur til Lågen. Morens mas minnet ikke så lite om min fars, når han maste om stillongsen til jeg var langt over 40 år. Tassen ble avlevert rundt 15.30. Og grandonkel Even fikk plutselig utferdstrang. Jeg satte meg i bilen og kjørte til Strømstad. Jeg fikk handlet roastbiff og andre godsaker. Og utrolig nok var det plass til meg og bilen på ferga til Sandefjord kl. 20. Så da ble det festmåltid på ferga, og litt mer shopping på veien hjem. Det var stille og varmt og en flott sommerkveld. I dag har jeg hatt besøk av et ungt par jeg skal vie i august. Vi har planlagt vielse og bryllupsfest, og gleden var påtagelig. Så disse dagene har gledene stått litt i kø. Det kan umulig vare. Men bevares. Jeg nyter dem når de er her.

Kvelde 14/7-13

Med varm hilsen fra Even

Overskriften på dagens blogginnlegg er en boktittel, begått av Asle Finnseth for noen år siden. Jeg tror boken var et forsøk på et oppgjør med forbrukersamfunnet og et ditto forsøk på å peke på gleden andre steder. Spørsmålstegnet er mitt. Det skyldes delvis en litt anstrengt økonomi. Litt mer penger hadde nok ryddet unna noen bekymringer for min del. De som sier at penger ikke betyr noe har som regel nok av dem. Og jeg synes det er like festlig hver gang, når folk som er stinne av gryn, får seg til å si at penger ikke betyr noe. Selvfølgelig ikke! Men jeg skulle gjerne hatt litt flere av dem. Selv om jeg ikke er sikker på at jeg hadde blitt så mye gladere. Bare litt mindre bekymret.

Den andre grunnen til spørsmålstegnet i overskriften, er at gleden ble så ekstremt påtagelig for meg i Kvelde kirke i formiddag. Kanskje ikke gleden er et annet sted. Kanskje den er her. Jeg sitter og skriver på flåtefisket på Sundby. Det driver sakte fram og tilbake i evja i Lågen. Det er sommer, det er sol og det er søndag. Det ringer fortsatt ingen bjeller her. Men vannstanden er ad nedadgående. Og sola stråler fra en nesten skyfri himmel. Livet er ganske godt. Og gleden sitter i fra dagens gudstjeneste i Kvelde kirke. Det sto en buss utenfor kirken da jeg kom bort. Og jeg lurte på hva slags turister som hadde forvillet seg inn i Kvelde kirke en søndag formiddag i juli. Så var det altså en busslast med ledere og deltagere fra sommerleir på Solåsen leirsted. Og for en fantastisk gjeng. Mange av dem var vel det vi kaller psykisk utviklingshemmede, hvis det heter det lenger. Og gjestene satte et aldeles nydelig preg på gudstjenesten. Medarbeiderne i Kvelde kirke tok hensyn til gjestene både i preken, salmevalg, musikk, lesninger og i alt som skjedde. Det var enkelt. Det var varmt. Og det var nært. Og det var til å bli glad av. Leirkoret fra Solåsen hadde to sangavdelinger. Jeg nynnet med på de kjære, kjente sangene, når jeg ikke svelget, snufset og tørket tårer. Gledestårer. Sangerne ble akkompagnert (hvis det er sånn det skrives) på flygel og blokkfløyte. En del av deltagerne vekslet på å dirrigere. Og de la for dagen en innsats og en begeistring som fikk Maestro på NRK til å blekne. Det var til å bli glad av.

Det var liv og røre under ofring og altergang. Og ring etter ring fyltes rundt alteret i Kvelde kirke under nattverden. Og gleden ble enda sterkere og dypere. Jeg har skrevet en liten salme, som jeg gleder meg til å høre fremført utpå høsten. Refrenget lyder:

”Heldigvis er nåden større, enn mange av forvalterne tror.

Plassen i Gud Faders nærhet, er hjertevarm og god og stor.

Ikke i det gode selskap, men likevel ved nådens bord.”

Den opplevelsen ga dyp og sterk glede i Kvelde kirke i formiddag. Og nå sitter jeg alene ved Lågen. På Lågen, faktisk. Og jeg lar sola varme utenpå og gleden varme inni. I dag er ikke gleden et annet sted. Den er her. Og den gjør uendelig godt. Det er ikke sikkert den er her i morgen. Jeg har vel erfart at lykken kommer i øyeblikk. Derfor ble det så viktig for meg å dele denne gleden med deg nå. Jeg illustrerer den med et sommerbilde fra Lågen. Det er også til å bli glad av.

Kvelde 7/7-2013

Med varm og glad hilsen fra Even

Bjellene henger stille på Sundbyfisket (bildet). Det er for mye vann i Lågen. Nå er det visst ikke all verden med laks i Numedalslågen dette året, heller. Så vi går kanskje ikke glipp av så mye. Men det hadde vært greit om vi fikk prøve litt, nå som vi har gjort i stand nye garn og greier. Nå ser det endelig ut til at Arken har strandet på en fjelltopp og at øsregnet har gitt seg for en stund. Så kanskje vi får ut flåten og garnet neste uke. Imens prøver jeg å jakte på andre fiske- og naturopplevelser. Og i sommer er det mulig jeg får utnyttet fiskekortet mitt i Hedrum Jeger og Fisk. Men min lille termos er borte. Den jeg pleier å ha te med no’ godt i. I går var jeg både ved Skjærsjø og ved Ramsdalstjønn for å lete etter den. Men borte er’n. Så ble det tur til Damvann med kjøpemark og saftflaske isteden. Der fikk jeg sommerens første ørret, som jeg stekte til middag. Jeg hadde på en ål som jeg ristet av i vannskorpa. Sånt er det bare dansker som spiser. Og småtrytene ble matavfall. Men det er moro når fisken napper. Og noen timer ved et skogsvann i Kvelde er balsam for sjelen. Nå som bjellene henger stille på Sundbyfisket. Men jeg gleder meg veldig til det første plinget i bjella på flåtefisket, når årets første laks går i garnet.

Rop på sommer’n, så kommer’n, heter det på folkemunne. Så langt i år har de som ikke har trukket sørover i Europa, nærmest måttet skrike seg hese. Bortsett fra i Nord-Norge. Der har de hatt litt sommer. Men nå er den på gang her sør også. Jeg har nettopp sett værmeldinga på TV 2. En fryd for øyet. Både Desta Marie og været. Så kjenner jeg noen som disse sommerdagene har helt andre ting å tenke på enn regn og sol og vannføring i Lågen. Min kjære fetter Erling har fått konstatert kreft i magen og er til behandling på Haukeland Sykehus. Mine varmeste tanker går til Erling og familien denne tiden. Han har begynt å skrive blogg fra oppholdet på Haukeland (etskuddforbaugen.123hjemmeside.no). Jeg håper dette går bra, og at bedringens vei ikke blir altfor lang og strevsom. Det er mange som sliter med sykdom, både fysisk og psykisk. Jeg har noen jeg tenker på spesielt. Du har noen. Kanskje du er der selv. Min utfordring i livet faller inn under begrepet ”lettere psykiske lidelser”, som angst og depresjon. Det er slett ikke alltid det oppleves lett. Og det er ikke alltid det er greit å ha litt kontakt med virkeligheten, som en har med en slik diagnose. Begrensningene i livet blir så tydelige da.

Men jeg har det jo ikke så aller verst, her jeg sitter ved Lågen, ved Damvann eller i godstolen hjemme. Akkurat nå går tankene mine til deg som opplever livet særlig tungt og utfordrende. Jeg håper det fins lyspunkter og noen små gylne øyeblikk i livet ditt. Jeg håper du har noen rundt deg som bryr seg. Og jeg håper du får anledning til å nyte litt av sola og varmen som legger seg over Sør-Norge de nærmeste dagene. Nå er det vår tur. Og snart ringer det i bjellene på flåtefisket på Sundby. Det er von i hangande snøre, i fallende vannstand, i pågående behandling og i venners omtanke og gode ord. Fortsatt god sommer.

Kvelde 5/7-2013

Med varm hilsen fra Even

Det har vært en særdeles våt forsommer. Jeg antydet vel i et tidligere blogginnlegg, at regn og flom og elendighet dro tankene i retning av Noah og arken. Vi er vel neppe der enda. Men innimellom lurer jeg på om regnet snart vil gi seg. I dag har det bøttet ned igjen. Og øsregnet skaper bekker som graver ut både veier og jorder. Det mest stusselige for oss om dagen er ny flom i Lågen. Jeg tok bilde i Kjærrafossen under konserten med Rita Eriksen torsdag kveld. Konserten var en fantastisk opplevelse. Det var oppholdsvær, mildt i lufta, vakker musikk og fantastisk stemning i Kjærra. Men lydmannen hadde av og til problemer med å overdøve fosseduren. Vi så og hørte at Lågen var i vekst – brun og stor. Og vi visste at disse vannmassene var på vei sørover mot Kvelde og Sundby. Sant nok. Vannstanden i Lågen steg en meter på et døgn, og fortsatte å stige. Vannføringen i Holmfoss passerte 400 kubikkmeter pr sekund. Dermed ryker starten på sesongen med flåtefiske etter laks for vår del. Akkurat som i fjor og i forfjor. Og vi som hadde kjøpt og montert nytt garn på flåten og gjort alt klart til starten 1/7. Vi har gledet oss til årets sesong og til godt laksefiske med nye garn. Nå vet vi ikke når vi kommer i gang. Og det fortsetter å øse ned. Ei bedre værmelding for neste uke, gir et ørlite håp om at vi kan prøve oss om en ukes tid. Sommerens første laksemiddag med fersk villaks fra Lågen, nypoteter, agurksalat og remulade er jo absolutt et av årets høydepunkter. Gjerne med jordbær og fløte til dessert. Jeg kjenner at jeg får vann i munnen av å skrive om det. Mye bedre å ha vannet der enn over alt ellers. Øsregnet blir jeg bare våt og gretten av.

Ikke er det bra for bøndene, heller. Våronna gikk bokstavelig talt i vasken for mange. Og en del av kornåkrene minner mer om rismarker. Erteåkeren ved kirken har en liten innsjø på midten. Risdyrking der ville kanskje gi muligheter til å høste en slags kinesisk wokblanding utpå sommeren. Bøndene taper masse penger. Og mye nedlagt arbeid er forgjeves. Vårt problem med forsinket sesongstart for laksefisket blir en dråpe i denne sammenheng. Men jeg synes det er litt stusselig likevel. Og jeg er så inderlig lei av regnet. Og ved siden av sangstrofen i overskriften, nynner jeg litt fortvilet på Øystein Sundes lille perle, som handler blant annet om Noah.

”Jeg sa en smule, ikke et helt brød.

Jeg ba om litt vann på åker’n, ikke en hel sjø.

Forsøk et skritt av gangen, ikke en hel pas de deux.

Jeg sa en smule, ikke et helt brød!”

Sola skal visst titte fram etter hvert. Og er vi heldige akkurat i overgangen mellom regn og sol, kan vi se praktfulle regnbuer. Fra Vårherres side var regnbuen i utgangspunktet et løfte om godvær. Selv om den enden der skatten skal ligge, aldri lar seg finne. Kanskje nettopp regnbuen er skatten. Den og andre flotte fenomener og opplevelser i naturen. De vakre fargene kommer fram når sollyset brytes i regndråpene. Noen ganger er det sånn ellers i livet også. Når lyset fra vennskap, varme smil og gode opplevelser brytes i tårene fra tunge dager, smerte, sykdom og fortvilelse. Da kan en av og til føle regnbuen spenne seg over liv og hverdag. Det kan være ganske vakkert. Og da kan det kanskje skje at vi oppdager skatten der vi er.

Kvelde 29/6-2013

Med varm og håpefull hilsen fra Even

Jeg hadde en flott opplevelse foran TV’n  en lørdagskveld tidligere i vår. Det var konsert med gitarkameratene, de gode gamle. Jeg har alltid hatt sans for Øystein Sundes halsbrekkende stunt med ord og gitar. Og Lillebjørn Nilsen og Halvdan Sivertsen har noen perler jeg blir glad av å høre på. Men min lett depressive sinnsstemning, er det nok Jan Eggum som treffer best. Han er en melankoliker av rang, og han spiller på det nesten hele tiden. For noen år siden ble jeg den lykkelige – eller ulykkelige – eier av en dobbel CD med Jan Eggums beste. Der er det mye stusselig en kan synke ned i. Men samtidig er det jo så vart og vakkert, at gleden og varmen hele tiden sniker seg inn og forstyrrer melankolien. Når depresjonen tar tak i meg, kjenner jeg meg veldig godt igjen i ”Mor, jeg vil tilbake.” Det er få som kan sette ord på disse følelsene som Jan Eggum.

Den siste uka har jeg gått og nynnet på ”En natt forbi.” Det er jo nærmest sjefssangen for melankolikere. ”En natt forbi. En frihetsparodi. Et ensomt monarki. En stivnet melodi.” Det er så trist at det nesten er til å le av. Og jeg minner meg selv på den danske filosofen Fritjof Brandts ord: ”Humorens dypeste funksjon er å la latteren komme gråten i forkjøpet.” Hadde jeg ikke hatt galgenhumoren disse depressive åra, er jeg slett ikke sikker på om jeg hadde overlevd. Men nå sitter jeg ved Lågen igjen og filosoferer. Etter en nydelig Idyllkonsert her på lørdag. Jeg og rundt 350 andre koste oss med stemningsfull musikk og vakker solnedgang ved Lågen, helt til det plutselig begynte å bøtte ned, og konserten ganske brått tok slutt. Men for en fantastisk kveld det var før himmelens sluser åpnet seg.

Det ble flere kvelder ved Lågen forrige uke, mens vi holdt på å klargjøre Idyllplassen til stemningskonsert. Og det er moro å oppleve at så mange gjør en innsats for at folk skal kunne nyte denne konserten ved Lågen. Nå er det akkurat ei uke siden jeg hadde sommernatta mi alene ved Lågen, med oljelampe, bål og stillhet. Helt til fuglesangen startet igjen rundt kl. 3, og det begynte å lysne på himmelen i nord. Og himmelen igjen kunne speile seg i Lågen, der den renner sørover mot nord. Bildet i dag er av de siste glørne på bålet og det første lyset på himmelen natt til tirsdag rundt kl.3. Det bildet har sittet på netthinna, når jeg har gått rundt og nynnet på ”En natt forbi” den siste uka. Nå vet jo dere som leser bloggen min, at jeg slett ikke er sikker på om jeg kan ha noen å sovne med og våkne med. Jeg er jo ikke så god på å ha noen for tett innpå med over tid. Det er visst noe depresjonen har ført med seg i livet mitt. Men du verden så godt det er med litt nærhet og kroppskontakt innimellom. Jaja. Livet er ikke for amatører. Men så er det vel det vi er de fleste av oss. Amatører på livets arena.

Og heldigvis kan vi amatører også oppleve store ting og gylne øyeblikk på denne arenaen. Jeg husker jeg fortalte om en drøm en gang i terapigruppa jeg var med i noen år. Jeg hadde drømt at jeg vant bronse i en stor alpinkonkurranse. Psykiateren lurte på hvorfor jeg ikke vant gull. Og mitt svar var at selv de villeste drømmer åpenbart har et snev av realisme i seg. Sånn tenkte jeg vel den gangen. Men jeg opplevde også at drømmen viste at livet var på rett spor. Jeg kommer aldri til å vinne en medalje i noen som helst idrett. Jeg tror jeg har en bestenotering på 60-meteren i ungdommen på 7,6. Men det hang nok sammen med litt mobbing i barndommen, som gjorde at det var nødvendig å lære å løpe fort. For å komme unna. Men jeg trenger ingen medalje. Jeg har flotte opplevelser, stille kvelder og vakre sommernetter ved Lågen. Og akkurat der og da kan ikke livet bli så mye bedre. Fortsatt god sommer.

Kvelde 18/6-2013

Med varm hilsen fra Even